Vårforbannelsen

Hei, gjett hvem som ble syk igjen, sånn akkurat på slutten av påska hvor vi endelig hadde kommet i gang med uteløping? Spoiler: Det var selvfølgelig meg! 

Det ble ikke noe jobb på meg denne uka, og det ble heller ingen trening. Halsen ville ikke, lungene ville ikke, musklene ville ikke. Jeg ville, men det spilte liten til ingen rolle. Nå er jeg bedre, men får fremdeles sporadiske hostekuler som nesten gir meg blodsmak i halsen, så det er jo gøy. Jeg krysser bare fingrene for at jeg kanskje kan orke en liten løpetur i morgen. 

I det minste har jeg tatt meg litt sammen i forbindelse med kosthold denne uken. Jeg lovet meg selv tidligere at jeg ikke skulle kjøpe inn noe mer snacks, og det har jeg faktisk klart å holde. Ikke så mye som en kjekspakke har blitt med meg hjem fra den eneste handleturen jeg orket i går, og jeg unnlot å be Grevlingen om å kjøpe med noe på vei hjem fra jobb de øvrige dagene. Jeg har selvfølgelig "jukset" litt, for det er ennå litt påskesnacks igjen i skapet som jeg har forsynt meg noe av. MEN jeg kunne forsynt meg mye mer; jeg kunne bare kastet innpå alt. Det har jeg ikke gjort. Det er mer igjen. Gode guder, det er mer igjen ... 

Den virkelige prøvelsen vil selvfølgelig komme når dette "nødlageret" er tomt, men bare det å ha gått en hel uke uten nye innkjøp har vært en seier i seg selv. Det siste året har det omtrent blitt en vane for meg å kjøpe "bare én liten ting, eller to" hver dag, og historikk har vist at hvis jeg bare klarer å unngå disse kjøpene, så ordner kosthold og kalorier seg relativt bra. Så til tross for stadig tilbakevendende sykdom, så er jeg fremdeles optimistisk, altså. Tenk det! 

Påsketrening

Ting ser ut til å gå riktig vei enn så lenge. Det har vært noen treningsøkter siden siste oppdatering, og jeg er fornøyd med å ha kommet i gang igjen. Jeg påvirkes utvilsomt av vær og sesong, og kjenner at motivasjonen, energinivået og treningslysten har tatt seg opp betraktelig den siste tiden. I morgen planlegger Grevlingen og jeg årets første joggetur utendørs, såfremt været holder seg noenlunde som i dag. 

Det er helt vidunderlig å se solen igjen, og å kunne gå utendørs uten at iskalde gufs angriper fra alle kanter. Små blomster har begynt å sprette opp rundt omkring, og fuglesangen har gått helt amok den siste uken. Jeg elsker det, og det lader batteriene på beste tenkelige måte. 

Forrige uke kjørte jeg styrkeøkt for første gang på en måned. Jeg hadde ett mål for den økten: Fullføre alle øvelsene på samme vekt og antall repetisjoner som sist. Jeg ville ikke akseptere å måtte ta et skritt tilbake, og bestemte meg for å være sta. Litt til min overraskelse nådde jeg det målet. De siste repetisjonene var mye tyngre enn forrige gang, men jeg holdt ut og fullførte, og var umåtelig stolt etterpå. 

Siden da har jeg hatt et par runder på tredemølla, siste gang nå i dag. Jeg er tilbake på 5 km på litt i underkant av 50 minutter, og har nå begynt å jobbe mer aktivt med intervaller for å få opp utholdenheten på høyere hastighet. Ifølge min trofaste Fitbit lå jeg i sonen for makspuls i 68% av dagens økt, noe jeg synes jeg ganske bra. Det ble åtte intervaller hvor jeg løp i 2 - 2,5 minutter og hvilte i hurtig gange i 2 minutter. Det langsiktige målet er å øke løpetiden til 3 minutter, deretter 3,5 og så 4 minutter. Der kan jeg være fornøyd med å være en stund, før jeg kanskje begynner å fokusere på å kutte pausene og jobbe meg mot lengre sammenhengende økter. Sånn som jeg gjorde for to år siden, da jeg klarte å løpe en halvtime i strekk, gå i ett minutt, og så løpe en halvtime hjem (utendørs, fra Løren til Tåsen og tilbake). 

