3 x 17

Med kun én PT-time igjen for denne gang, blir det løping i fokus denne våren som i fjor vår. Mens målet mitt for et års tid siden befant seg på nivået "jeg vil klare å løpe 10-15 minutter uten å måtte ta pause," er det gledelig å se at utholdenheten og løpeevnen har blitt noe bedre siden den gang.

Min kjære grevling fulgte i fjor et program via en app, som skulle trene ham opp til å kunne løpe 60 minutter uavbrutt. Helt sinnssykt, tenkte jeg, og var dødsimponert da han klarte det i fjorårets tidlige sommerdager. Det ville jeg aldri i verden klare, uansett hvor mye jeg forsøkte.

Det tenkte jeg da. Nå tenker jeg litt annerledes. Nå tenker jeg: Tja, hvorfor ikke prøve? I verste fall klarer jeg ikke målet, men vil uansett i prosessen presse meg så hardt jeg kan. I beste fall klarer jeg det, og det ville jo være skikkelig kult. Så når grevlingen for et par uker siden startet på samme program igjen (etter det som, strengt tatt, har vært en litt doven høst og vinter), bestemte jeg meg for å hive meg med.

Huhei, vi leker ikke nå lenger, altså. Dette er hardcore greier, og jeg angrer litt på denne galskapen jeg har begitt meg ut på.

Vi startet for et par uker siden på 40 minutter total løpetid. 4 x 10 minutter, med ett minutt rask gange mellom. Forrige helg økte denne til 3 x 15 minutter, 45 minutter total løpetid, med ett minutt rask gange mellom intervallene. I går økte vi til 3 x 17 minutter, fremdeles med ett minutt rask gange mellom intervallene. Og jeg ville dø. Jeg trodde jeg nesten skulle dø litt. Jeg var tidvis småsvimmel, og det føltes som om tiden stod stille. På prosjektoren foran tredemøllene på Sats-senteret så jeg en episode Friends, og så enda en episode Friends, med noen reklamepauser midt i og mellom. Svetten rant både ved hårfeste, panne, nakke og armer, og spesielt nakken var som en egen liten dam. Jeg forventet nesten å finne småfisk da jeg kjente bak der med neven. Det var grusomt, men jeg klarte det. Jeg aner ikke om jeg kommer til å klare det igjen.

Det som kanskje er noe av det mest pussige, er at kondisjonen min stort sett har det helt fint. Nøye overvåket av min Fitbit, sjekker jeg jevnlig pulsen og hvilken sone jeg befinner meg i, og for det aller meste ligger jeg i øvre del av Cardio. I går krysset jeg ikke grensen inn til Peak (altså makspuls) før de siste 6-7 minuttene av siste intervall. Jeg merker jeg blir sliten i bena lenge før jeg begynner å hive etter pusten, og jeg antar det betyr at jeg burde være flinkere til å trene styrke på bena litt oftere. Litt mer knebøy, litt mer utfall, kanskje? Benpress kunne være et bra tilskudd, muligens?

Selvfølgelig vil det også hjelpe å bli lettere. Jo mindre vekt bena har å dra på når de løper, desto lengre tid tar det før de blir utslitt. Etter en alt for lang juleperiode har jeg nå omsider funnet tilbake til rutinene med å registrere alt jeg spiser, og å holde meg innenfor min daglige kalorigrense. Og etter en lengre juleperiode hvor noen kilo har kommet på, og deretter holdt seg stabil, viste siste tur på vekta at det endelig går nedover igjen nå.

Jeg er forsiktig optimistisk for våren. Løpeintervallene vil bli lengre, energinivået vil bli bedre, og vekta vil bli lettere. Jeg tror dette kommer til å bli bra.

Godt nytt treningsår!

Jeg hadde genuine intensjoner om å skrive minst ett innlegg til før 2019 valset ut døren, men dengang ei sa Wildenvey. Plutselig var det jul, nesten en uke med to husgjester, jobb utenom de røde dagene, kino, lesing av bøker og tegneserier, lek og kos med julegaver, tur til julemarked, masse mat og julesnop og lista bare går videre og videre. Det har også vært litt trening, med fokus på ordet "litt". Årets siste uke fikk kun én treningsøkt, men det var nok til å ikke fullstendig miste alt jeg har bygget opp av kondisjon i løpet av høsten.

Egentlig var planen å ta en siste treningsøkt for 2019 i går, men det ble en doven dag på sofaen i stedet, før vi tok en videre doven kveld på samme sted. Vi klarte å trekke ut på terrassen ved midnatt for å se på litt fyrverkeri nede fra sentrum (heldigvis var det skyfri himmel, så utsikten var dugelig), før vi så trakk tilbake til lenestol og sofa for å lese litt mer.

