Skryt

Okay, så klarte jeg ikke vente en hel måned med å skrive noen ord igjen. Jeg er litt for gira. Dette er hvorfor: 

Den observante leser husker kanskje fra sist gang, i påsken, at jeg måtte slutte å løpe på tredemøllen på grunn av en teit skade i leggen. Jeg fant aldri ut hva det egentlig var, men det gjorde vondt og jeg tok den ansvarlige, medisinske sykepleierbeslutningen å la løpemusklene hvile et par uker. Det syntes jeg var kjedelig, for jeg hadde nettopp klart å løpe 9 minutter i strekk, og hadde håpet å klare 10 ved neste økt. Jaja, helsa kommer først, så hviletid måtte til. 

"Et par uker" er imidlertid et relativt tidsbegrep for helsepersonell, så mot slutten av forrige uke prøvde jeg meg igjen. Forsiktig. Sakte. Nesten haltende - ikke fordi det gjorde vondt, men fordi jeg var redd det skulle begynne å gjøre vondt. Igjen. Men det gjorde ikke det. Så jeg løp (og igjen bruker jeg ordet "løp" i sin aller løseste betydning) i fem minutter, syv minutter, ni minutter. Tenkte at dette går jo egentlig ikke så verst, klarer jeg ti minutter? Det gjorde jeg. Og bare for å virkelig bevise et eller annet for meg selv, løp jeg i to minutter til. Min første gå-pause kom derfor ikke før etter 12 minutter med løping. Jeg hadde ikke bare nådd mitt mål om 10 kontinuerlige minutter i løpet av april måned, men til og med gått forbi dette målet. Jeg var himmelfallen, og high-fivet Grevlingen som løp ved siden av meg. 

Men det slutter ikke her. Jeg tillater meg et lite avsnitt til med skamløst selvskryt. For to dager siden, på søndag, ventet nemlig ukas fjerde og siste treningsøkt. Jeg var da litt mer uthvilt ved start enn jeg hadde vært tidligere, og kanskje var det derfor jeg klarte å bryte min egen rekord så til de grader. For dette er virkelig sinnssykt. Jeg skjønte ikke selv hvordan i huleste jeg klarte det, men av en eller annen grunn bare fortsatte jeg å løpe. Og løpe. Og løpe. Himla sakte løping, men læll. Etter tidligere rekord på 12 kontinuerlige minutter, hadde jeg et ambisiøst mål om å klare 13 minutter denne gangen, kanskje til og med 14 eller - kunne det være mulig? - 15. Jeg klarte alt dette. Så klarte jeg litt til. Her er den sinnssyke delen: Jeg løp i 20 minutter kontinuerlig, før jeg ikke klarte mer og roet tempoet ned til rask gange. TJUE MINUTTER. Så gikk jeg i to minutter, før jeg løp en ny intervall, denne på kun tre minutter, for da var jeg sliten. To minutters gange, tre nye minutter med løping. Ett minutts gange, og to minutter med løping, disse siste på litt høyere hastighet enn jeg hadde hatt tidligere. Total løpetid: 28 minutter. Innen jeg var ferdig, viste displayet på tredemølla at jeg hadde kommet meg forbi 4 km i distanse. Jeg var helt lamslått. 

Den dag i dag skjønner jeg fremdeles ikke hvordan det der gikk for seg. Jeg klarte ikke samme stunt i dag, men det kan ha en sammenheng med at jeg kjørte litt styrke- og utholdenhetstrening med kettlebells før jeg gikk på tredemølla. I dag klarte jeg 22 minutter løping totalt, hvor den første og lengste intervallen bare var på 10 minutter. Ikke at det egentlig er "bare" - det var jo i utgangspunktet målet mitt for denne måneden. Så selv om jeg ikke klarte like mye i dag som på søndag, er det fortsatt bra, og det var sykt effektiv trening. 

Jeg har jo, gjennom alle disse år, hatt for vane å ikke svette så veldig mye. Kroppen min krever liksom litt ekstra før den gidder å svette. Jeg behøver vanligvis ikke deodorant, for å si det sånn. Men etter at jeg begynte med denne løpingen, har jeg blitt nødt til å ty til luktkamuflasje, for nå svetter jeg på trening. Ordentlig svetter, ikke bare en liten perle eller to som pipler ved hårfestet. Det renner nedover ansiktet, og nakken, og armene, og for kanskje første gang i mitt liv har jeg opplevd å få disse kledelige, runde svetteflekkene i armhulen på treningsskjorta. Det synes jeg er kjempestas, for svetting er kroppens måte å kvitte seg med fett på. 

Dette er en god periode. Jeg er motivert, jeg både kjenner og ser resultater, og jeg føler at jeg har energi og overskudd til å fortsette. Man vet aldri når depresjonen plutselig slår til igjen og drar meg tilbake ned i et sort hull av intethet og håpløshet, så jeg prøver å smi mens jernet er varmt. Støtte og motivasjon fra Grevlingen hjelper selvsagt veldig. Vi trener sammen, planlegger sunne(re) måltider sammen, reduserer porsjonene og innkjøp av snacks sammen. Han gir meg lyst til å ville bli bedre, og han har en genuin og oppriktig tro på at jeg kan få det til. Den troen har begynt å smitte over på meg. Den gir meg håp. 

Håp er fint. Alle burde ha håp.