Neste skritt er også kostholdsforbedring. Det ser mørkt ut akkurat nå, hvor jeg har hamstret påskesnop den siste måneden, og leiligheten bugner av ting jeg ikke burde spise. Men Grevlingen og jeg har en avtale: Vi kjøper ikke inn noe mer nå. Når det er tomt, er det tomt, og jeg får kun lov til å kjøpe én ting hver lørdag. Om jeg klarer å holde den avtalen blir spennende å se, men jeg føler meg i det minste veldig motivert og innstilt akkurat nå. 

Kort oppsummert; takk og pris for våren, alt ser lysere ut, og jeg håper veien videre vil gå i riktig retning. 

God påske til hvem enn som har snublet inn på denne halvdøde bloggen! 

Vi prøver igjen, del 2: Electric boogaloo

 Etter den lengste pausen denne bloggen noen sinne har hatt, dypper jeg igjen tærne inn i den digitale sfæren og deler alle mine topper og bunner siden sist. Når sant skal sies, så har det mest vært bunner. 

Siden sist har vi flyttet til en rimeligere leiebolig. I utgangspunktet tenkte vi dette ville være bra for helsa; det er lenger ut fra byen, nærmeste dagligvarebutikk er minst 15 minutters hurtig gange unna, og den lokale rutebussen går kun hver halvtime. Vi tenkte dette ville motivere oss til å gå mer, og dermed øke hverdagsaktiviteten. Jeg er redd det har hatt motsatt effekt. 

Den reduserte tilgjengeligheten har kun gjort at vi planlegger innkjøp mer enn før (f.eks. på vei hjem fra jobb i byen), og de gangene hvor vi ikke har planlagt godt nok, har vi alt for ofte endt med å bare bestille noe take-out levert hjem. Det finnes både en Peppes og Pizzabakeren en snau 10 minutters kjøretur unna, samt en indisk restaurant som lager skikkelig god mat, og alle tilbyr levering. Den indiske restauranten leverer til og med gratis! Når man da står der uten middagsplan, og valget ligger mellom å gå til/fra butikk eller bestille levering, så skal det sterkere mennesker enn oss til for å velge det sunnere alternativet. 

Grevlingen og jeg har begge blitt mer late og demotiverte over de siste to årene, og kanskje spesielt det siste året. Vi har gått opp igjen i vekt; jeg har klart bragden å komme helt tilbake til utgangspunktet. Det tilføyer selvsagt et tykt lag ekstra demotivasjon, og gjør det vanskelig å plukke opp fakkelen igjen. Jeg føler allerede at jeg har sveket meg selv, skuffet meg selv, at jeg er aldeles håpløs, at jeg har tapt, og til en viss grad at jeg har gitt opp. 

Likevel, til tross for alle disse svært negative og selvdestruktive følelsene, har jeg forsøkt å snike inn noen treningsdager sånn halvveis regelmessig. I perioder har det gått bra, i januar/februar klarte jeg til og med å holde en styrkerutine gående lenge nok til å merke progresjon. Motivasjonen begynte å komme tilbake igjen. Så, rett i månedskifte februar/mars, fikk jeg omgangssyke. Det var tre herlige dager hvor jeg var sengeliggende, dehydrert, sliten og underernært. Det eneste positive var at jeg gikk ned fire kilo (men de kom snart nok tilbake). Det verste var over, jeg var omsider begynt å komme meg på bena igjen mot slutten av uken, før jeg igjen begynte å føle meg dårlig. Jeg tok testen som alle tar når for tiden dersom man får noen forkjølelsessymptomer, og to linjer ga meg svaret jeg ikke ønsket: Corona-positiv. Grevlingen tok en test senere samme kveld, og fikk det samme. 

