Jeg la nettopp merke til at forrige blogginnlegg var innlegg nr 200 for i år - altså 200 treningsøkter! Det må jeg ærlig innrømme at jeg ikke synes er så aller verst, for å si det beskjedent. I fjor var totalen 26, så dette er en markant forskjell. Det er faktisk en økning på flere hundre prosent. Hvem skulle trodd at jeg skulle få SÅ gode treningsvaner, og bli SÅ flink til å holde dem ved like? Ikke jeg, i alle fall. Da jeg begynte treningen i januar var jeg nesten helt sikker på at jeg også denne gangen bare ville klare å være sånn passe flink i maks et par måneder, før jeg nok en gang falt tilbake til å bli verdens lateste menneske. For hver dag jeg klatret meg nærmere målet i mitt sinnssyke 30-dagersprosjekt, ble jeg mer og mer overrasket. Til den dag i dag er jeg fremdeles ikke helt sikker på hvordan jeg klarte det. Jeg antar det handler om stahet, vilje og prioriteringer.
Det er lett å prioritere trening når man ikke egentlig har så mye annet på plakaten. Jeg har en fulltidsjobb, men omtrent der stopper mine forpliktelser. Jeg har ingen som jeg må lage mat til eller rydde opp etter hjemme, ingen som venter på meg, ingen som jeg MÅ bruke tid på. Ingen unger, ingen samboer (det stemmer, gutter; jeg er fortsatt singel, så nå er det på tide å snappe opp denne bylten av magi som er meg, før det er for sent!). Det gjør det jo veldig enkelt - skal jeg dra på trening i et par timer, eller tilbringe seks strake timer på sofaen framfor TV-skjermen? For et år siden falt valget alltid på det siste. I dag er alt annerledes.
Greit, nok filosofi. Tilbake til rosen. Jeg må selvsagt rose dagens mandagsspinning med Kjekke-Jonas, som vanlig. I dag nevnte han et rykte om at timene hans blir omtalt som magiske, og plutselig ble jeg litt nervøs. "Magisk" er et ord jeg lett kan finne på å bruke (og ofte bruker), og jeg tok meg i å lure på om det ryktet han nevnte potensielt kan komme fra meg (jeg kan jo gå over tidligere innlegg og sjekke, men jeg tør ikke). Skrekkslagen tenkte jeg over muligheten for at han kanskje har lest bloggen min, inkludert alle mine flaue fjortisinnlegg hvor jeg forteller om hvor fantastisk han er, men så roet jeg meg og tenkte at det er da i så fall ingen krise. Han har jo vært instruktør i ca hundre år (interessant nok, ettersom han ser ut som om han er toppen 25 år gammel), og har sikkert hatt mange fans. Dessuten tror jeg han har humor nok til å se at jeg tidvis overdriver litt for å gjøre meg selv og bloggen litt mer interessant enn jeg/den kanskje egentlig er, og da må man hive inn litt fjortis en gang i blant. Sannsynligvis var bruken av ordet "magisk" bare tilfeldig, og han har ikke lest dette i det hele tatt (men hvis han gjør det, håper jeg han legger igjen en kommentar, for det hadde vært kjempegøy).
Apropos Kjekke-Jonas, så tror jeg han prøvde å drepe oss i dag. Igjen. I dag smalt han nemlig til med seks intervalltopper, hvor den siste var på intet mindre enn 11 minutter. Elleve! O hildrane du, det gjorde vondt, kan jeg love. Beina gråt, lungene gråt, hjertet gråt - men de gråt nok like mye av glede som av smerte. Jeg smilte. Mye. Jeg holdt på å bli svimmel et par ganger, men jeg smilte, og følte meg så fantastisk flink og tøff, og som vanlig har jeg nå verdens beste samvittighet etterpå. Kjekke-Jonas gjør at mandager slettes ikke er den verste dagen i uka, og det er litt av en bragd.
Helt til slutt må jeg beklage at det ikke har kommet noen godsaker her siden onsdag i forrige uke. Jeg har vært bortreist ute i skogene i Trøndelag, og der var det dårlig tilgang til treningssenter. Men jeg har trasket masse omkring i myr og busker, altså. Det teller kanskje for noe?
mandag 12. november 2012
onsdag 7. november 2012
Tilbake til Power
Jeg kan ikke lenger huske sist jeg var på en av disse fabelaktige Power-timene, så da sjansen bød seg i dag, grep jeg den kjapt og hardt. Onsdager har vært travle dager for meg gjennom hele høsten, mye takket være min idiotiske beslutning om å være fulltidsstudent ved siden av fulltidsjobben, men nå som eksamensperioden lurer rundt svingen er forelesninger og ettermiddagsseminarer over for denne gang, og jeg har fått tilbake fritiden etter jobb disse dagene.
