Skryt

Okay, så klarte jeg ikke vente en hel måned med å skrive noen ord igjen. Jeg er litt for gira. Dette er hvorfor: 

Den observante leser husker kanskje fra sist gang, i påsken, at jeg måtte slutte å løpe på tredemøllen på grunn av en teit skade i leggen. Jeg fant aldri ut hva det egentlig var, men det gjorde vondt og jeg tok den ansvarlige, medisinske sykepleierbeslutningen å la løpemusklene hvile et par uker. Det syntes jeg var kjedelig, for jeg hadde nettopp klart å løpe 9 minutter i strekk, og hadde håpet å klare 10 ved neste økt. Jaja, helsa kommer først, så hviletid måtte til. 

"Et par uker" er imidlertid et relativt tidsbegrep for helsepersonell, så mot slutten av forrige uke prøvde jeg meg igjen. Forsiktig. Sakte. Nesten haltende - ikke fordi det gjorde vondt, men fordi jeg var redd det skulle begynne å gjøre vondt. Igjen. Men det gjorde ikke det. Så jeg løp (og igjen bruker jeg ordet "løp" i sin aller løseste betydning) i fem minutter, syv minutter, ni minutter. Tenkte at dette går jo egentlig ikke så verst, klarer jeg ti minutter? Det gjorde jeg. Og bare for å virkelig bevise et eller annet for meg selv, løp jeg i to minutter til. Min første gå-pause kom derfor ikke før etter 12 minutter med løping. Jeg hadde ikke bare nådd mitt mål om 10 kontinuerlige minutter i løpet av april måned, men til og med gått forbi dette målet. Jeg var himmelfallen, og high-fivet Grevlingen som løp ved siden av meg. 

Men det slutter ikke her. Jeg tillater meg et lite avsnitt til med skamløst selvskryt. For to dager siden, på søndag, ventet nemlig ukas fjerde og siste treningsøkt. Jeg var da litt mer uthvilt ved start enn jeg hadde vært tidligere, og kanskje var det derfor jeg klarte å bryte min egen rekord så til de grader. For dette er virkelig sinnssykt. Jeg skjønte ikke selv hvordan i huleste jeg klarte det, men av en eller annen grunn bare fortsatte jeg å løpe. Og løpe. Og løpe. Himla sakte løping, men læll. Etter tidligere rekord på 12 kontinuerlige minutter, hadde jeg et ambisiøst mål om å klare 13 minutter denne gangen, kanskje til og med 14 eller - kunne det være mulig? - 15. Jeg klarte alt dette. Så klarte jeg litt til. Her er den sinnssyke delen: Jeg løp i 20 minutter kontinuerlig, før jeg ikke klarte mer og roet tempoet ned til rask gange. TJUE MINUTTER. Så gikk jeg i to minutter, før jeg løp en ny intervall, denne på kun tre minutter, for da var jeg sliten. To minutters gange, tre nye minutter med løping. Ett minutts gange, og to minutter med løping, disse siste på litt høyere hastighet enn jeg hadde hatt tidligere. Total løpetid: 28 minutter. Innen jeg var ferdig, viste displayet på tredemølla at jeg hadde kommet meg forbi 4 km i distanse. Jeg var helt lamslått. 

Den dag i dag skjønner jeg fremdeles ikke hvordan det der gikk for seg. Jeg klarte ikke samme stunt i dag, men det kan ha en sammenheng med at jeg kjørte litt styrke- og utholdenhetstrening med kettlebells før jeg gikk på tredemølla. I dag klarte jeg 22 minutter løping totalt, hvor den første og lengste intervallen bare var på 10 minutter. Ikke at det egentlig er "bare" - det var jo i utgangspunktet målet mitt for denne måneden. Så selv om jeg ikke klarte like mye i dag som på søndag, er det fortsatt bra, og det var sykt effektiv trening. 

Jeg har jo, gjennom alle disse år, hatt for vane å ikke svette så veldig mye. Kroppen min krever liksom litt ekstra før den gidder å svette. Jeg behøver vanligvis ikke deodorant, for å si det sånn. Men etter at jeg begynte med denne løpingen, har jeg blitt nødt til å ty til luktkamuflasje, for nå svetter jeg på trening. Ordentlig svetter, ikke bare en liten perle eller to som pipler ved hårfestet. Det renner nedover ansiktet, og nakken, og armene, og for kanskje første gang i mitt liv har jeg opplevd å få disse kledelige, runde svetteflekkene i armhulen på treningsskjorta. Det synes jeg er kjempestas, for svetting er kroppens måte å kvitte seg med fett på. 

Dette er en god periode. Jeg er motivert, jeg både kjenner og ser resultater, og jeg føler at jeg har energi og overskudd til å fortsette. Man vet aldri når depresjonen plutselig slår til igjen og drar meg tilbake ned i et sort hull av intethet og håpløshet, så jeg prøver å smi mens jernet er varmt. Støtte og motivasjon fra Grevlingen hjelper selvsagt veldig. Vi trener sammen, planlegger sunne(re) måltider sammen, reduserer porsjonene og innkjøp av snacks sammen. Han gir meg lyst til å ville bli bedre, og han har en genuin og oppriktig tro på at jeg kan få det til. Den troen har begynt å smitte over på meg. Den gir meg håp. 

Håp er fint. Alle burde ha håp. 