Så etter en uke med omgangssyke, fikk vi en uke med Corona. Han slapp litt lettere unna enn meg. Hosten min var så brutal og hyppig at det føltes som om jeg hostet blod etter noen dager. Samtidig var jeg fullstendig tappet for energi, og mistet nesten pusten bare av å gå til butikken og tilbake. Jeg skjønte at det ville ta litt tid før jeg ville få tilbake en mer normal hverdag. 

Den normale hverdagen er heldigvis mer eller mindre tilbake nå. Forrige lørdag våget jeg meg tilbake på trening for først gang på ca en måned, og tok en halvtime på ellipsemaskin etterfulgt av en halvtime på tredemølla. Jeg tok det rolig og forsiktig, og det gikk egentlig ganske greit. Jeg må nok regne med å bruke tid på å komme meg tilbake til der jeg var før jeg fikk alle sykdommene i verden, men nå føler jeg i det minste at det er trygt å sette i gang. Jeg er ikke lenger redd for å miste pusten og bevisstheten på et offentlig sted hvis jeg anstrenger meg. 

Slik er altså situasjonen i dag. Prøver å komme i gang med trening igjen, og prøver å motivere meg selv til å komme tilbake til rutinene. Nå som is og snø har forsvunnet her sørpå, håper vi å kunne begynne med utendørs løpeturer et par ganger i uka, men foreløpig er det akkurat litt for kald og sterk vind til at motivasjonen er der. Motivasjon er, tross alt, alfa omega. 

Kosthold er det verre med. Det har vært mye trøstespising. Det er fremdeles mye trøstespising. Absolutt alt kan være en unnskyldning til å spise noe jeg ikke burde spise. En sjokoladetrøst fordi det er mandag. Litt kakekos fordi det er lørdag. Pizzatrøst fordi vi begge er slitne etter jobb og ingen orker lage mat (eller vi har glemt/ikke orket å handle). Ostepop en onsdag fordi arbeidsdagen var så hektisk. Det stopper liksom aldri. Jeg vet jeg må ta meg sammen, og hver dag sier jeg til meg selv at i morgen er det slutt. Jeg er bare så utrolig dårlig til å stå imot fristelser. Jeg mangler viljestyrke. Jeg glemmer alt om mål og fremtidsplaner så fort jeg ser eller lukter noe som frister. 

Jeg har jo klart det før, så jeg vet jeg kan. Jeg må bare ville det nok først, og det virker ikke som om jeg helt vil det nok ennå. Det er pussig, egentlig, for jeg er overhodet ikke fornøyd med meg selv nå, og jeg har det ikke bra i denne kroppen som bare blir tyngre og tyngre. En skulle tro det var mer enn motivasjon nok, og kanskje ville det være det for vanlige folk. Jeg vet ikke hva som er galt med meg. Jeg vet bare at jeg må prøve hardere. 

Huff da, dette ble veldig negativt og deprimerende. Jeg avslutter med noe oppløftende: Når jeg har skrevet ferdig her, skal jeg skifte og dra på trening. Jeg skal prøve å gjenoppta styrkeprogrammet som jeg kjørte regelmessig før jeg ble syk, og se hva jeg klarer. Så kan jeg si at jeg offisielt er i gang igjen, og kan begynne arbeidet med å komme tilbake til der jeg var før, og forhåpentligvis klatre videre derfra. 

Til tross for det siste året, er jeg optimistisk for framtiden. Innerst inne tror jeg at jeg vil klare å komme i gang igjen. Jeg har ikke egentlig gitt opp, selv om det føles litt sånn av og til. Jeg må bare minne meg selv på hva jeg faktisk vil, og jeg må minne meg selv på at det er mulig. Denne bloggen har hjulpet mye med nettopp dette tidligere, så kanskje vil den kunne hjelpe nå også?