Det er altså lenge siden jeg har vært på en av disse timene, og noe overivrig i min forberedelse glemte jeg en relevant ting: Dette er utholdende styrketrening med mange repetisjoner - altså ikke en time hvor jeg skal lasse på med det tyngste jeg klarer. Noen som husker et tidligere innlegg hvor jeg skrøt skamløst over at jeg nå var gått over til bare oransje og lilla vektlodd, og hadde sagt farvel til de gule og grønne? Trololo. I dag ønsket jeg de grønne velkommen tilbake i varmen, og de lilla fikk ligge i fred og ro på gulvet. Det føltes litt som et aldri så lite nederlag, men jeg trøstet meg med at vi gjorde nå ganske mange repetisjoner, da.
Jeg tror likevel at jeg hadde litt tyngre vekter på noen av øvelsene enn sist gang jeg var på denne timen, så litt sterkere har jeg nok blitt siden da. Det er kult og tøft å bli sterkere. Snart når jeg kanskje målet mitt, som er så slå en bøllete kompis i håndbak. Han har mobbet meg i flerfoldige år for at jeg er en svekling, så jeg gleder meg til den dagen jeg klarer å vinne. Jeg håper det ikke vil ta alt for mange år.
Det er altså lenge siden jeg har vært på en av disse timene, og noe overivrig i min forberedelse glemte jeg en relevant ting: Dette er utholdende styrketrening med mange repetisjoner - altså ikke en time hvor jeg skal lasse på med det tyngste jeg klarer. Noen som husker et tidligere innlegg hvor jeg skrøt skamløst over at jeg nå var gått over til bare oransje og lilla vektlodd, og hadde sagt farvel til de gule og grønne? Trololo. I dag ønsket jeg de grønne velkommen tilbake i varmen, og de lilla fikk ligge i fred og ro på gulvet. Det føltes litt som et aldri så lite nederlag, men jeg trøstet meg med at vi gjorde nå ganske mange repetisjoner, da.
Jeg tror likevel at jeg hadde litt tyngre vekter på noen av øvelsene enn sist gang jeg var på denne timen, så litt sterkere har jeg nok blitt siden da. Det er kult og tøft å bli sterkere. Snart når jeg kanskje målet mitt, som er så slå en bøllete kompis i håndbak. Han har mobbet meg i flerfoldige år for at jeg er en svekling, så jeg gleder meg til den dagen jeg klarer å vinne. Jeg håper det ikke vil ta alt for mange år.
tirsdag 6. november 2012
Mitt ungdomsskoletraume
Da jeg gikk på ungdomsskolen var gymtimer noe av det aller verste jeg visste. Ikke fordi jeg var en så usedvanlig lat unge som hatet å røre på meg (egentlig har jeg faktisk alltid vært glad i aktivitet), men fordi aktivitetene som gymlæreren ga oss var skrekkelige. Det var alltid sentrert rundt kjedelige joggeturer og sprinting, og andre ting som alltid skulle måles i tid, tempo, styrke og jeg vet ikke hva. Disse timene knuste det lille jeg hadde av selvtillit, for jeg var alltid den svakeste og tregeste. Jeg dannet alltid baktroppen på joggeturene. Jeg klarte aldri å hoppe over bukken. Jeg så skuffelsen i øynene på mine klassekamerater som jeg kom på lag med når vi skulle ha stafett. Jeg var alltid den siste som ble valgt til lag, de få gangene vi hadde ballspill (som var fotball ni av ti ganger, og jeg hatet fotball). Den hånlige latteren fra resten av klassen hver gang jeg var for treg eller for svak for noe, glemmer jeg nok aldri. For ikke å snakke om den gangen jeg gjorde mitt ytterste i en time med løping, helt til jeg ble så sliten at jeg tråkket over og bristet ankelen; to uker med krykker, og klassen trodde jeg hadde gjort det med vilje bare for å slippe unna resten av timen ...
Nå som jeg har gitt en lett beskrivelse av mine generelle ungdomsskoletraumer, kan jeg videre fortelle at en av disse skrekkelige aktivitetene jeg ble tvunget gjennom, var sirkeltrening. Stasjonstrening. Kjært barn har mange navn, men det har tydeligvis også forhatte barn. Jeg hatet virkelig den sirkeltreningen. En gymsal full av forskjellige stasjoner med forskjellige øvelser, den ene verre enn den andre. Rundt og rundt, fra det ene marerittet til det neste, ingen hvile, ingen lys i tunnelen, bare endeløs lidelse.
