Uke 4

Jeg blir jo bare tregere og tregere for hver uke. Jeg må se til å skjerpe meg og gjøre noe med akkurat det. Det nytter ikke å skryteblogge om treningen sin hvis det går så lang tid mellom hver gang at man glemmer hva man faktisk har gjort. Men jeg prøver nå i alle fall.

Mandag
Ny spinningtime med Kjekke-Jonas. Denne gangen hadde jeg husket å melde meg på litt tidligere enn jeg gjorde forrige gang, og klarte derfor heldigvis å få plass (etter sånn ca et døgn på venteliste, vel å merke). Nyttårsrushet har altså ennå ikke gått over, og jeg merker at jeg gleder meg til februar, når det blir merkbart mindre folk i salene. Det BLIR merkbart mindre folk i salene da, ikke sant ...?

Tirsdag
Tid for noe nytt, og jeg satte kursen mot Bjørvika for å se hva timen Jazz Dance hadde å tilby der. Det var jo, kanskje ikke så veldig overraskende, jazzdansing. Koreografien var enkel nok, men enkelte av trinnene ga meg den berømte Kung Fu Panda-følelsen som jeg har hatt så mange ganger tidligere. En venninne, som også var på timen, beskrev det som "hoppende hval," og det følte jeg også var ganske dekkende. Men til og med hvaler kan hoppe bedre enn meg, altså, det er jeg overbevist om. Jeg er veldig dårlig på å hoppe, og den timen hadde mye av det. Hopping og snurring. Jeg holdt meg på beina, i alle fall. Såvidt. Tjohei som det gikk. Men det var gøy, det. Kommer sikkert til å prøve det igjen.

Sånn så jeg altså IKKE ut.

Onsdag
Denne onsdag som forrige valgte jeg å være retro på Colosseum med Bjørns styrketime. Jeg tynet meg kanskje litt for hardt, for verdens staeste muskelbetennelse i den pokkers venstreskulderen min har begynt å gjøre vondt igjen. (Men det kommer sannsynligvis av flere ting, så det blir nok urettferdig å legge all skylden på den ene, stakkars timen.) Salen var stappfull, og nok en gang gledet jeg meg til alle disse januartrenerne forsvinner.

Fredag 
Egentlig hadde jeg ikke planlagt å trene i dag. Jeg skulle ta tog nordover så tidlig som klokken 14, og hadde opprinnelig planlagt å løpe rett fra jobb til stasjonen. Men så gikk det slik at jeg ikke dro på jobb den dagen, så derfor dro jeg på trening på morgenen i stedet. Der løp jeg 5 km på tredemølle over 42 minutter, før jeg lekte med noen vekter (sikkert også medskyldig til den økende forverringen i skuldermusklene).

Lørdag
Dette er dagen jeg virkelig kan være stolt over. Ikke bare vandret jeg masse omkring i Trondheim mens jeg ga min Oslo-venninne en liten sightseeing - vi besøkte også det ene av Trøndelags to Elixia-sentre. Dette var ikke helt tilfeldig; vi hadde tatt med oss badedrakt og håndkle hjemmefra, for dette senteret hadde svømmebasseng, og det hadde jeg enhver intensjon om å utnytte. Vi dro derfor dit og svømte i en time (jeg klarte 2 km, uten å anstrenge meg noe nevneverdig), hvorpå min venninne påpekte at jeg er en fisk. Dette har jeg blitt fortalt før, men jeg føler fremdeles selv at jeg passer bedre som sjøku.

Sjøkua Vero.

Så, folkens, kommer vi til nåværende uke. Så langt har jeg vært flink og vært på trening hver dag, men den trenden blir brutt i morgen når jeg har stappfull avtalebok. Her er imidlertid en kjapp oppsummering over hva jeg har gjort så langt:

Mandag
Spinning med Kjekke-Jonas! Ingen er overrasket, regner jeg med. Denne timen er kanskje det eneste stabile i livet mitt, bortsett fra jobben, og det kan jeg sette pris på. Jeg var ikke helt på topp i dag, småkvalm og med verkende skulder, og jeg hadde derfor bestemt meg for å ta det rolig. Det klarte jeg å overholde sånn halvveis. Det ER vanskelig å ikke gi alt når Jonas brøler og heier og spiller noen av sine mest motiverende låter, og det ble faktisk litt svetting denne gangen også. Jeg holdt kvalmen i sjakk ved å drikke masse vann, og spinning er heldigvis ikke spesielt belastende for skuldermusklene.

