En liten tur

Sognsvann, altså. Det er stedet. Det er der det skjer. I går dro jeg dit for å svømme, i dag dro jeg dit for å gå tur. Etter å ha vært der hele tre ganger uten å gå stort lengre enn 500 meter fra t-banen var det på tide å faktisk ta runden rundt vannet for å se hvordan det så ut. Det er jo der jeg har tenkt å begynne å jogge, tross alt.

Kort historie litt kortere - det var kjempeflott! Nydelig turområde med fin, jevn og naturlig (ikke asfaltert) vei rundt hele vannet. I stor grad ganske flat vei, slik at jeg unngår å pisse på meg i bratte oppoverbakker eller gå på trynet i bratte nedoverbakker. Og i tillegg har denne hovedveien mange mindre veier og stier som spretter ut i alle retninger, for de dagene hvor man føler seg litt mer eventyrlysten og vil ta en helt annen rute enn hva man er vant til. Noe av det beste med å jogge rundt Sognsvann er vel likevel det at man, etter endt økt når man er rødsprengt og svett og jævlig, kan kaste seg uti vannet for en forfriskende dukkert. Kanskje ikke så mye på senhøsten og tidligvåren som ellers, men da er det jo så kjølig i luften at det sannsynligvis ikke føles like nødvendig uansett.

Jeg merket at jeg faktisk begynner å glede meg til å komme i gang med dette joggeopplegget. Så får jeg bare håpe at knærne og den vonde venstrefoten er like entusiastisk som meg. Foten kan fikses med en spesialtilpasset innleggssåle, men knærne kan jeg ikke gjøre noe med, annet enn å kanskje lette trykket på dem, noe jeg gjør nå ved å sakte men sikkert venne meg til lavkarbodiett igjen.

Mange folk føler seg fornyet med energi og tiltakslyst om våren, når solen kommer og kulda slipper taket. Min energi og tiltakslyst kommer vanligvis mest om høsten. Jeg tror det har noe å gjøre med positive assosiasjoner til skolestart - jeg var alltid en skolenerd, tross alt.

Lett sommertrim

Jeg ble forleden dag minnet på at svømming er trening, det og. Det er jo selvfølgelig riktig; jeg har bare så lett for å glemme at det er det, ettersom svømming for meg er noe gøy, og trening er jo ikke gøy. Men jo.

Jeg har altså svømt litt i løpet av sommeren. Så sent som i går hoppet jeg på t-banen opp til Sognsvann og tok en dukkert. Og selv om jeg drar til et badevann i marka i stedet for et svømmebasseng, så svømmer jeg faktisk - jeg plasker ikke bare omkring (selv om det blir et par stup fra brygga i tillegg, så klart). I går, for eksempel, svømte jeg halvveis rundt vannet og tilbake igjen, det tok vel kanskje tre kvarters tid eller så.

Jeg har ikke vært noe særlig bevegelig de siste par månedene, av forskjellige årsaker. De gangene jeg da faktisk er i aktivitet merker jeg det godt etterpå; jeg ble faktisk litt støl rundt hofte- og lårmusklene i går kveld. Kult.

Jeg har funnet ut at jeg har lyst til å bli en av de gærningene som jogger rundt Sognsvann. Jeg føler motivasjonen bygge seg opp, og nå er det ikke lenge til jeg kjøper et par skikkelige joggesko (takket være Hannes fantastiske generøsitet) og setter i gang. Det blir jo bare fram til vinteren kommer, men jeg rekker litt jogging i et par måneder før det.

Ja, også har jeg tenkt å begynne på dansing i september. Det blir nok gøy, selv om jeg ikke ser ut til å finne et eneste menneske i Oslo som vil være med. Snålinger.

Flytting

Telles flytting som trening? Jeg velger å tro det. Det innebar i alle fall mange turer opp og ned en tilsynelatende uendelig mengde trapper, samt en del bæring av (for meg) sånn passe tunge esker og sekker.

