Årets første uke

Først og fremst la meg bare si at det har vært fryktelig rart å ikke blogge hver dag jeg har fått gjort noe trening. Særdeles rart. Det har vært litt som å ha et tomrom som man ikke helt vet hvordan man skal fylle. Det har også gjort det litt vanskeligere å holde oversikt over hvor ofte jeg egentlig har trenet, og hva. Jeg føler ikke at jeg har gjort like mye når jeg ikke har blogget like mye om det, men dette er jo helt i oppstarten, så vi får se hvordan det går videre. Ikke utenkelig at jeg bytter tilbake til en mer daglig blogging igjen, altså, men jeg prøver dette her ut måneden, i alle fall.

Så skal vi se da. Ukas rapport. Vi begynner med mandag, som jo var nyttårsaften. Det var jo også siste dag i fjoråret, og den har jeg strengt tatt allerede blogget om (U2-spinning), men den er en del av uka, så jeg nevner den også nå i forbifarten.

Deretter kom tirsdag, og ikke søren om jeg husker hva jeg gjorde på tirsdag. Første nyttårsdag. Kom jeg meg på trening den dagen? Jeg var i temmelig ålreit form, så jeg tror det, men nå sjekker jeg kalenderen min for sikkerhets skyld. Aha, se der ja. En time med Step & Styrke (stepbasert aerobic ispedd styrkeintervaller) etterfulgt av en time med Stretching. En god start for årets første dag.

Onsdag ble dansedag - på en måte. Sammen med en venninne prøvde jeg meg for første gang på noe som heter Dance Aerobic, som skulle være aerobic med mer komplisert koreografi. Dette var virkelig ingen overdrivelse. Timen var dritvanskelig - selvsagt mye fordi instruktøren kjørte en koreografi som han hadde brukt mange ganger før og som de fleste andre i salen dermed var godt kjent med, men også litt fordi enkelte av trinnene var i seg selv håpløst raske og umulige å henge med på. Ikke at jeg ga meg av den grunn, altså. Jeg hang på så godt jeg kunne, kopierte så godt jeg kunne en av jentene foran meg som hadde stålkontroll hele veien, og snurret rundt mange nok ganger til å bli litt svett og sliten. Jeg skal innrømme at mitt første instinkt er å aldri dra tilbake dit igjen, men instruktøren spesifiserte at man burde prøve det en 4-5 ganger for å bli vant til det før man bestemmer seg, så det har jeg tenkt å gjøre. Hvor snarlig jeg tør å snike meg tilbake inn dit, derimot, se DET er en annen historie. Men jeg SKAL prøve igjen. Det var i det minste ikke fælt og vondt, bare kaotisk og forvirrende; en litt annen type utfordring enn det jeg har vært vant til, og det kan jeg i grunn sette pris på. Etter Dance Aerobic møtte vi imidlertid på en annen venninne, som skulle på zumba-timen som kom rett etter, og så slengte vi oss like gjerne med på den også. Bortsett fra at instruktøren ikke dukket opp, så vi ventet en stund før en annen instruktør hoppet inn på sparket og ledet oss gjennom litt diverse dansebevgelser i en halvtimes tid før han måtte løpe videre til den timen han egentlig skulle ha. Dette var nok til å gjøre meg fornøyd, i alle fall, både med innsats og utbytte.

Torsdag ble dagen hvor jeg droppet trening for å slappe av hjemme hele ettermiddagen og kvelden. Til gjengjeld besluttet jeg å gå hjem fra jobb i stedet for å ta bussen. Ifølge googlemaps bestod spaserturen min av 4.25 km, som jeg brukte sånn ca en time på å rusle i et makelig tempo, inkludert en svipptur innom biblioteket for å levere en bok. Det viste seg å være en veldig fin gåtur, som jeg sannsynligvis kommer til å ta flere ganger.

På Fitocracy er jeg med i en gruppe som heter "One does not simply walk into Mordor" (ja, det finnes faktisk mange nerder som trener, viser det seg). Her har de laget en Challenge for januar ("Bag End to Rivendell"), som går ut på å tilbakelegge så mange og lange avstander som mulig til fots, ideelt sett nok til å i teorien gå fra Bag End til Rivendell. Dette har vekket et konkurranseinstinkt jeg aldri ante at jeg hadde, og var ene og alene grunnen til at jeg tilbragte fredagens treningsøkt primært på tredemølla. Jeg bestemte meg for at jeg skulle beseire 5 km i løpet av maks en time. Jeg endte opp med å bruke 42 minutter på disse 5 kilometrene, takket være en kombinasjon av rask gange, jogging og noen korte løpeintervaller (da var jeg helt oppe i tempo 10, altså!). Med 20 minutter "til gode" tok jeg etterpå noen runder på et par styrkeapparater, og kunne dermed sette i gang helgen med god samvittighet.

Lørdag ble nok en hviledag. Mest fordi jeg sov så lenge og ikke fikk tid til å dra på trening før jeg skulle noe annet.

Så har vi kommet til søndag. Folk driver og drar ifra på den der utfordringen på Fitocracy, så det var tilbake til tredemølla igjen. Denne gangen satset jeg mot 6 km innen en time, og klarte denne distansen på 50 minutter. Jeg avsluttet med 10 forholdsvis rolige minutter på ellipsemaskinen mens jeg gråt meg gjennom slutten på Free Willy som ble vist på TV2. Jeg satset på at jeg var så rød i ansiktet at ingen la merke til hvor blanke øynene mine ble. Tjoho.

Nå som jeg har skrevet ned alt dette, føles det som mer enn det føltes som for en halvtime siden. For en merkelig greie, det at jeg nesten er avhengig av at noe må skrives ned for å være "gyldig." Men heldigvis logger jeg jo alt på Fitocracy, og det hjelper nok også mye.

Forøvrig var det gledelig å både se og høre at opptil flere venner som har ligget på latsiden ganske lenge, nå endelig har kommet seg tilbake til Elixia igjen. Mer for deres egen del enn for min egen, selv om det såklart hadde vært hyggelig å kunne trene litt sammen av og til også. Jeg får håpe det varer denne gangen. Jeg får håpe det varer for meg også. Det er rart å tenke på at jeg for et år siden var godt i gang med min 30 Days Challenge (som stadig flere velger å kopiere, og det er kult), og på et vis føler jeg at jeg var flinkere da enn nå. Da gjorde jeg noe hver eneste dag, selv om det jeg gjorde sannsynligvis hadde lavere intensitet enn det jeg gjør nå. Over et år har gått siden jeg begynte denne treningsgalskapen. Jeg har fremdeles litt vanskelig for å tro det.

Nå er det imidlertid langt over leggetid, og jeg gir meg for denne uka. Jeg lover at neste ukes rapport ikke skal bli like gudsjammerlig lang som denne her. Det ble mye babling, men det er kanskje sånt som skjer når man har savnet å skrive. :)