Tirsdag
Første PT-time med Alex for i år, og den første timen på over en måned. PT-Alex virket fornøyd, men ikke spesielt overrasket, over at jeg har vært flink og trenet 4-5 ganger i uken hver uke siden vårt forrige møte, og han erklærte at jeg var i god form(!). I en time tvang/lurte han meg til å gjøre dritvonde og slitsomme ting som jeg aldri ville funnet på å gjøre ellers (ikke engang i gruppetimer), men det ble en del fjasing og fliring underveis, så det var morsomt også. Høydepunktet var kanskje etter at jeg skulle ligge med ryggen over en sånn stor pilates-ball med føttene oppå en stepkasse, og gjøre diverse øvelser der uten å miste balansen eller ramle/trille av ballen; da jeg skulle få sette meg opp igjen etter et kvarters tid oppdaget jeg at jeg satt fast. Ballen hadde på et eller annet tidspunkt rullet litt bakover og oppå håret mitt, som for anledningen hang ned i en lang hestehale. Dermed måtte jeg bruke ben- og magemusklene for å rulle ballen litt framover igjen, for å komme løs og deretter kunne sette meg opp. Ekstra trening, hurra! Takk til håret for den bonusøvelsen. PT-Alex lo og gremmet seg over at han ikke hadde kamera, og jeg unnlot å minne ham på at den nye iPhonen hans hadde et svært bra kamera innebygget. Like greit!

Litt sånn, men med føttene på stepkasse og hestehalen ned til gulvet og under ballen ... 

Den smertefulle skulderen ble også et tema, og jeg fikk dermed gjøre noen meget lite anstrengende øvelser som skal hjelpe den til å bli friskere. Det var betryggende å se at PT-Alex tok denne skaden alvorlig, og at han visste nøyaktig hva jeg burde gjøre i en slik situasjon. Flink PT!

Etter PT-timen dro jeg forøvrig på en dansetime. Bare sånn for moro skyld. For så kul og flink er jeg.

Onsdag
Det er i dag, det. Skulderen har faktisk vært litt snillere i dag enn den har vært på en ukes tid, men jeg valgte likevel å gjøre noe litt rolig. Det ble derfor yoga på Bjørvika, etterfulgt av en halvtime i IR-badstuen. Denne badstuen skal jo være veldig bra nettopp for slike betennelsesskader, så jeg håper jo at jeg nå skal få kontroll på plagene i løpet av kort tid.

Så, avslutningsvis, til dagens kunngjøring: Jeg går tilbake til fjorårets skrivebonanza! Dette med å blogge bare én gang i uken gjør det vanskeligere for meg å huske alt jeg har gjort, og det har vist seg å egentlig bare bli et større tiltak ettersom den ene bloggposten i uka gjerne blir mye lenger, noe som igjen lett fører til at jeg utsetter å skrive den. Derfor satser jeg på å oppdatere hver treningsdag nå som februar begynner, slik som før. Jeg må ærlig innrømme at jeg har savnet å skrive. En del av treningsmotivasjonen har jo ligget i at jeg har kunnet skryteblogge om det etterpå og få masse oppmuntrende kommentarer (primært fra verdens besteste Hanne).

Velkommen tilbake om et par dager! Jeg planlegger selvsagt en økt på fredag også. ;)

Uke 3 (endelig!)

Tiden flyr når man har det kaldt og jævlig, så forrige ukes oppsummering kommer omsider nå. Innledningsvis kan jeg si at jeg gleder meg til januar er ferdig, og at treningen har vært en av ganske få lyspunkter denne måneden. Uten mer babling kommer her en kjapp (haha!) beretning om forrige ukes treningsinnsats. Kos dere!