Da PT-Alex i dag erklærte at han skulle sette opp sirkeltrening til meg i en av treningssalene, kjente jeg derfor øyeblikkelig en sterk trang til å stikke av og gjemme meg. Den forventningsfulle entusiasmen jeg hadde følt på vei til treningen forsvant som tåke for hårføneren. Det begynte å knipe i magen, og jeg begynte å grue meg. Jeg stirret på ham i vantro - mente han det? Joda, han mente det. Han løp ned til salen og satte opp løypa mens jeg varmet opp på tredemølla. Aldri før har tredemølla vært meg mer kjær enn akkurat da, og da han kom og hentet meg et kvarter senere hadde jeg lyst til å bli på den for evig og alltid. Men dengang ei. Mitt ungdomsskoletraume ventet på meg i etasjen under, og jeg hadde ingen fluktplan.
Jeg ble tatt med ned til salen, og ble møtt av masse utstyr som lå spredt rundt i en sirkelformasjon. Jeg så øyeblikkelig et par elementer som gjorde meg svært motløs, og et par som ga meg et glimt av håp. I det minste ville det være et par øvelser der jeg ville få til, som for eksempel å løfte den vektstanga som bare hadde totalt fem kilo på seg, eller å ta på et par hansker og bokse. Resten ... Vel, jeg hadde mine tvil, men måtte love PT-Alex at jeg skulle prøve.
Tro til min frykt for å bli en skuffelse, holdt jeg løftet mitt. Jeg prøvde. Jeg prøvde veldig. Jeg prøvde så hardt at jeg fikk ros for innsatsen min. Likevel var det enkelte ting som det gikk veldig tregt med, eller som nesten ikke gikk i det hele tatt. Til gjengjeld var det andre ting som gikk forholdsvis bra, og også her vanket det rosende ord. Jeg dro inn til meg et langt, tungt tau som hadde en PT festet på motsatt side som gjorde motstand. Jeg bokset rytmisk og hardt (til meg å være) på to bokseputer som PTen festet på hendene sine; først i midten, så høyt oppe, deretter langt nede. Jeg tok sit-ups, og i siste runde high-fivet jeg PTen hver gang jeg kom opp. Jeg løftet vektstangen 20-30 ganger, fra brystet til over hodet, opp og ned, opp og ned. Jeg stod i planken, og brøt min tidligere 31-sekunders rekord med fantastiske 9 sekunder (altså 40 totalt). Jeg klatret opp og ned, opp og ned på to stepkasser satt oppå hverandre, mens jeg holdt 7kg i hver hånd. Og et par andre ting. Mellom hver øvelse fikk jeg 30 sekunder til å få igjen pusten og drikke litt vann. Så gjorde vi det igjen. Og igjen.
Til min positive overraskelse var ikke denne timen så ille som jeg først fryktet den skulle bli. Jo, den var utrolig slitsom, altså. Jeg ble litt svimmel helt mot slutten. Men med tanke på de traumatiske flashbackene jeg forventet å få, gikk det veldig bra. Jeg antar det hjalp å ikke ha en hel klasse med ondskapsfulle unger rundt meg, eller en gymlærer som aldri ga noen form for positiv respons. Det hjalp også å vite at dette opplegget hadde PT-Alex satt opp kun for meg. Alt dette utstyret han hadde funnet fram og lagt ut, lå der bare for meg. Jeg hadde ikke samvittighet til å ikke gjøre mitt beste. Det var ikke utstyrets skyld at jeg hadde kjipe gymtimer på ungdomsskolen. Det var ikke PT-Alex' skyld at jeg ble mobbet som barn. Men det er dette utstyret og PT-Alex som skal hjelpe meg med å bekjempe noen av disse gamle traumene som jeg forbinder med trening - og i dag tror jeg kanskje et par av dem forsvant.
Nå som jeg har gitt en lett beskrivelse av mine generelle ungdomsskoletraumer, kan jeg videre fortelle at en av disse skrekkelige aktivitetene jeg ble tvunget gjennom, var sirkeltrening. Stasjonstrening. Kjært barn har mange navn, men det har tydeligvis også forhatte barn. Jeg hatet virkelig den sirkeltreningen. En gymsal full av forskjellige stasjoner med forskjellige øvelser, den ene verre enn den andre. Rundt og rundt, fra det ene marerittet til det neste, ingen hvile, ingen lys i tunnelen, bare endeløs lidelse.
Da PT-Alex i dag erklærte at han skulle sette opp sirkeltrening til meg i en av treningssalene, kjente jeg derfor øyeblikkelig en sterk trang til å stikke av og gjemme meg. Den forventningsfulle entusiasmen jeg hadde følt på vei til treningen forsvant som tåke for hårføneren. Det begynte å knipe i magen, og jeg begynte å grue meg. Jeg stirret på ham i vantro - mente han det? Joda, han mente det. Han løp ned til salen og satte opp løypa mens jeg varmet opp på tredemølla. Aldri før har tredemølla vært meg mer kjær enn akkurat da, og da han kom og hentet meg et kvarter senere hadde jeg lyst til å bli på den for evig og alltid. Men dengang ei. Mitt ungdomsskoletraume ventet på meg i etasjen under, og jeg hadde ingen fluktplan.
