Uke 31 er doven
Treningsmotivasjonen lot vente på seg denne uka, men det skyldtes i stor grad eksterne faktorer som tappet meg for energi og livslyst.
På mandag mistet jeg mobilen i gulvet på jobb, og skjermen gikk hen til de evige jaktmarker. Den var knapt et år gammel, og jeg var glad i den, så det rammet hardt. Følgelig måtte jeg skrape planen om trening etter dagvakten, og i stedet dra til byen for å finne en reparatør som kunne redde min lille OnePlus 5.
Lang og sørgelig saga kort; ingen reparatører i Oslo sentrum har riktig skjerm inne, det vil ta minst en uke og koste mellom 1500-2000 kr å få skaffet den og skiftet den ut. Jeg kontaktet en av reparatørene på mail for å be om tidsestimat og prisanslag, og da jeg ikke hadde fått noe svar 24 timer senere, bestemte jeg meg for å bestille ny mobil i stedet. Den forventes å ankomme med post i løpet av neste uke.
Tirsdag var det kveldsvakt, noe som utelukket trening av default.
I går hadde livsviljen stabilisert seg litt igjen, og jeg hadde en fridag og dermed all verdens muligheter til å komme meg på trening, men jeg somlet rett og slett bort dagen og manglet fremdeles motivasjon.
Det er en kjennsgjerning at jo flere dager som går siden forrige treningsøkt, desto tyngre og vanskeligere er det å komme seg på neste. I dag, hele seks dager siden forrige treningsdag, følte jeg slettes ikke for å være aktiv etter dagvakten min. Jeg ville bare hjem til samboeren og få middag. Men heldigvis, og endelig, klarte jeg å tvinge gjennom litt viljestyrke (takket være litt oppmuntring fra nevnte samboer) og dro til Elixia i stedet for hjem.
Jeg trente styrke denne gangen. Det er faktisk to uker siden sist, så jeg tok det litt lettere enn jeg gjorde før. Gikk ikke høyere enn 60 kg på markløft og knebøy, og kuttet antall repetisjoner fra 6 til 5 på de tyngste settene. Jeg tenkte det var bedre å klare å gjennomføre noe som var en smule lettere, enn å gi opp (eller ikke orke å begynne) på noe like tungt som før. Det var nok den beste avgjørelsen.
Det var vondt å komme i gang igjen, men veldig deilig å være ferdig. Ukas første treningsøkt på en torsdag er litt flaut, men det er bedre enn ingenting, og det ble en god time. Jeg fikk også tatt øvelser for biceps, triceps og skuldrene. Skulderbetennelsen er heldigvis på vikende front, så det er helt klart en positiv utvikling.
På mandag mistet jeg mobilen i gulvet på jobb, og skjermen gikk hen til de evige jaktmarker. Den var knapt et år gammel, og jeg var glad i den, så det rammet hardt. Følgelig måtte jeg skrape planen om trening etter dagvakten, og i stedet dra til byen for å finne en reparatør som kunne redde min lille OnePlus 5.
Lang og sørgelig saga kort; ingen reparatører i Oslo sentrum har riktig skjerm inne, det vil ta minst en uke og koste mellom 1500-2000 kr å få skaffet den og skiftet den ut. Jeg kontaktet en av reparatørene på mail for å be om tidsestimat og prisanslag, og da jeg ikke hadde fått noe svar 24 timer senere, bestemte jeg meg for å bestille ny mobil i stedet. Den forventes å ankomme med post i løpet av neste uke.
Tirsdag var det kveldsvakt, noe som utelukket trening av default.
I går hadde livsviljen stabilisert seg litt igjen, og jeg hadde en fridag og dermed all verdens muligheter til å komme meg på trening, men jeg somlet rett og slett bort dagen og manglet fremdeles motivasjon.
Det er en kjennsgjerning at jo flere dager som går siden forrige treningsøkt, desto tyngre og vanskeligere er det å komme seg på neste. I dag, hele seks dager siden forrige treningsdag, følte jeg slettes ikke for å være aktiv etter dagvakten min. Jeg ville bare hjem til samboeren og få middag. Men heldigvis, og endelig, klarte jeg å tvinge gjennom litt viljestyrke (takket være litt oppmuntring fra nevnte samboer) og dro til Elixia i stedet for hjem.
Jeg trente styrke denne gangen. Det er faktisk to uker siden sist, så jeg tok det litt lettere enn jeg gjorde før. Gikk ikke høyere enn 60 kg på markløft og knebøy, og kuttet antall repetisjoner fra 6 til 5 på de tyngste settene. Jeg tenkte det var bedre å klare å gjennomføre noe som var en smule lettere, enn å gi opp (eller ikke orke å begynne) på noe like tungt som før. Det var nok den beste avgjørelsen.
Det var vondt å komme i gang igjen, men veldig deilig å være ferdig. Ukas første treningsøkt på en torsdag er litt flaut, men det er bedre enn ingenting, og det ble en god time. Jeg fikk også tatt øvelser for biceps, triceps og skuldrene. Skulderbetennelsen er heldigvis på vikende front, så det er helt klart en positiv utvikling.
Kommentarer
Legg inn en kommentar