Mandag
Det ble ingen spinning med Kjekke-Jonas denne mandagen. Krise! Hvordan i all verden kunne det skje? Vel, jeg glemte at det er januar og at ca 50% av Oslos befolkning har bestemt seg for å begynne å trene, og innen jeg husket å reservere plass på timen var det allerede 25 personer foran meg på venteliste. Jeg meldte meg på likevel, men en snau time før spinningen skulle begynne var jeg fremdeles nr 13 på ventelista, og jeg innså at slaget var tapt. Jeg vendte derfor i stedet snuten mot det nye senteret på Bjørvika, hvor jeg meldte meg på en time crossing. Det var ... helt greit. Det var ikke fælt, og jeg liker jo i utgangspunktet elipsemaskiner, men jeg merket at en hel time ble litt for kjedelig. På spinningsykkelen har jeg i det minste variasjonen i å sykle sittende og stående, mens på crossing bare står jeg, og gjør akkurat det samme hele tiden bare med ulik motstand. Helt greit, altså, men jeg foretrekker definitivt spinning, og jeg bitret hardt da jeg tenkte på den fulle salen på Colosseum hvor folk fikk kose seg på sykler med brølende instrukser fra en superdedikert Jonas. Men på crossing-timen brukte instruktøren Muse i spillelista, og det gjorde faktisk alt mye bedre.

Etter denne timen tok jeg turen til min kjære infrarøde badstue igjen, og her endte jeg opp med å sitte litt lenger enn jeg burde. Det merket jeg da jeg sto i dusjen rett etterpå med kvalme og svarte dotter dansende foran øynene mine. Jeg skjønte hva som var i ferd med å skje, og før jeg fikk mulighet til å skade meg selv surret jeg håndkleet rundt meg og satte meg rett ned på dusjgulvet, med ryggen inntil veggen og bena støttet opp. Der ble jeg sittende i kanskje ti minutter eller så mens jeg gradvis ble normal igjen. Min største frykt var imidlertid at noen skulle komme inn i dusjen akkurat da og lage oppstyr, men jeg hadde flaks og fikk sitte helt i fred uten noe drama. Pinlige greier, altså. Spenning i hverdagen!

Onsdag
Jeg følte meg retro i dag, og besøkte en gammel kjenning. Elixia Power på Colosseum var en kjærkommen og trygg time etter å ha hengt så mye i helt nye omgivelser forrige uke, og selv om instruktør Bjørn hadde skiftet ut musikken (ikke nødvendigvis en dårlig ting, altså), var de fleste øvelsene fremdeles som før, og jeg storkoste meg med å gjøre noe jeg faktisk behersket men fremdeles kunne utfordre meg selv på. (Og dagen etter var jeg kjempestøl, spesielt i armmusklene, så dette hadde god effekt.)

Fredag
Som tidligere er fredager i utgangspunktet reservert boksing med Mester Aristo, og for første gang i år kom jeg meg til timen. Mester Aristo kjente meg igjen da jeg kom, og jeg fikk en oppmuntrende high-five ved ankomst. Like før oppvarmingen begynte fikk jeg også skryt; jeg pratet litt med en av de andre som var kommet til timen, da vår instruktør overhørte litt av samtalen og påpekte at jeg var en skikkelig fighter. Jeg tror jeg vokste fem centimeter ellerno. Som om ikke det var nok, ble jeg dratt fram som eksempel når Mester Aristo skulle demonstrere for gruppen hvordan vi skulle utføre en av øvelsene. Hellige ku, hva er det som foregår? Hvis dette er knep som mesteren bruker for å booste folks selvtillit slik at de presser seg selv enda hardere, så virker det. Jeg tror aldri før jeg har vært så fokusert på teknikk, styrke og hurtighet som jeg var denne gangen. Fantastisk! Herregud som jeg digger Elixia og de utrolige instruktørene deres.