Jeg ble tatt med ned til salen, og ble møtt av masse utstyr som lå spredt rundt i en sirkelformasjon. Jeg så øyeblikkelig et par elementer som gjorde meg svært motløs, og et par som ga meg et glimt av håp. I det minste ville det være et par øvelser der jeg ville få til, som for eksempel å løfte den vektstanga som bare hadde totalt fem kilo på seg, eller å ta på et par hansker og bokse. Resten ... Vel, jeg hadde mine tvil, men måtte love PT-Alex at jeg skulle prøve.
Tro til min frykt for å bli en skuffelse, holdt jeg løftet mitt. Jeg prøvde. Jeg prøvde veldig. Jeg prøvde så hardt at jeg fikk ros for innsatsen min. Likevel var det enkelte ting som det gikk veldig tregt med, eller som nesten ikke gikk i det hele tatt. Til gjengjeld var det andre ting som gikk forholdsvis bra, og også her vanket det rosende ord. Jeg dro inn til meg et langt, tungt tau som hadde en PT festet på motsatt side som gjorde motstand. Jeg bokset rytmisk og hardt (til meg å være) på to bokseputer som PTen festet på hendene sine; først i midten, så høyt oppe, deretter langt nede. Jeg tok sit-ups, og i siste runde high-fivet jeg PTen hver gang jeg kom opp. Jeg løftet vektstangen 20-30 ganger, fra brystet til over hodet, opp og ned, opp og ned. Jeg stod i planken, og brøt min tidligere 31-sekunders rekord med fantastiske 9 sekunder (altså 40 totalt). Jeg klatret opp og ned, opp og ned på to stepkasser satt oppå hverandre, mens jeg holdt 7kg i hver hånd. Og et par andre ting. Mellom hver øvelse fikk jeg 30 sekunder til å få igjen pusten og drikke litt vann. Så gjorde vi det igjen. Og igjen.
Til min positive overraskelse var ikke denne timen så ille som jeg først fryktet den skulle bli. Jo, den var utrolig slitsom, altså. Jeg ble litt svimmel helt mot slutten. Men med tanke på de traumatiske flashbackene jeg forventet å få, gikk det veldig bra. Jeg antar det hjalp å ikke ha en hel klasse med ondskapsfulle unger rundt meg, eller en gymlærer som aldri ga noen form for positiv respons. Det hjalp også å vite at dette opplegget hadde PT-Alex satt opp kun for meg. Alt dette utstyret han hadde funnet fram og lagt ut, lå der bare for meg. Jeg hadde ikke samvittighet til å ikke gjøre mitt beste. Det var ikke utstyrets skyld at jeg hadde kjipe gymtimer på ungdomsskolen. Det var ikke PT-Alex' skyld at jeg ble mobbet som barn. Men det er dette utstyret og PT-Alex som skal hjelpe meg med å bekjempe noen av disse gamle traumene som jeg forbinder med trening - og i dag tror jeg kanskje et par av dem forsvant.
mandag 5. november 2012
Disse kalde høstkveldene ...
Huttetu! I kveld var jeg på nippet til å snu i døra på vei ut til mandagsspinningen med Kjekke-Jonas. Jeg hadde det i utgangspunktet veldig bekvemt der jeg lå under pleddet i sofakroken og koste meg med en av mine mange favorittserier på TV, og jeg må tilstå at en liten del av meg ønsket at det ikke var mandag slik at jeg bare kunne bli liggende.
Mandagen lot seg imidlertid ikke ønske bort, så jeg kavet meg opp og kom meg ut døra. Da den kalde høstvinden slo mot ansiktet mitt var det altså nummeret før jeg spratt tilbake innendørs igjen, men tanken på en varm spinningsal, en fantastisk motiverende instruktør og den gode følelsen jeg ville få etterpå, var nok til å tvinge meg videre. (Dessuten var det for sent til å kansellere timen, og jeg ville ikke ha en no-show.) Det er imponerende hvor mye mindre denne dørstokkmila blir nå som jeg har blitt godt vant til hele denne treningsgalskapen. Joda, det er fremdeles dager hvor viljestyrken min spiller en vesentlig rolle, men i mye større grad enn tidligere er det nå også delvis vane som får meg avgårde. Mandag er spinningdag, for eksempel. Sånn er det bare. Det er ikke noe å diskutere engang.