Så om enn lørdag ikke var noen direkte treningsøkt, hadde jeg likevel så vondt i bena da jeg la meg den kvelden at jeg faktisk ikke fikk sove på mange timer. Ikke før jeg (langt utpå natta) fikk ideen om å legge et par sofaputer under knærne for å få hevet beina litt, begynte det å gjøre såpass mindre vondt at jeg klarte å slumre litt. Når man er så sliten at man ikke får sove, DA er man sliten da.

Til gjengjeld har jeg ikke hatt noen flere treningsøkter siden. Jeg velger å ta til meg det Nina har foreslått om at jeg kanskje er overtrent, og erklærer herved nåværende uke for Restitusjonsuka. Ikke bare fordi jeg er sliten, men også fordi mye av fritiden nå heller går til å få mitt nye hjem i orden. Og man skal nok se at jeg skal klare å bli sliten av det, også. ;)

Don't stop believing

Dette var en sentral låt i spillelista mi for treningsmusikk i dag. Jeg hadde ikke egentlig tenkt å trene. Det vil si, jeg pakket med treningstøy i sekken før jeg dro til jobb i morges, bare sånn i tilfellet jeg skulle få ånden over meg. Men den kom ikke. Jeg er fortsatt motløs og desillusjonert og føler at det er helt bortkastet (bortsett fra på styrkefronten; jeg tror jeg har blitt bittelitt sterkere). Likevel, tilnærmet spontant og uten å tenke meg om, hoppet jeg av bussen da den stoppet på holdeplassen nærmest treningssenteret.

Jeg skrudde av hjernen, ruslet inn i garderoben, skiftet, og dumpet ned på sykkelen. Syklet i 20 minutter, hoppet over til elipsemaskinen, elipset i 20 minutter, og tilbragte de resterende 25 minuttene med styrkeøvelser. Armer, skuldre, bryst, rygg og mage skulle til pers i dag, og selv om jeg synes jeg har stagnert på kondisjonen, gleder det meg å klare tyngre vekter på armene nå enn for en måned siden. Akkurat nå er det, utrolig nok, styrkedelen av treningsøkten som driver meg. Jeg tenker på kondisjonsbiten som et nødvendig onde før jeg kan trene styrke, for man må jo varme opp for å ikke forstrekke et eller annet.

Men det skal sies; det hjelper å være oppmerksom på egen manglende motivasjon. Det er i slike faser som denne at jeg kan se over bloggen, se hvor flink jeg har vært de siste 5-6 ukene, og si "det blir sikkert bedre etter hvert; jeg skal komme meg gjennom dette" - og håpe at det er sant.

Tsjæææ

Man kan vel si at motivasjonen har nådd et absolutt bunnivå nå. Jeg dristet meg på veiebrettet igjen nå siste helg, to uker etter forrige nedtur, og skuffelsen var enorm. Etter to uker med hyppig og intens trening og relativt normalt kosthold (men med en og annen utskeielse, såklart - det har jo vært både Grand Prix-fest og 17.mai), har jeg klart å gå opp enda litt til.

Altså. Jeg skjønner dette med at muskler veier mer enn fett og bla bla bla; men jeg har ikke trent SÅ mye styrke. I tillegg får jeg bare mer og mer vondt i knærne for hver dag som går, og til tross for tidligere (innbilte?) påstand om at jeg orker mer på kondisjonsapparatene, har jeg like mye åndenød når jeg nå drar meg opp alle trappene til leiligheten, som jeg hadde for noen måneder siden; altså helt segneferdig. Over en måned med regelmessig trening, og kondisjonen har knapt nok rikket på seg, mens vekta bare stiger og stiger. Hva i all VERDEN er vitsen med å trene da?? Det føles som komplett bortkastet tid, og treningslysten som jeg hadde så mye av tidligere har forduftet helt.