Lørdag
Apropos utrolige instruktører ... Egentlig hadde jeg ikke tid til å trene i dag. Jeg hadde planer for så godt som hele dagen, og skulle være på plass et godt stykke utenfor byen innen kl 1300. Jeg fant likevel ut at jeg ville klare å skvise inn en spinningtime med magiske Jan Tore mellom kl 1030 og 1130. Jan Tore er, for de som ikke husker det, den spinninginstruktøren som har egen garderobe, takket være alle hans fabelaktige tema-timer. Denne lørdagen kjørte han første halvdel med Elvis-tema, og siste halvdel med Michael Jackson - selvsagt med dertil egnede kostymer. Salen var full, stemningen på topp, og latteren satt løst til tross for den høye intensiteten. Jan Tore er virkelig beviset på at man kan ha det morsomt på trening uten at det trenger å gå ut over innsatsen, og etter at timen var over forlot jeg salen sliten, svett og bemerkelsesverdig glad.

Søndag
Dette ble dagen hvor jeg ikke dro på noen gruppetime, men bare dallet omkring for meg selv. Jeg var opptatt (vakt med Røde Kors) fram til siste gruppetime var ferdig, men litt trening skulle jeg jaggu få til uansett. Det ble derfor en halvtime på tredemølla denne ettermiddagen, etterfulgt av en halvtime med styrkeapparater. Ettersom denne økten fant sted på Bjørvika, avsluttet jeg besøket med en ny halvtime i IR-badstuen; denne gangen var jeg litt mer vaktsom angående tiden, klok av skade etter mandagens traume. Det gikk helt fint, og ble en varm og deilig avslutning på uka.

Jeg er fornøyd med en uke med fem treningsøkter, særlig siden det var på nippet til å bare bli fire. Jeg skal innrømme at inflasjonen av minusgrader ute har vært en effektiv motivatør; selv om det ikke frister så veldig å gå ut og komme meg TIL treningen, har tanken på de varme salene med svetting og høy puls vært forlokkende nok til å dra meg avgårde. Mye bedre enn å ligge på sofaen hjemme og småhutre under pleddet!

Denne uken skal jeg prøve å ikke være så treg med å holde dere oppdatert. Jeg kommer imidlertid til å være bortreist denne helga, og vil ikke være hjemme før sent søndag kveld, så vær forberedt på at neste innlegg ikke kommer før på mandag. Jeg regner med at alle overlever det. ;)

Uke 2

Fem treningsøkter klarte jeg denne uka, og det er helt ålreit.

Mandag åpnet med at Kjekke-Jonas var på plass i spinningsalen på Colosseum, og jeg snøftet og svettet meg gjennom 70 minutter med topp motivasjon og fullt fokus.

Tirsdag hadde jeg egentlig planlagt trening, men det utgikk på grunn av et aller annet. Jeg kan ikke for alt i verden huske hvorfor, men det var nå en eller annen årsak som lå bak. Jo, der kom det nettopp til meg: Jeg sovnet på sofaen etter middag, og innen jeg våknet var det allerede for sent å rekke den timen jeg sånn halvveis hadde tenkt meg på, og oppvåkningsprosessen gjorde såpass vondt at jeg var immobil de siste par timene av kvelden før det ble leggetid. Jeg har mine svake dager, jeg også, nemlig.