Som vanlig er jeg nå i etterkant veldig glad for at jeg ikke feiga ut, men i stedet kom meg til timen og jobbet hardt. Hvis sofaen hadde vunnet i kveld, ville jeg nok ligget der som en sakkosekk og hatet meg selv. I stedet kan jeg sitte her og skryte skamløst i bloggen min om hvilken formidabel innsats jeg har lagt inn, og om hvordan Kjekke-Jonas ga meg en god dose anerkjennelse i løpet av timen i form av oppmuntrende og rosende roping. Han stod rett foran meg og ropte så hele salen kunne høre det at det var en fantastisk innsats og kjempebra jobba. I akkurat de fem sekundene bestod viljestyrken min plutselig av adamantium (ikke-nerder kan lese om adamantium her), og jeg presset på som aldri før.
Jeg har en skikkelig sperre for det å gi meg når instruktører ser på, så det er jaggu bra instruktørene ikke ser på meg hele tiden, for da hadde jeg kanskje presset meg selv til besvimelse. Det kunne kanskje vært romantisk i en amerikansk chick-flick (hvor Emma Stone spiller rollen som meg), men i virkeligheten ville det nok bare blitt pinlig og ubehagelig, så jeg tror det er best å la være.
Det minner meg på at jeg har ny time med PT-Alex i morgen. Der snakker vi faktisk reel trussel for at jeg kanskje presser meg til besvimelse, for der blir jeg jo sett på hele tiden - og det merkes på innsatsen min, altså. Jeg har jo til og med blitt litt svimmel og kvalm et par ganger, så der ser dere - jeg overdriver ikke. Forrige gang gikk det jo imidlertid rimelig bra, så det blir spennende å se hva som skjer i morgen. Følg med i neste episode!
Mandagen lot seg imidlertid ikke ønske bort, så jeg kavet meg opp og kom meg ut døra. Da den kalde høstvinden slo mot ansiktet mitt var det altså nummeret før jeg spratt tilbake innendørs igjen, men tanken på en varm spinningsal, en fantastisk motiverende instruktør og den gode følelsen jeg ville få etterpå, var nok til å tvinge meg videre. (Dessuten var det for sent til å kansellere timen, og jeg ville ikke ha en no-show.) Det er imponerende hvor mye mindre denne dørstokkmila blir nå som jeg har blitt godt vant til hele denne treningsgalskapen. Joda, det er fremdeles dager hvor viljestyrken min spiller en vesentlig rolle, men i mye større grad enn tidligere er det nå også delvis vane som får meg avgårde. Mandag er spinningdag, for eksempel. Sånn er det bare. Det er ikke noe å diskutere engang.
Som vanlig er jeg nå i etterkant veldig glad for at jeg ikke feiga ut, men i stedet kom meg til timen og jobbet hardt. Hvis sofaen hadde vunnet i kveld, ville jeg nok ligget der som en sakkosekk og hatet meg selv. I stedet kan jeg sitte her og skryte skamløst i bloggen min om hvilken formidabel innsats jeg har lagt inn, og om hvordan Kjekke-Jonas ga meg en god dose anerkjennelse i løpet av timen i form av oppmuntrende og rosende roping. Han stod rett foran meg og ropte så hele salen kunne høre det at det var en fantastisk innsats og kjempebra jobba. I akkurat de fem sekundene bestod viljestyrken min plutselig av adamantium (ikke-nerder kan lese om adamantium her), og jeg presset på som aldri før.
Jeg har en skikkelig sperre for det å gi meg når instruktører ser på, så det er jaggu bra instruktørene ikke ser på meg hele tiden, for da hadde jeg kanskje presset meg selv til besvimelse. Det kunne kanskje vært romantisk i en amerikansk chick-flick (hvor Emma Stone spiller rollen som meg), men i virkeligheten ville det nok bare blitt pinlig og ubehagelig, så jeg tror det er best å la være.
Det minner meg på at jeg har ny time med PT-Alex i morgen. Der snakker vi faktisk reel trussel for at jeg kanskje presser meg til besvimelse, for der blir jeg jo sett på hele tiden - og det merkes på innsatsen min, altså. Jeg har jo til og med blitt litt svimmel og kvalm et par ganger, så der ser dere - jeg overdriver ikke. Forrige gang gikk det jo imidlertid rimelig bra, så det blir spennende å se hva som skjer i morgen. Følg med i neste episode!
lørdag 3. november 2012
Thank you for the spinning
Faktisk føler jeg at "bra" ikke yter timen rettferdighet. Den var mer enn bare "bra." Den var fabelaktig. Episk. Awesome. Utvilsomt verdt å stå opp litt tidlig en lørdag morgen for å få med seg. Instruktør Jan Tore skuffet ikke denne gangen heller, og ga oss en knallstart av et show med et lekkert 70-tallskostyme. Glitterjakke, pannebånd og Elton John-inspirerte solbriller var mer enn nok til å få den stappfulle salen til å applaudere, juble og plystre. Da han i tillegg presenterte seg som sitt svenske alter-ego Bosse, var stemningen satt. "Är ni klara?" ropte Bosse, og et rungende, unisont "JAAAA!!" fylte hele salen. Alle var klare, og alle var MED. Det var utrolig herlig.
