Gjensyn med balletten

Etter en langhelg ute på tur og et par stressede dager med forberedelser til denne, kunne jeg endelig dra på trening igjen på mandag. Denne mandagen var det på tide å danse ballett - og jeg bruker ordet "danse" ganske løst, for jeg kan komme på mange andre (tidvis mer treffende) beskrivelser for det jeg driver med i løpet av en slik time.

Nuvel.

På Elixia Ullevål Stadion har de altså ballett. Dette vakte stor begeistring hos meg tidligere i år, og jeg var glad for at de beholdt timen da den nye høstkalenderen ble annonsert. Etter mandagens økt er jeg usikker på om intensitetsnivået har blitt oppgradert siden sist, eller om det bare er jeg som husket timen som litt lettere takket være nostalgiske champagnebriller. Uansett årsak, viste det seg å være mer brutalt enn jeg var forberedt på - og det er jo kjempebra!

Jeg ruslet inn på senteret og var egentlig veldig innstilt på en "koselig dansetime," og fikk i stedet en nådeløs styrkeøkt ispedd sekvenser av mer eller mindre grasiøs dansing til mesterstykker som for eksempel Svanesjøen. Selve dansingen var bare en del av det. Minst halvparten av timen var dedikert til brutale øvelser som visstnok er veldig vanlige for ballettdansere, men som for oss vanlige dødelige er heidundrendes styrketrening. Det var så vondt - på det verste hadde jeg litt lyst til å gråte. Hele kroppen fikk kjørt seg, og på tirsdag krøket jeg meg ut av sengen med muskelsmerter på steder jeg ikke visste jeg hadde. Det er lenge siden jeg har hatt SÅ vondt etter en treningsøkt, og det sier vel litt om hvor effektive alle disse øvelsene var. I tillegg til å være jævlige, var de også akkurat så morsomme og kule ("jeg danser ballett!" liksom) at det var mulig å holde ut.

Det gjør vondt i ryggen, både øvre og nedre. Det gjør vondt i magen, både foran og på sidene. Det gjør vondt i beina. Det gjør vondt i skuldrene. Men det gjør godt i sjelen. Det var en herlig time, og med god uttøyning til slutt, som seg hør og bør for profesjonelle ballettdansere (som jeg jo nå selvfølgelig har blitt). Jeg må innrømme at jeg egentlig hadde håpet timen skulle være kjedelig og kjip, slik at den ikke lenger skulle være en konkurrent til mandagsboksingen. Det hadde gjort livet mitt så mye lettere. Dessverre var den faktisk like kul som jeg husket, og jeg må nok bare fortsette å veksle mellom det ene og det andre, og til stadighet ofre noe jeg liker. Akk, for en skjebne.

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Aprilsnarr? Faktisk ikke.

Kroppsspråk

Pinsetrening