Det nye Elixia-senteret på Bjørvika åpnet denne uken, og på onsdag tok jeg turen bort dit for å ta en titt på fasilitetene. Dette senteret kan jeg slentre til i et behagelig tempo i løpet av et knapt kvarter, og jeg regner derfor med at jeg kommer til å fordele tiden min framover mellom Bjørvika og Colosseum (som fremdeles er mest praktisk de dagene jeg skal trene rett etter jobb). Jeg hadde ingen konkret plan annet enn å bli kjent med lokalet og jogge en halv mil på tredemølla, og dette gjorde jeg. Men ikke så lenge etter at tredemølla og jeg skilte våre veier, begynte en ny gruppetime, også med premiere denne uka. Den heter Fast, Fit and Fabulous, og skulle være en time som trenet hurtighet/spenst, styrke og smidighet, ett kvarter til hver del pluss ti minutter til oppvarmingen. Dette kastet jeg meg altså inn i sånn helt spontant, og hatet meg selv litt for det. Allerede i oppvarmingen trodde jeg at jeg skulle dø, og den hurtighet/spenst-delen føltes som et femten minutter langt endeløst mareritt. Spensthopp, folkens. Vi måtte ta SPENSTHOPP. Gudene hater meg. Etterpå dette var biten med styrke nærmest behagelig, og delen med smidighet var heller ikke så verst. Til slutt fikk vi total avspenning under de dansende, mørke, blågrønne lysene fra discokula, og jeg var fornøyd etterpå. Jeg følte vel kanskje at dette var en smule over mitt nivå (i alle fall den første delen), men jeg må jo som kjent prøve den flere ganger før jeg kan bestemme meg helt.

Jeg dro tilbake til Bjørvika på torsdag. Da hadde jeg booket meg til en halvtime med Cardio Express, som er tredemølle med instruktør. Her ble jeg presset til å holde ut lenger enn jeg noen gang har gjort før jeg måtte krype til korset og redusere hastigheten, og jeg overlevde takket være de fornøyde og anerkjennende blikkene jeg fikk fra instruktøren. Det er sjeldent man ser tykkaser holde ut med joggetempo i mer enn et par minutter, og jeg ga henne hele åtte! Naturlig nok var jeg ganske gåen etter denne halvtimen, men jeg besøkte likevel noen styrkeapparater etterpå, før jeg ga meg. Deretter avsluttet jeg med en halvtime i infrarød badstue, og det må jeg si: Dette er noe ganske annet enn en vanlig badstue. Jeg pleier ikke å svette, jeg svetter jo knapt nok når jeg gir full gass i en full spinningsal, men inne i en IR-badstue renner svetten fra både armer og bein og hals og ansikt. Bra for sirkulasjon og stive muskler og frosne vinterkropper og lukkede porer og den kan sikkert kurere kreft også, ellerno. For å få skikkelig effekt skal man helst sitte i minst en halvtime, noe jeg bare såvidt klarte, for etter de første ti minuttene følte jeg nesten at jeg skulle kveles og dø av varmen, og herregud så mye vann jeg drakk. Staheten min seiret likevel, og jeg var varm i kroppen resten av kvelden.

Endelig fredag, endelig helg! Jeg feiret med å dra på en halvtime med Shape (core-muskulatur), sammen med halvannen kilometer på tredemølla over ti minutter. Ikke den lengste treningsøkta, akkurat, men jeg skulle inn i IR-badstua igjen etterpå og følte at den var en aldri så liten treningsøkt i seg selv. Dessuten gikk jeg hjem fra jobb, som utgjorde 45 minutter på 4 km, og jeg var sliten og støl allerede før treningsøkten begynte.

Lørdagen var satt av til litt mer styrketrening, en time med Power, også denne gang på Bjørvika. Timen ga musklene noe å bryne seg på, og etterpå avsluttet jeg med et par kilometer på tredemølla, og til slutt nok en halvtime i min nye favoritt IR-badstuen. Jeg merket meg at jeg svettet mye mer denne tredje gangen enn jeg hadde gjort den første gangen, og det stemmer overens med hva jeg har lest om dette fenomenet. Dette var jeg godt fornøyd med, i tillegg til at det ikke lenger er like jævlig å sitte der så lenge. Denne gangen var jeg til og med litt forberedt og hadde med en bok.

Søndag kom, og nok en uke er over. Jeg hadde halvveis et håp om å komme meg på en time med Crossing (som spinningtime, men med ellipsemaskiner i stedet for sykler) dersom jeg våknet i tide, men det gjorde jeg ikke. Jeg kunne satt på en vekkerklokke, men valgte å prioritere å sove ut, for søvn er også viktig.