Påsketrening og påskesnop

Det er ikke så greit, dette med å trene og spise sunt i påskedagene. Jeg vet ikke hvordan det er med resten av Norge, men jeg føler meg mer eller mindre "programmert" til at i påsken skal jeg kose meg. Slå ut håret på godtefronten. Spise hva enn jeg har lyst på (og butikkene sørger for å ha diverse spiselig kos på tilbud, slik at det skal bli ekstra fristende). Og hva er vel en påske uten et (eller flere) påskeegg fylt med godteri?

Svaret for min del: En litt stusselig påske. Så det er bare noe jeg må akseptere; påsken 2019 blir litt stusselig for meg. Jeg har ikke noe påskeegg i år. Jeg har litt Kvikk Lunsj og Freias egg med sjokoladekrem, og litt ostepop. Det er det hele. Halvannen liter Pepsi Max og Solo Super ligger i kjøleskapet. Middag i dag, på selveste påskeaften, blir tomatsuppe. Her slår vi riktignok litt på stortromma og unner oss en halv hvitløksbaguette hver sammen med suppen, men likevel. Det er ikke akkurat fråtsefest i Sæther-Nielsen-residensen. Men hvis vi (mest jeg) klarer å fortsette å være flink ut året, kan kanskje neste påske være litt mer som normalt.

For det er ingen tvil om at dette nye, lettere kostholdet fungerer. Vekta fortsetter å vise mindre tall, snillere tall, for hver uke som går. Det er dette jeg forsøker å fokusere på i disse dagene, i stedet for mangelen på påskeegg. Minne meg selv på hvorfor jeg gjør dette; en bedre helse og et bedre liv.

Treningen går også på rutine nå. Fire ganger i uka kommer vi oss avgårde på Sats, noen dager sammen, noen dager separat. Dessverre har jeg fått en slags muskelskade på baksiden av venstre legg, som knyter seg sammen og gjør vondt når jeg forsøker å løpe, så jeg har måttet droppe videre utvikling på tredemøllen inntil videre. Skikkelig kjipt, for rett før dette skjedde, klarte jeg å løpe en intervall på 9 minutter. Målet var å klare 10 minutter i løpet av april måned, men så kom selvfølgelig denne skaden og ødela alt. Jeg prøvde først å hvile tre dager før jeg prøvde meg igjen, men allerede på andre intervall merket jeg at smertene kom tilbake. Så lot jeg det gå en uke før jeg dristet meg på et nytt forsøk, men det samme skjedde da også. Så nå har jeg gitt meg selv løpeforbud i minst to uker, og går det ikke bra da heller, må jeg kanskje bite i det sure, kostbare eplet som er helse-Norge og dra til fastlegen.

Inntil videre gjør jeg andre ting. Det virker som om det bare er løping som er problemet. Jeg klarer spinning helt fint, ingen smerter da. Ellipsemaskin går også greit. Styrketrening er ikke noe problem. Og vanlig spasering er verken vondt eller plagsomt - det er kun når jeg løper. Så jeg gjør alt annet enn det i et par uker framover, og så får jeg se hvordan det går. Jeg håper selvsagt det vil bli bedre, for drømmen nå som sommeren er på vei, er å kunne ta joggeturer sammen rundt Sognsvann, og avslutte øktene med forfriskende bad og svømmeturer. I det minste når jeg fremdeles mine 10k skritt hver dag.

Grevlingen min har heldigvis ingen slike plager. Han er godt over halvveis i løpeprogrammet sitt, og løper nå nesten 4 km på en snau halvtime. Han er også mye flinkere enn meg til å spise sunt og kutte kalorier, lar seg nesten aldri friste av noe godt, og har gått ned 2 kg i uka i løpet av de siste fire ukene. Jeg er overbevist om at han ikke egentlig er et menneske. Det virker som om kroppen hans nærmest roper "yeah, nå kvitter vi oss med alt dette unødvendige fettet, woooo!" mens min kropp bare "hold på fettet! Hold på fettet! Beskytt fettet! Vi trenger ALT fettet!" Dette synes jeg er fryktelig unødvendig av kroppen min, og jeg håper den kanskje kan la seg inspirere av Grevlingens kropp i stedet.

Slik ligger det altså an nå for tiden. Noen dager er tyngre og vanskeligere enn andre, men alt i alt ser det ut til å gå greit. Gamle klær sitter litt løsere på meg nå, og nyere klær (som ble bestilt på nett og som viste seg å være for små da jeg fikk dem) begynner å passe. Jeg gleder meg litt til påskedagene er over, slik at jeg kan komme tilbake til mer normale rutiner igjen.

Noe annet jeg faktisk gleder meg til er kontrolltimen på sykehuset i juni. I løpet av bursdagsmåneden min skal jeg få en innkalling til 6-måneders kontroll av blodprøver, og jeg forventer forbedring av samtlige målinger siden sist. Da jeg gikk til timen i desember gruet jeg meg, fordi jeg visste at jeg hadde gått opp i vekt i løpet av høsten og at målingene ville gjenspeile dette - noe de gjorde. Det var ikke gøy. Men denne gangen vil det bli andre boller. Det skal bli fantastisk å komme inn til legen, høre henne spørre hvordan det går, og svare "Joda, ikke så verst, jeg har gått ned 12 kg siden jeg var her sist."

Etter å ha tenkt på alt dette, føles det litt lettere å klare meg uten påskeegg de neste par dagene. Det er tross alt en smal pris å betale for alt jeg får igjen for det. Så gjenstår det bare å ønske alle lesere en riktig god påske. Håper alle koser seg med det de kan og vil kose seg med, om det så er godteri, Solo, skitur, grilling i hagen, tur på kino (jeg anbefaler Shazam!), en god bok eller noe annet.

Ny oppdatering kommer om en måneds tid, tenker jeg.