Framgang i løpetreningen

Forrige gang jeg oppdaterte bloggen nevnte jeg et mål om å kunne løpe 30 minutter kontinuerlig på hastighet 6.9. Det målet nådde jeg i dag. Hurra! Det betyr at jeg endelig kan gå i gang med å løpe på 7.0, og jobbe meg opp til en halvtime der også. Kanskje jeg til og med bare durer på med 7.1, ettersom forskjellene per desimal ikke er enormt store.

Jevnt over foretrekker jeg imidlertid kortere, mer intense intervaller framfor én lang økt. Jeg merker at jeg begynner å kjede meg litt etter de første 10-15 minuttene, og motivasjonen daler litt. Det er mest stahet og trass som gjør at jeg orker å fullføre. Det helper med musikk (men jeg trenger små, trådløse øreplugger i stedet for hodetelefoner, for det begynner å bli alt for varmt og svettende til å ha de store putene over ørene), og jeg prøver å finne underholdning i TV-skjermene og ved å se på andre som trener styrke noen meter lenger foran meg. Likevel blir 30 minutter veldig lenge, og jeg gleder meg til å nå gå tilbake til kortere intervaller på høyere hastighet. Da går jo pulsen litt mer opp også.

Den siste uken har jeg begynt å kombinere løpingen med 15-20 minutter på ellipsemaskin, for variasjon er gull. Det er faktisk overraskende hvor lenge jeg har holdt ut med å gjøre akkurat det samme i noen måneder nå, men det har nok litt å gjøre med at jeg trener sammen med Grevlingen min. I dag blandet jeg også fem minutter på romaskinen inn i apparatmiksen, slik at den totale treningsøkten ble 40 minutter tredemølle, 15 minutter ellipsemaskin og 5 minutter romaskin. Det var gøy å se at jeg klarer å ro 1 km innen de fem minuttene, det tror jeg kanskje jeg sleit litt med for et års tid siden.

Ellers går vekta stadig nedover, som før. Jeg er ikke langt unna neste milepæl, og når jeg når den tror jeg kanskje jeg vil føle meg komfortabel med å dele konkrete tall. Hittil har det rett og slett vært for flaut, og tallene på vekta har vært noe jeg har skammet meg over lenge. Men kommer jeg over neste milepæl, hvor jeg da har klart å gå ned 20 kilo siden maksvekt, da vil jeg kanskje føle meg litt mindre skamfull. Kanskje til og med litt stolt? Vi får se.

Hva skjedde med mai?

Våren og sommeren er alltid de kjappeste årstidene. Jeg synes det nettopp var påske, og nå er det allerede straks andre uke i juni? Galskap.

Noe annet som er galskap er at løpetreningen fremdeles pågår. Fire ganger i uken. Siden sist har jeg klart å løpe i 30 minutter uten pause på min laveste hastighet (6.5), og i går klarte jeg 25 minutter uten pause på 6.9. Målet for denne runden er å klare 30 minutter på 6.9, og så går jeg i gang med å bygge meg opp til å gjøre det samme på 7.0.

Jeg blir jo sprø hvis jeg bare gjør akkurat det samme hele tiden, så det er ikke hver økt jeg går for å holde ut lengst mulig i én hastighet. Minst halvparten av gangene løper jeg kortere og hyppigere intervaller, da gjerne på enda høyere hastighet. Det beste jeg har klart hittil er 1 minutt på 8.5, og 30 sekunder på 9.5. Jeg tror 10.0 ligger og lurer like borti svingen, men jeg vil ikke satse for hardt for tidlig.

Strengt, regulert kosthold er noe annet som fremdeles pågår. Jeg unnlater jevnt over å spise mer enn 1300 kalorier per dag, med mindre det er en treningsdag; da unner jeg meg gjerne 7-800 ekstra. Jeg tror jeg har funnet noe som fungerer for meg: En lett frokost (1 stekt egg, 1 brødskive) og en lett lunsj på jobb (2 knekkebrød med leverpostei, eller en Skyr eller noe tilsvarende), slik at jeg kan kose meg med en god middag utpå ettermiddagen/kvelden, og kanskje til og med ha rom for noe snacks. Ettersom jeg har en stort sett stillesittende kontorjobb, klarer jeg meg ganske bra gjennom arbeidsdagen på ganske få kalorier, så det funger greit. Det går ganske lett å styre unna fristelser når jeg er på jobb; det er først når jeg kommer hjem til sofakroken foran TV-en at det blir en skikkelig utfordring. Så i stedet for å satse på en umenneskelig viljestyrke hver eneste dag, planlegger jeg inntaket slik at jeg kan spise mer når jeg er hjemme.

Denne strategien ser ut til å funke for meg, for jeg går fremdeles ned i vekt. Siden slutten av februar (fram til da gikk det jo litt ned og opp og ned igjen og opp igjen), har jeg gått jevnt ned, i snitt 0.5-1 kg i uka, og til sammen nesten 12 kg. Målet er å klare 3.5 kg til innen Grevlingen og jeg drar på ferie til California om litt over fire uker. Da vil jeg ha nådd en milepæl jeg for et par år siden egentlig trodde jeg aldri ville klare å komme tilbake til.

Når ting går så bra, og kiloene faktisk forsvinner, blir man gjerne motivert til å fortsette. Samtidig blir man også gjerne fristet til å kose seg litt mer enn man tillot seg tidligere. Denne følelsen av at "jeg har jo gått ned masse, jeg kan unne meg å ta det litt mer med ro og kose meg mer nå" er vanskelig å bli kvitt. Det er en følelse jeg har gitt etter for tidligere, og det endte ikke så bra. Nå prøver jeg å være mer bevisst på det, og nesten daglig minner jeg meg selv på at det er fremdeles langt igjen til der jeg burde være så det er på ingen måte tiden for å slappe av og kose meg ennå.

Men jeg har lovet meg selv dette: Hvis jeg klarer målet mitt om 3.5 kg innen vi reiser på ferie, så skal jeg unne meg noen gode måltider og desserter der borte i Junaiten. Ikke gå helt crazy med alt av amerikanske sukkerbomber og supersize-porsjoner, men jeg skal ikke nekte meg selv alt, heller. Hvis jeg klarer målet mitt. Hvis jeg ikke klarer det, må jeg være strengere. Så det blir spennende å se hvordan denne kommende måneden forløper seg. Juni er jo risikofylt for meg, med alskens grilldager, sommerfester- og middager med jobben, og ikke minst bursdagen min (også kjent som kakedagen). Kanskje jeg rett og slett må legge inn en femte treningsdag i uka?