Ikke at vi slapp billig unna bare fordi det var ABBA, altså. På ingen måte. Vi holdt forholdsvis høyt tempo og høy intensitet hele tiden, og igjen kunne jeg kjenne disse berømte svetteperlene trille nedover ansiktet. Mot slutten av hver topp verket det i beina og jeg hev etter pusten, men jeg holdt ut. Uten å hverken sette meg ned, justere tempo eller justere motstand, holdt jeg ut til siste sekund. Dette kan jeg utvilsomt takke Jan Tores glitrende antrekk, magiske musikk og inspirerende heiarop for. Aldri i verden om jeg hadde presset så hardt hvis jeg bare hadde holdt på for meg selv. Så "thank you for the spinning, for giving it to me," som min venninne og jeg sang i løpet av uttøyningen etterpå. Dette var vidunderlig. Nå kommer jeg til å være i godt humør resten av helga, garantert.
fredag 2. november 2012
Stølheten slår tilbake
Over de siste ukene har jeg trent ofte, og jeg har trent hardt. Det merkes. Spesielt kombinasjonen Styrke & Core i går, og yoga pluss boksing i dag. De boksetimene til Mester Aristo (det er det jeg kaller ham inne i hodet mitt, for jeg tenker litt på ham som en kampmester - litt som min egen ikke fullt så personlige Mr Miyagi) er så sykt rå. I nesten en hel time får jeg slå og sparke, og helt til slutt tynes jeg gjennom noen intense minutter med styrketrening.
Det er lenge siden jeg har vært så støl som jeg er nå. Nei, virkelig. Jeg går som en pingvin. Det er, bokstavelig talt, en kamp for å kunne sette meg ned og reise meg opp. Spesielt reise meg opp. Forsiden av lårene er det aller verste, men også ryggen, skuldrene, baksiden av lårene og magen gjør vondt. Det er faktisk så vondt at det nesten ikke er morsomt lenger - men bare nesten. Selv i så ekstreme tilfeller som dette, liker jeg fremdeles å være støl. Herregud så flink jeg føler meg. Denne stølheten har jeg jobbet hardt for å få, og en dag kommer den til å gjøre meg sterkere, raskere og lettere. Dessuten kan jeg spise litt sjokolade i kveld uten å få veldig dårlig samvittighet.
Selv om jeg liker å være støl, håper jeg det har blitt litt bedre til i morgen tidlig. Da er det jo Tour de ABBA i spinningsalen, og jeg vil ikke gå glipp av det for alt i verden. Jeg håper selvsagt på det beste, men innstiller meg på at det kan bli et aldri så lite mareritt å komme ut av sengen i morgen. I så fall skal jeg bare bite tenna sammen og tvinge meg selv slik jeg aldri har tvunget meg tidligere. Om jeg så må halte hele veien til den spinningsalen, så skal jeg dit. Stølheten har kanskje slått tilbake, men det gjør staheten min også. Stahet trumfer stølhet, og jeg har masse av den.
Som en liten fredagsgodbit skal jeg dele en hemmelighet med dere i kveld. Det er ingen stor hemmelighet altså, men jeg synes det alltid er litt morsomt å følge med på slikt. Derfor skal dere få nåværende oversikt over søkeord folk har brukt på nettet som har narret dem til bloggen min i det siste. Vel bekomme!
1. "kung fu panda the tree" - Prøver noen å fortelle meg at jeg bør prøve å klatre et tre?
2. "jonas elixia colosseum" - Knis.
3. "busskrone" - Altså ... hæ?
4. "cardio express"
5. "dustedag" - Mine sympatier til den personen.
6. "elixia 30 klipp"
7. "elixia cardio energy"
8. "elixia romeo" - Spinninginstruktører er populært, skjønner jeg.
9. "en times tur rundt sognsvann"
10. "fått gratis ryggsekk på elixia" - Gratulerer! (Jeg har fått to. Hah! Jeg vinner igjen.)
Det morsomste her er kanskje at det er hele fire personer som har kommet til bloggen min etter å ha søkt på "kung fu panda the tree." Hva i alle dager? Og "busskrone"? Hva ER det for noe? Jaja, en aldri så liten latter har jeg i alle fall fått, og jeg er spent på hva som dukker opp her i løpet av de kommende ukene. Kanskje føler jeg meg generøs og oppdaterer listen ved en senere anledning. God helg!