Nå har jeg vel kanskje skrevet en minst like lang avhandling som jeg gjorde forrige uke, selv om jeg lovet å ikke gjøre det, men jeg håper jeg blir tilgitt for det. Dette har jo vært en så begivenhetsrik uke på treningsfronten, med nye gruppetimer, masse jogging på tredemølle (jeg er jo fortsatt litt opphengt i den der Bag End to Rivendell-utfordringen på Fitocracy) og det nye, fantastiske konseptet infrarød badstue. Samt den spennende åpningsuka på det nye, fine og lokale Elixia-senteret.

Jeg skal innrømme at jeg har savnet Colosseum, da. Gjennom fjoråret ble jeg jo ganske knyttet til akkurat det senteret, og selv om Bjørvika er nyere og mer moderne og stort sett finere, er det Colosseum som har hjertet mitt og yndlingsinstruktørene mine. Som nevnt kommer jeg nok til å dra mye til begge stedene; det finnes ting som bare Colosseum kan gi meg (spinning med Jonas, Bjørn og Jan Tore, boksing med Aristo, yoga med Elen, for å nevne noe), og det finnes ting som bare Bjørvika kan gi meg (IR-badstue, gruppesal med discokule, kort vei hjem). Det er vel dette man kaller et luksusproblem?

Årets første uke

Først og fremst la meg bare si at det har vært fryktelig rart å ikke blogge hver dag jeg har fått gjort noe trening. Særdeles rart. Det har vært litt som å ha et tomrom som man ikke helt vet hvordan man skal fylle. Det har også gjort det litt vanskeligere å holde oversikt over hvor ofte jeg egentlig har trenet, og hva. Jeg føler ikke at jeg har gjort like mye når jeg ikke har blogget like mye om det, men dette er jo helt i oppstarten, så vi får se hvordan det går videre. Ikke utenkelig at jeg bytter tilbake til en mer daglig blogging igjen, altså, men jeg prøver dette her ut måneden, i alle fall.

Så skal vi se da. Ukas rapport. Vi begynner med mandag, som jo var nyttårsaften. Det var jo også siste dag i fjoråret, og den har jeg strengt tatt allerede blogget om (U2-spinning), men den er en del av uka, så jeg nevner den også nå i forbifarten.

Deretter kom tirsdag, og ikke søren om jeg husker hva jeg gjorde på tirsdag. Første nyttårsdag. Kom jeg meg på trening den dagen? Jeg var i temmelig ålreit form, så jeg tror det, men nå sjekker jeg kalenderen min for sikkerhets skyld. Aha, se der ja. En time med Step & Styrke (stepbasert aerobic ispedd styrkeintervaller) etterfulgt av en time med Stretching. En god start for årets første dag.

Onsdag ble dansedag - på en måte. Sammen med en venninne prøvde jeg meg for første gang på noe som heter Dance Aerobic, som skulle være aerobic med mer komplisert koreografi. Dette var virkelig ingen overdrivelse. Timen var dritvanskelig - selvsagt mye fordi instruktøren kjørte en koreografi som han hadde brukt mange ganger før og som de fleste andre i salen dermed var godt kjent med, men også litt fordi enkelte av trinnene var i seg selv håpløst raske og umulige å henge med på. Ikke at jeg ga meg av den grunn, altså. Jeg hang på så godt jeg kunne, kopierte så godt jeg kunne en av jentene foran meg som hadde stålkontroll hele veien, og snurret rundt mange nok ganger til å bli litt svett og sliten. Jeg skal innrømme at mitt første instinkt er å aldri dra tilbake dit igjen, men instruktøren spesifiserte at man burde prøve det en 4-5 ganger for å bli vant til det før man bestemmer seg, så det har jeg tenkt å gjøre. Hvor snarlig jeg tør å snike meg tilbake inn dit, derimot, se DET er en annen historie. Men jeg SKAL prøve igjen. Det var i det minste ikke fælt og vondt, bare kaotisk og forvirrende; en litt annen type utfordring enn det jeg har vært vant til, og det kan jeg i grunn sette pris på. Etter Dance Aerobic møtte vi imidlertid på en annen venninne, som skulle på zumba-timen som kom rett etter, og så slengte vi oss like gjerne med på den også. Bortsett fra at instruktøren ikke dukket opp, så vi ventet en stund før en annen instruktør hoppet inn på sparket og ledet oss gjennom litt diverse dansebevgelser i en halvtimes tid før han måtte løpe videre til den timen han egentlig skulle ha. Dette var nok til å gjøre meg fornøyd, i alle fall, både med innsats og utbytte.

