Spinning og tacomiddag

I dag kom jeg meg ut døren med et nødskrik. Jeg hadde booket en time spinning kl. 17:15, og var fryktelig nære å kansellere den en time i forveien der jeg lå komfortabelt og dovent under to pledd på sofaen og koste meg med enda en episode av Orange is the New Black. (Heldigvis er jeg snart ferdig med siste sesong, så kan jeg omsider bli kvitt denne avhengigheten.)

Samtidig kunne jeg jo ikke bryte min gode treningsflyt som jeg nå har holdt gående siden onsdag i forrige uke, og hvis jeg skal nå 17 økter i januar ville det være skikkelig teit å droppe trening den siste ettermiddagen før nattevaktmarerittet begynner. Så jeg kom meg opp av sofaen med et lidende sukk, skiftet fra min deilige, slække pysjbukse og slepte meg ut i vinterkulden.

Veien til Barcode virket uendelig lang, selv om turen strengt tatt tar meg knappe ti minutter. Trappene opp til brua over toglinjene føltes ekstra høye. Jeg savnet sofaen, men heldigvis klarte jeg å komme meg gjennom den strabasiøse rusleturen og kom innenfor dørene til Elixia. Stemningen der var nok til å få opp energien min betraktelig. Jeg følte meg allerede bedre.

Da jeg satte meg ned på spinningsykkelen var jeg stolt og fornøyd. Jeg hadde klart det igjen. Deretter jobbet jeg en time med høy intensitet, hivende pust og hud klam og fuktig av svette, og var enda mer fornøyd da timen var overstått. Hjemme ventet premien: Tacomiddag. Jeg hadde vært flink med både frokost og lunsj, slik at en ekstravagant tacomiddag ikke ville tippe meg (langt) over kanten. Bare litt. Jeg ble muligens en smule overivrig i bruken av ost. Nuvel. Litt må man leve.

Jeg håper å få til en time i morgen også, mens jeg forhåpentligvis fremdeles har litt energi igjen. Én nattevakt tar ikke livet av meg, det er når det blir flere etter hverandre at jeg begynner å miste all energi og vilje til å leve. Å trene etter den første natten burde altså gå bra. Å trene etter den fjerde natten er det nok bare å glemme.