Det er lenge siden jeg har vært så støl som jeg er nå. Nei, virkelig. Jeg går som en pingvin. Det er, bokstavelig talt, en kamp for å kunne sette meg ned og reise meg opp. Spesielt reise meg opp. Forsiden av lårene er det aller verste, men også ryggen, skuldrene, baksiden av lårene og magen gjør vondt. Det er faktisk så vondt at det nesten ikke er morsomt lenger - men bare nesten. Selv i så ekstreme tilfeller som dette, liker jeg fremdeles å være støl. Herregud så flink jeg føler meg. Denne stølheten har jeg jobbet hardt for å få, og en dag kommer den til å gjøre meg sterkere, raskere og lettere. Dessuten kan jeg spise litt sjokolade i kveld uten å få veldig dårlig samvittighet.
Selv om jeg liker å være støl, håper jeg det har blitt litt bedre til i morgen tidlig. Da er det jo Tour de ABBA i spinningsalen, og jeg vil ikke gå glipp av det for alt i verden. Jeg håper selvsagt på det beste, men innstiller meg på at det kan bli et aldri så lite mareritt å komme ut av sengen i morgen. I så fall skal jeg bare bite tenna sammen og tvinge meg selv slik jeg aldri har tvunget meg tidligere. Om jeg så må halte hele veien til den spinningsalen, så skal jeg dit. Stølheten har kanskje slått tilbake, men det gjør staheten min også. Stahet trumfer stølhet, og jeg har masse av den.
Som en liten fredagsgodbit skal jeg dele en hemmelighet med dere i kveld. Det er ingen stor hemmelighet altså, men jeg synes det alltid er litt morsomt å følge med på slikt. Derfor skal dere få nåværende oversikt over søkeord folk har brukt på nettet som har narret dem til bloggen min i det siste. Vel bekomme!
1. "kung fu panda the tree" - Prøver noen å fortelle meg at jeg bør prøve å klatre et tre?
2. "jonas elixia colosseum" - Knis.
3. "busskrone" - Altså ... hæ?
4. "cardio express"
5. "dustedag" - Mine sympatier til den personen.
6. "elixia 30 klipp"
7. "elixia cardio energy"
8. "elixia romeo" - Spinninginstruktører er populært, skjønner jeg.
9. "en times tur rundt sognsvann"
10. "fått gratis ryggsekk på elixia" - Gratulerer! (Jeg har fått to. Hah! Jeg vinner igjen.)
Det morsomste her er kanskje at det er hele fire personer som har kommet til bloggen min etter å ha søkt på "kung fu panda the tree." Hva i alle dager? Og "busskrone"? Hva ER det for noe? Jaja, en aldri så liten latter har jeg i alle fall fått, og jeg er spent på hva som dukker opp her i løpet av de kommende ukene. Kanskje føler jeg meg generøs og oppdaterer listen ved en senere anledning. God helg!
torsdag 1. november 2012
Minus gult og grønt
Ettersom jeg er fryktelig glad i markeringer, vil jeg markere også denne dagen. Dette ble nemlig dagen hvor jeg for første gang i en styrketime verken brukte de gule eller de grønne vektloddene, på henholdsvis 1.25 og 2.5 kg hver. Nei, fra nå av er det kun oransje (5 kg) og lilla (10 kg) som gjelder. Vel ... i alle fall på akkurat DISSE øvelsene. Jeg skal ikke utelukke at jeg en dag plutselig overfalles av noe som vil prøve å drepe for eksempel skuldermusklene mine, og da må jeg nok hente fram de grønne igjen. Men inntil videre beholder jeg dagens lille fargeseier.
Styrke og Core fikk jeg dratt på i dag, nå som det endelig kom en torsdag hvor jeg ikke var opptatt etter jobb. Jeg var ærlig talt litt nervøs på vei til senteret, for nå er det lenge siden sist jeg var på en slik time. Tidligere kunne jeg ta 20 kg på vektstang i knebøy - ville jeg klare det igjen i dag? Ja, skulle du ha sett på maken, det klarte jeg. Noe annet jeg klarte var å trene biceps med 5 kg i hver hånd, og det var definitivt første gang. Om et par uker prøver jeg meg kanskje på 6 kg.
Min bedring vil ingen ende ta; i dag klarte jeg også den beryktede "båten" - med bena i lufta og det hele. Utrolig. Joda, armene måtte hjelpe til ved å støtte under knærne, men det er fremdeles bedre enn hva jeg har klart tidligere. I tillegg klarte jeg å utføre de forskjellige øvelsene med armene som skulle gjøres mens vi satt der, selv om jeg bare kunne bruke annenhver arm ettersom den ene til enhver tid måtte støtte under knærne for å holde meg oppe i posisjonen. Det er så utrolig gøy når jeg endelig klarer noe jeg ikke har klart tidligere. Nå skal jeg sørge for å holde neste torsdag ettermiddag ledig, slik at jeg kan gjenta suksessen da. Dette var jo gøy!