Likevel tvang jeg meg selv til å stikke innom senteret på vei hjem fra jobb i dag. Jeg har ikke vært der siden sist lørdag, og fikk dårlig samvittighet. I dag holdt jeg ikke ut mer enn en knapp time, kanskje ikke helt det engang. Det skyldes nok en kombinasjon av manglende motivasjon samt lite overskudd etter to påfølgende dager med dobbeltskift på jobben. Vanligvis tar jeg 20 minutter hver på elipsemaskin og sykkel. Jeg holdt ut de 20 minuttene på elipsemaskinen, men på sykkelen ga jeg meg etter 10 - jeg giddet bare ikke mer. Det var kjedelig og uinspirerende og føltes meningsløst. Da var det mer givende å fokusere litt på styrketreningen; om ikke annet har jeg klart å legge til noen kilo vekter på treningen av armmusklene, og det er i det minste litt oppløftende - samtidig som jeg har en nagende følelse av at jeg burde la være, fordi muskelbetennelsen i venstre arm/skulder/nakke fremdeles ligger der og lurer. Jeg kjente den i dag, på jobb.

Det er liksom ikke grenser for hvor mye som feiler kroppen min nå for tiden, og det virker faktisk som om jo mere jeg trener, desto verre blir det. Kanskje det rett og slett er på tide å innse at kroppen min ikke er laget for trening, kaste inn håndkleet og akseptere først som sist at jeg kommer til å fortsette å legge på meg 5 kilo i året så lenge jeg lever.

Hurra.

Slapp uke

Jeg er egentlig veldig fornøyd med at jeg har hatt en uke med to treningsøkter, og kan betegne dette som en "slapp uke" - det sier litt om intensitetsnivået jeg har kommet meg opp på. Det er ikke mer enn et par år siden jeg var kjempestolt over å ha dratt på trening gjennomsnittlig én gang i uka.

Ikke er jeg spesielt fornøyd med å ha hatt en slapp uke, heller, så jeg tenker å dra på trening i morgen også. Det blir en ny opplevelse; trening to dager på rad. Jeg er sikker på at det ikke vil bli noe problem, særlig ettersom jeg ikke har noen andre planer for dagen. Slik kan jeg klokke inn på tre turer denne uka, og da er jeg mer fornøyd.

Dagens runde på kondisjonsapparatene informerte meg om at jeg har blitt enda kjappere. Jeg nevnte tidligere at jeg bruker apparatenes teoretiske "kaloritellere" for å måle innsatsen. For en måned siden tok jeg 150 kalorier på 20 minutter. For en ukes tid (eller var det to, kanskje?) siden kunne jeg opplyse om at jeg klarte 170 kalorier på 20 minutter. Vel, i dag klarte jeg 180. Strengt tatt var det 183, men jeg runder ned til nærmeste tier. Jeg er altså godt fornøyd med framgangen, og ser fram til den dagen jeg klarer å nå 200 kalorier på 20 minutter. Det er nok en del uker til, men det er noe målbart å jobbe mot, og det liker jeg.

Jeg har også begynt å øke vektene på styrketreningen min. Dette er spesielt gøy når jeg trener armer og skuldre, for her har jeg alltid vært en skikkelig pingle. Nå føler jeg at jeg begynner å få noe som ligner på muskler der, og det er fantastisk moro! Jeg har begynt å like å være litt skjelven i armer og mage etter trening, for dette betyr at jeg har gjort en god innsats.

Det er mye som skjer i livet mitt nå for tiden, og jeg håper bare at jeg klarer å fortsette å prioritere trening likevel. Nå synes jeg at jeg har kommet for langt til å gi meg.

Ops

Jeg var på trening i går, altså. Mer styrke og kondisjon. Jeg tok tyngre vekter i dag, wohoo! Jeg bare rakk ikke å fortelle det, fordi treningen ble skviset temmelig tett inn mellom jobb og rollespilling, og da jeg endelig var hjemme igjen var det rett i seng.

For et jet-set-liv jeg plutselig lever! Et jet-set-liv som gjør klærne mine litt romsligere, tydeligvis. Slitsomt, men gøy.