Tilbake til styrketrening

Jeg imponerte meg selv ved å gidde å dra på styrketrening i dag. Det så usikkert ut en stund, men kl 17 samlet jeg akkurat nok viljestyrke til å komme meg ut døren.

Jeg fulgte det samme styrkeprogrammet som jeg har gjort så langt i år, men uten å øke noe denne gangen. Det var jo første gang på noen uker, jeg var fornøyd bare jeg klarte å holde meg til samme tyngde på vektene som jeg gjorde sist.

Det gikk nesten. Med unntak av pulldown, hvor jeg måtte gå fra 26/33/33 kg til 26/26/33 kg, klarte jeg faktisk å gjennomføre alt annet på samme tyngde som før. Jeg klarte til og med å holde ut i planke i 60/50/50 sekunder, slik som sist - men det var såvidt.

Kanskje er det noe sannhet i det en instruktør sa til meg for noen år siden: Kondisjonen forsvinner etter bare et par uker, men styrken holder seg litt lenger. Flaks.

Nå begynner altså fire nattevakter, noe som betyr fire dager uten trening. Kanskje jeg tar en rolig spasertur rundt Sognsvann (ca 3,5 km) på søndag, eller hvis jeg mot formodning føler meg ukarakteristisk energisk og opplagt kanskje til og med litt jogging. Jeg må rett og slett se an hvordan jeg føler meg, og hvor lenge jeg sover. Jeg forventer ingenting, og tar all eventuell aktivitet som en bonus.

God helg!

Støl. Vondt. Au.

Etter gårsdagens joggetur var ikke lårsmusklene mine nevneverdig glade i dag. De var tydeligvis ikke fornøyd med den unormalt røffe behandlingen de hadde fått, og passet på å la meg få vite det gjennom det mest grunnleggende språk: Smerter. Hurramegrundt.

En del av meg tenkte at det var da god nok grunn til å ta det rolig og ikke trene i dag. En annen del av meg tenkte at kanskje litt mer bevegelse var nettopp det som skulle til for å føle meg bedre, og jeg husket det jeg en gang fikk høre av min Elixia-verver: Det er når jeg har minst lyst til å trene at jeg trenger det mest. Så jeg bestemte meg for å ta en liten tur til Elixia for en lett økt på elipsemaskinen. Ikke noe hardt og utfordrende, bare akkurat nok til å la forbrenningen jobbe litt, og til at jeg med god samvittighet kunne si "jeg har vært på trening i dag."

Jeg har vært på trening i dag. Det ble 45 minutter kardio i passe intensitet, og det var nok for denne gangen. Jeg ville ikke ta i for mye, redd for å overbelaste som jeg er. Dessuten ville jeg spare litt energi, for jeg håper på å orke en styrkeøkt igjen i morgen, før nattevaktene starter. Så det ble ikke veldig lenge, eller veldig tungt - men det ble. Og det er jeg fornøyd med for nå.

Nytt comeback

Ja, nei, hva skal man si? April ble en laber treningsmåned. Påsken ødela litt. Latskap ødela mye. Jeg har ingen unnskyldninger. Jeg prøver å skjerpe meg. Igjen.

Hvordan bedre sparke seg brutalt og nådeløst i gang igjen enn med en joggetur rundt Sognsvann en solskinnsdag i mai? (En svømmetur, kanskje, hvis det ikke var så kaldt i vannet fremdeles.) Jeg var ikke helt i stemning for treningssenter, jeg var mer gira på å komme meg litt ut i frisk luft og natur og sol, så dermed ble det joggetur.

Når jeg sier "joggetur," så innebærer det ca 1/3 faktisk jogging, og 2/3 gåing, altså. Jeg er på ingen måte i god form nå for tiden. Sist gang jeg tok en joggetur noe sted må nok være over et år siden nå. I tillegg har det gått noen uker siden sist jeg gjorde noe som helst treningsrelatert overhodet. Det kom derfor ikke som noen overraskelse på meg at dette ville gjøre vondt. Og vondt gjorde det.

Når jeg tenker tilbake på 2013 og 2014, så begriper jeg ikke hvordan jeg klarte å faktisk jogge rundt halve vannet uten pause. Det føles totalt uvirkelig nå - var jeg virkelig i så god form den gangen? Wow. Dit vil jeg tilbake til, så jeg håper jeg klarer flere joggeturer nå i løpet av våren, sommeren og høsten. Det hadde vært kult.

Utslitt og støl allerede før jeg var ferdig med joggingen, men jeg kom i mål. Jeg kom meg hele veien rundt. Jeg hadde blodsmak i munnen, føttene og lårmusklene skrek i desperat og angsfylt protest, og det sved i halsen - men jeg klarte det. Til og med på under en time. Det var jævlig, men litt godt. Men mest jævlig. Ingen vits i å prøve å rosemale dette. Det er alltid jævlig i starten, men jeg vet det blir bedre hvis jeg fortsetter, så jeg vil gjerne fortsette.

Dette var altså mitt treningscomeback etter noen ukers fravær. I tillegg har jeg passet på å spise fornuftig de siste par dagene, og føler meg generelt litt mer motivert til å passe litt bedre på helsen igjen. Vi får håpe det varer en liten stund nå da. Jeg er virkelig ikke flink til å holde ting gående. Til gjengjeld er jeg sabla flink til å prøve på nytt, og på nytt, og på nytt ...