Noe annet som var veldig flott med den timen, var at instruktør Ellen var skikkelig flink til å følge med på oss, hjelpe oss til å klare øvelsene så riktig som mulig, og gi oss noen rosende ord når vi gjorde det bra. Jeg digger at instruktører gjør dette, om det så er på spinning, yoga, styrke eller hva det måtte være. Litt oppmerksomhet er gull verdt, både for evnen til å forbedre teknikk og for følelsen av å bli sett.
Jeg stod midt i (mitt forsøk på) planken da hun kom bort til meg, og fikk litt nøyere instrukser på hvordan jeg kunne gjøre den bedre. Selvsagt valgte armene mine akkurat DET tidspunktet til å ikke ville mer, og jeg klappet fullstendig sammen rett ned på gulvet, rett foran instruktøren. Jeg kunne ikke annet enn å le av meg selv, men jeg skammet meg også fordi jeg er så latterlig svak. Tsk tsk. For å kompensere for skammen kom jeg meg kjapt opp og tilbake i stillingen for de resterende sekundene øvelsen varte, og jeg antar at det var bedre enn å bare bli liggende nede. Det er visst viktig å ikke gi seg, og jeg skal for pokker ikke gi meg. Dette går riktig vei, tross alt. Det er ikke mer enn en måned siden at bare tanken på å stå i strak planke var fullstendig fjern - men se på meg nå. Snart flyr det griser utenfor vinduet mitt, det er jeg helt sikker på.
Styrke og Core fikk jeg dratt på i dag, nå som det endelig kom en torsdag hvor jeg ikke var opptatt etter jobb. Jeg var ærlig talt litt nervøs på vei til senteret, for nå er det lenge siden sist jeg var på en slik time. Tidligere kunne jeg ta 20 kg på vektstang i knebøy - ville jeg klare det igjen i dag? Ja, skulle du ha sett på maken, det klarte jeg. Noe annet jeg klarte var å trene biceps med 5 kg i hver hånd, og det var definitivt første gang. Om et par uker prøver jeg meg kanskje på 6 kg.
Min bedring vil ingen ende ta; i dag klarte jeg også den beryktede "båten" - med bena i lufta og det hele. Utrolig. Joda, armene måtte hjelpe til ved å støtte under knærne, men det er fremdeles bedre enn hva jeg har klart tidligere. I tillegg klarte jeg å utføre de forskjellige øvelsene med armene som skulle gjøres mens vi satt der, selv om jeg bare kunne bruke annenhver arm ettersom den ene til enhver tid måtte støtte under knærne for å holde meg oppe i posisjonen. Det er så utrolig gøy når jeg endelig klarer noe jeg ikke har klart tidligere. Nå skal jeg sørge for å holde neste torsdag ettermiddag ledig, slik at jeg kan gjenta suksessen da. Dette var jo gøy!
Noe annet som var veldig flott med den timen, var at instruktør Ellen var skikkelig flink til å følge med på oss, hjelpe oss til å klare øvelsene så riktig som mulig, og gi oss noen rosende ord når vi gjorde det bra. Jeg digger at instruktører gjør dette, om det så er på spinning, yoga, styrke eller hva det måtte være. Litt oppmerksomhet er gull verdt, både for evnen til å forbedre teknikk og for følelsen av å bli sett.
Jeg stod midt i (mitt forsøk på) planken da hun kom bort til meg, og fikk litt nøyere instrukser på hvordan jeg kunne gjøre den bedre. Selvsagt valgte armene mine akkurat DET tidspunktet til å ikke ville mer, og jeg klappet fullstendig sammen rett ned på gulvet, rett foran instruktøren. Jeg kunne ikke annet enn å le av meg selv, men jeg skammet meg også fordi jeg er så latterlig svak. Tsk tsk. For å kompensere for skammen kom jeg meg kjapt opp og tilbake i stillingen for de resterende sekundene øvelsen varte, og jeg antar at det var bedre enn å bare bli liggende nede. Det er visst viktig å ikke gi seg, og jeg skal for pokker ikke gi meg. Dette går riktig vei, tross alt. Det er ikke mer enn en måned siden at bare tanken på å stå i strak planke var fullstendig fjern - men se på meg nå. Snart flyr det griser utenfor vinduet mitt, det er jeg helt sikker på.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
-
Jeg startet den opprinnelig for å motivere meg selv til å begynne med og fortsette med trening. Det har fungert i perioder, men nå for tiden...
-
Nå er det 8 dager siden sist, takket være en kombinasjon av nattevakter og sykdom. I løpet av forrige helg fikk jeg en brutal forkjølelse, o... -
Det har ikke blitt mye trening denne uka, og det blir det nok dessverre ikke heller. Stjernene står ikke i min favør for trening, og dagens ...