Lett sommertrim

Jeg ble forleden dag minnet på at svømming er trening, det og. Det er jo selvfølgelig riktig; jeg har bare så lett for å glemme at det er det, ettersom svømming for meg er noe gøy, og trening er jo ikke gøy. Men jo.

Jeg har altså svømt litt i løpet av sommeren. Så sent som i går hoppet jeg på t-banen opp til Sognsvann og tok en dukkert. Og selv om jeg drar til et badevann i marka i stedet for et svømmebasseng, så svømmer jeg faktisk - jeg plasker ikke bare omkring (selv om det blir et par stup fra brygga i tillegg, så klart). I går, for eksempel, svømte jeg halvveis rundt vannet og tilbake igjen, det tok vel kanskje tre kvarters tid eller så.

Jeg har ikke vært noe særlig bevegelig de siste par månedene, av forskjellige årsaker. De gangene jeg da faktisk er i aktivitet merker jeg det godt etterpå; jeg ble faktisk litt støl rundt hofte- og lårmusklene i går kveld. Kult.

Jeg har funnet ut at jeg har lyst til å bli en av de gærningene som jogger rundt Sognsvann. Jeg føler motivasjonen bygge seg opp, og nå er det ikke lenge til jeg kjøper et par skikkelige joggesko (takket være Hannes fantastiske generøsitet) og setter i gang. Det blir jo bare fram til vinteren kommer, men jeg rekker litt jogging i et par måneder før det.

Ja, også har jeg tenkt å begynne på dansing i september. Det blir nok gøy, selv om jeg ikke ser ut til å finne et eneste menneske i Oslo som vil være med. Snålinger.

Flytting

Telles flytting som trening? Jeg velger å tro det. Det innebar i alle fall mange turer opp og ned en tilsynelatende uendelig mengde trapper, samt en del bæring av (for meg) sånn passe tunge esker og sekker.

Så om enn lørdag ikke var noen direkte treningsøkt, hadde jeg likevel så vondt i bena da jeg la meg den kvelden at jeg faktisk ikke fikk sove på mange timer. Ikke før jeg (langt utpå natta) fikk ideen om å legge et par sofaputer under knærne for å få hevet beina litt, begynte det å gjøre såpass mindre vondt at jeg klarte å slumre litt. Når man er så sliten at man ikke får sove, DA er man sliten da.

Til gjengjeld har jeg ikke hatt noen flere treningsøkter siden. Jeg velger å ta til meg det Nina har foreslått om at jeg kanskje er overtrent, og erklærer herved nåværende uke for Restitusjonsuka. Ikke bare fordi jeg er sliten, men også fordi mye av fritiden nå heller går til å få mitt nye hjem i orden. Og man skal nok se at jeg skal klare å bli sliten av det, også. ;)

Don't stop believing

Dette var en sentral låt i spillelista mi for treningsmusikk i dag. Jeg hadde ikke egentlig tenkt å trene. Det vil si, jeg pakket med treningstøy i sekken før jeg dro til jobb i morges, bare sånn i tilfellet jeg skulle få ånden over meg. Men den kom ikke. Jeg er fortsatt motløs og desillusjonert og føler at det er helt bortkastet (bortsett fra på styrkefronten; jeg tror jeg har blitt bittelitt sterkere). Likevel, tilnærmet spontant og uten å tenke meg om, hoppet jeg av bussen da den stoppet på holdeplassen nærmest treningssenteret.

Jeg skrudde av hjernen, ruslet inn i garderoben, skiftet, og dumpet ned på sykkelen. Syklet i 20 minutter, hoppet over til elipsemaskinen, elipset i 20 minutter, og tilbragte de resterende 25 minuttene med styrkeøvelser. Armer, skuldre, bryst, rygg og mage skulle til pers i dag, og selv om jeg synes jeg har stagnert på kondisjonen, gleder det meg å klare tyngre vekter på armene nå enn for en måned siden. Akkurat nå er det, utrolig nok, styrkedelen av treningsøkten som driver meg. Jeg tenker på kondisjonsbiten som et nødvendig onde før jeg kan trene styrke, for man må jo varme opp for å ikke forstrekke et eller annet.