Torsdag ble dagen hvor jeg droppet trening for å slappe av hjemme hele ettermiddagen og kvelden. Til gjengjeld besluttet jeg å gå hjem fra jobb i stedet for å ta bussen. Ifølge googlemaps bestod spaserturen min av 4.25 km, som jeg brukte sånn ca en time på å rusle i et makelig tempo, inkludert en svipptur innom biblioteket for å levere en bok. Det viste seg å være en veldig fin gåtur, som jeg sannsynligvis kommer til å ta flere ganger.

På Fitocracy er jeg med i en gruppe som heter "One does not simply walk into Mordor" (ja, det finnes faktisk mange nerder som trener, viser det seg). Her har de laget en Challenge for januar ("Bag End to Rivendell"), som går ut på å tilbakelegge så mange og lange avstander som mulig til fots, ideelt sett nok til å i teorien gå fra Bag End til Rivendell. Dette har vekket et konkurranseinstinkt jeg aldri ante at jeg hadde, og var ene og alene grunnen til at jeg tilbragte fredagens treningsøkt primært på tredemølla. Jeg bestemte meg for at jeg skulle beseire 5 km i løpet av maks en time. Jeg endte opp med å bruke 42 minutter på disse 5 kilometrene, takket være en kombinasjon av rask gange, jogging og noen korte løpeintervaller (da var jeg helt oppe i tempo 10, altså!). Med 20 minutter "til gode" tok jeg etterpå noen runder på et par styrkeapparater, og kunne dermed sette i gang helgen med god samvittighet.

Lørdag ble nok en hviledag. Mest fordi jeg sov så lenge og ikke fikk tid til å dra på trening før jeg skulle noe annet.

Så har vi kommet til søndag. Folk driver og drar ifra på den der utfordringen på Fitocracy, så det var tilbake til tredemølla igjen. Denne gangen satset jeg mot 6 km innen en time, og klarte denne distansen på 50 minutter. Jeg avsluttet med 10 forholdsvis rolige minutter på ellipsemaskinen mens jeg gråt meg gjennom slutten på Free Willy som ble vist på TV2. Jeg satset på at jeg var så rød i ansiktet at ingen la merke til hvor blanke øynene mine ble. Tjoho.

Nå som jeg har skrevet ned alt dette, føles det som mer enn det føltes som for en halvtime siden. For en merkelig greie, det at jeg nesten er avhengig av at noe må skrives ned for å være "gyldig." Men heldigvis logger jeg jo alt på Fitocracy, og det hjelper nok også mye.

Forøvrig var det gledelig å både se og høre at opptil flere venner som har ligget på latsiden ganske lenge, nå endelig har kommet seg tilbake til Elixia igjen. Mer for deres egen del enn for min egen, selv om det såklart hadde vært hyggelig å kunne trene litt sammen av og til også. Jeg får håpe det varer denne gangen. Jeg får håpe det varer for meg også. Det er rart å tenke på at jeg for et år siden var godt i gang med min 30 Days Challenge (som stadig flere velger å kopiere, og det er kult), og på et vis føler jeg at jeg var flinkere da enn nå. Da gjorde jeg noe hver eneste dag, selv om det jeg gjorde sannsynligvis hadde lavere intensitet enn det jeg gjør nå. Over et år har gått siden jeg begynte denne treningsgalskapen. Jeg har fremdeles litt vanskelig for å tro det.

Nå er det imidlertid langt over leggetid, og jeg gir meg for denne uka. Jeg lover at neste ukes rapport ikke skal bli like gudsjammerlig lang som denne her. Det ble mye babling, men det er kanskje sånt som skjer når man har savnet å skrive. :)