Dermed måtte det i stedet bli trening i dag, og hva er vel bedre for å sparke i gang det nye året enn med en times kardio? Vi startet på tredemøllen, hvor jeg løpe 3 intervaller på 10 minutter hver, i økende tempo og på 2% incline. (Jeg trenger egentlig ikke skrive hver gang at jeg løper på 2% incline, for det gjør jeg strengt tatt alltid.) Den siste intervallen var hard, og jeg måtte ta en liten pause mot slutten, men kompenserte ved å øke tempoet ekstra mye det siste minuttet.

Deretter fulgte 16 minuter på trappemaskinen, også kjent som Dødsmaskinen. Jeg skjønner ikke hva det er med trappegåing som framprovoserer så høy puls og enorm kvantitet av svette, men slik er det. Ikke engang 30 minutter kontinuerlig løping på tredemølla gjør meg så svett som 5 minutter i semikjapt tempo på trappene. Spesielt ble dette synlig på armene, som jeg måtte tørke av opptil flere ganger. For meg, som stort sett svetter ganske sjeldent og lite, er dette både litt merkelig, litt ekkelt og litt morsomt. De siste fem minuttene var jeg ikke sikker på om jeg skulle overleve, og det siste minuttet var på lavest mulige tempo som strengt tatt kun var for at jeg skulle få igjen pusten før jeg våget meg ned på gulvet igjen, i frykt for å kollapse. Gøy!

Det siste vi gjorde før vi sa oss fornøyde med dagens innsats, var tre sett på en søt liten maskin for magemuskler. Jeg startet forsiktig på 9 kg, oppdaget at det var veldig lett, våget meg videre til 18 kg, deretter til 23, og prøve meg til slutt på 27 kg. Det gikk overraskende bra, uten å være lett, så kanskje jeg har et snev av magemuskler et eller annet sted der inne likevel.

I et nyttårsinnlegg er det nærmest uunngåelig å skrive noen ord om planer og forventninger for det nye året. 2019 ble på mange måter både et år som gikk overraskende bra, samtidig som det ble et år med skuffelse. Våren var helt fantastisk, med solide kostholdsvaner og treningsrutiner som gjorde at jeg gikk ned nesten 20 kg i løpet av snaue 5 måneder. Jeg var skikkelig motivert og gira, og var helt sikker på at etter sommerferien ville jeg komme meg under 100 kg i løpet av høsten. Jeg hadde satt et tentativt mål om å klare det innen oktober, men da oktober kom var det fremdeles 7 kg igjen. Jaja, tenkte jeg, alt er litt tyngre om høsten, men jeg skal helt sikkert klare det innen desember, i alle fall innen jul. Heller ikke dette gikk. Det ble nære - veldig nære. Da jeg sjekket vekta 15. desember viste den 101 kg. Såååå nære! Men så kom jo jula, og siden har det bare gått oppover igjen. Jeg har jo kost meg skikkelig mye, så det var vel ikke stort annet å forvente, men jeg hadde nok opprinnelig ønsket å å gå inn i det nye året med å ha nådd den store milepælen. En skuffelse der, altså.

Heldigvis har sola nå snudd, og vi går våren i møte. Dagene vil bli lysere og lengre igjen, og jeg vil sannsynligvis (forhåpentligvis) få mer overskudd, energi og livsvilje tilbake. Med dette har jeg håp om å få en like effektiv og solid vår som jeg hadde i fjor, slik at jeg ikke bare kommer meg under 100 kg før sommerferien, men kanskje til og med under 90. Det hadde vært helt fantastisk, og det er min plan og forventning for det kommende halvåret. Deretter håper jeg å kunne gå ned 10 kg til i løpet av høsten, slik at jeg om et år kan ligge på under 80 kg. Jeg vil da ikke være langt unna min normalvekt, som jeg da forhåpentligvis vil nå neste år.

I tillegg har man mål som ikke handler om vekten. Som for eksempel at jeg i år vil svømme mer enn jeg gjorde i fjor, både ute om sommeren og i basseng ellers. Jeg håper også vi får noe snø etter hvert, slik at jeg kan gå litt mer på ski enn jeg har gjort de siste par årene. Jeg vil prøve å spise mer fisk (dette sier jeg hvert år, tror jeg, men man må jo bare fortsette å prøve) og grønnsaker, og jobbe med å kutte ut snacks i TV-sofaen om kveldene. Grevlingen har planer om å løpe et halvmaraton i Danmark i september, og selv om jeg ikke tør å sette det som et mål for meg selv, er det en tanke som nå lurer i bakhodet. Tenk om ... Kanskje? Det hadde vært en helt ny milepæl. Jeg har i alle fall et mål om å kunne løpe 1 time kontinuerlig innen året er slutt, for det ville også være en første gang for meg.

Det er altså litt av mine håp, ønsker og planer for 2020. Det blir spennende å se hvordan det går. Ønsker alle der ute et fantastisk nytt år, og håper vi alle får mye glede ut av disse kommende "roaring twenties."