Men det skal sies; det hjelper å være oppmerksom på egen manglende motivasjon. Det er i slike faser som denne at jeg kan se over bloggen, se hvor flink jeg har vært de siste 5-6 ukene, og si "det blir sikkert bedre etter hvert; jeg skal komme meg gjennom dette" - og håpe at det er sant.

Tsjæææ

Man kan vel si at motivasjonen har nådd et absolutt bunnivå nå. Jeg dristet meg på veiebrettet igjen nå siste helg, to uker etter forrige nedtur, og skuffelsen var enorm. Etter to uker med hyppig og intens trening og relativt normalt kosthold (men med en og annen utskeielse, såklart - det har jo vært både Grand Prix-fest og 17.mai), har jeg klart å gå opp enda litt til.

Altså. Jeg skjønner dette med at muskler veier mer enn fett og bla bla bla; men jeg har ikke trent SÅ mye styrke. I tillegg får jeg bare mer og mer vondt i knærne for hver dag som går, og til tross for tidligere (innbilte?) påstand om at jeg orker mer på kondisjonsapparatene, har jeg like mye åndenød når jeg nå drar meg opp alle trappene til leiligheten, som jeg hadde for noen måneder siden; altså helt segneferdig. Over en måned med regelmessig trening, og kondisjonen har knapt nok rikket på seg, mens vekta bare stiger og stiger. Hva i all VERDEN er vitsen med å trene da?? Det føles som komplett bortkastet tid, og treningslysten som jeg hadde så mye av tidligere har forduftet helt.

Likevel tvang jeg meg selv til å stikke innom senteret på vei hjem fra jobb i dag. Jeg har ikke vært der siden sist lørdag, og fikk dårlig samvittighet. I dag holdt jeg ikke ut mer enn en knapp time, kanskje ikke helt det engang. Det skyldes nok en kombinasjon av manglende motivasjon samt lite overskudd etter to påfølgende dager med dobbeltskift på jobben. Vanligvis tar jeg 20 minutter hver på elipsemaskin og sykkel. Jeg holdt ut de 20 minuttene på elipsemaskinen, men på sykkelen ga jeg meg etter 10 - jeg giddet bare ikke mer. Det var kjedelig og uinspirerende og føltes meningsløst. Da var det mer givende å fokusere litt på styrketreningen; om ikke annet har jeg klart å legge til noen kilo vekter på treningen av armmusklene, og det er i det minste litt oppløftende - samtidig som jeg har en nagende følelse av at jeg burde la være, fordi muskelbetennelsen i venstre arm/skulder/nakke fremdeles ligger der og lurer. Jeg kjente den i dag, på jobb.

Det er liksom ikke grenser for hvor mye som feiler kroppen min nå for tiden, og det virker faktisk som om jo mere jeg trener, desto verre blir det. Kanskje det rett og slett er på tide å innse at kroppen min ikke er laget for trening, kaste inn håndkleet og akseptere først som sist at jeg kommer til å fortsette å legge på meg 5 kilo i året så lenge jeg lever.

Hurra.

Slapp uke

Jeg er egentlig veldig fornøyd med at jeg har hatt en uke med to treningsøkter, og kan betegne dette som en "slapp uke" - det sier litt om intensitetsnivået jeg har kommet meg opp på. Det er ikke mer enn et par år siden jeg var kjempestolt over å ha dratt på trening gjennomsnittlig én gang i uka.

Ikke er jeg spesielt fornøyd med å ha hatt en slapp uke, heller, så jeg tenker å dra på trening i morgen også. Det blir en ny opplevelse; trening to dager på rad. Jeg er sikker på at det ikke vil bli noe problem, særlig ettersom jeg ikke har noen andre planer for dagen. Slik kan jeg klokke inn på tre turer denne uka, og da er jeg mer fornøyd.

Dagens runde på kondisjonsapparatene informerte meg om at jeg har blitt enda kjappere. Jeg nevnte tidligere at jeg bruker apparatenes teoretiske "kaloritellere" for å måle innsatsen. For en måned siden tok jeg 150 kalorier på 20 minutter. For en ukes tid (eller var det to, kanskje?) siden kunne jeg opplyse om at jeg klarte 170 kalorier på 20 minutter. Vel, i dag klarte jeg 180. Strengt tatt var det 183, men jeg runder ned til nærmeste tier. Jeg er altså godt fornøyd med framgangen, og ser fram til den dagen jeg klarer å nå 200 kalorier på 20 minutter. Det er nok en del uker til, men det er noe målbart å jobbe mot, og det liker jeg.

Jeg har også begynt å øke vektene på styrketreningen min. Dette er spesielt gøy når jeg trener armer og skuldre, for her har jeg alltid vært en skikkelig pingle. Nå føler jeg at jeg begynner å få noe som ligner på muskler der, og det er fantastisk moro! Jeg har begynt å like å være litt skjelven i armer og mage etter trening, for dette betyr at jeg har gjort en god innsats.

Det er mye som skjer i livet mitt nå for tiden, og jeg håper bare at jeg klarer å fortsette å prioritere trening likevel. Nå synes jeg at jeg har kommet for langt til å gi meg.

Ops

Jeg var på trening i går, altså. Mer styrke og kondisjon. Jeg tok tyngre vekter i dag, wohoo! Jeg bare rakk ikke å fortelle det, fordi treningen ble skviset temmelig tett inn mellom jobb og rollespilling, og da jeg endelig var hjemme igjen var det rett i seng.

For et jet-set-liv jeg plutselig lever! Et jet-set-liv som gjør klærne mine litt romsligere, tydeligvis. Slitsomt, men gøy.

500 kcal

Det finnes forskjellige måter å måle utvikling på når man trener kondisjon på apparater. Den ene er lengde; hvor langt klarer jeg å sykle/jogge/elipse på f.eks. 20 minutter? Et annet er tid; hvor lenge holder jeg ut i dette tempoet før jeg vil dø? Noe annet igjen er kalorier; hvor mange kalorier mener apparatet at jeg dumper i løpet av f.eks. 20 minutter?

Selv om disse kaloriene ikke er nøyaktige og kun et representativ for en omtrentlig forbrenningsevne, synes jeg likevel det er de enkleste tallene å følge framgangen på. De er konstante på hvert apparat, så de vil avgi samme resultat hver gang forutsatt at man trener med lik intensitet. Gitt dette er det ikke så vanskelig for meg å se at trening går lettere for meg nå enn for fire uker siden. I begynnelsen var jeg stolt den dagen jeg kom meg til 150 kalorier i løpet av 20 minutter på elipsemaskinen. I forrige uke var jeg godt fornøyd med å ha kommet meg over 160 i løpet av samme intervall. I dag viste apparatet 175. Tøft. Jeg holdt ut noen minutter til etterpå, slik at jeg klokket inn på 215 totalt. Sammenlagt med de 300 jeg tok på sykkelen først, regnet jeg meg kjapt fram til at jeg i løpet av dagens treningstime har dumpet over 500 kcal til sammen. Jeg synes ikke det er så ille, jeg.

Det finnes også andre indikasjoner på at trening annenhver dag faktisk utgjør en viss forskjell. Jeg har kanskje ikke fått noen synlige muskler (og det er jeg strengt tatt bare glad for), men når jeg kjenner på overarmen er det hardere enn det var for en måned siden. Definitivt. Det er muskelmasse der nå. Armene generelt synes jeg har blitt litt fastere, og det samme gjelder beina. Og - ikke minst - jeg merker det på klær. Ikke veldig, men litt. For tre ukers tid siden klarte jeg såvidt å presse meg inn i en bukse som jeg ikke hadde brukt siden i fjor høst, og den var alt for trang til å være behagelig på. Denne buksa brukte jeg i går. Hva gir du meg?

Dette er etter bare fire uker, folkens. Fire uker. En knapp måned. Fra gang til gang føles det ikke som om det hjelper stort, men når jeg nå sitter her og reflekterer over formen min 15. april sammenlignet med 15. mai, kan jeg ikke annet enn å være fornøyd. Dette går riktig vei. Jeg begynner faktisk å tro på at jeg kan komme til å holde denne rutinen gående en stund. Jeg skulle riktig nok ønske meg mer variasjon i treningen, men bare det at jeg ikke kjeder vettet av meg allerede er en god ting. Inntil videre får jeg klare meg med det jeg har - kanskje jeg investerer i medlemsskap hos Elixia til høsten, når jeg har litt bedre råd. Der har de alle disse forskjellige gruppetreningene som jeg liker så godt. Eller kanskje jeg skal ta et dansekurs. Eller kanskje begge deler?