Uke 11 popper en overraskelse

Oi.

Oi oi oi. Shit just got real, yo. Jeg har kjøpt PT-timer!

Det begynner å bli noen år siden sist jeg hadde PT. Det var ganske digg. En dyktig og engasjert person med peiling som kunne motivere og piske meg til å bli den beste, sterkeste, friskeste versjonen av meg. En hel time hver uke hvor jeg kunne dyrke min indre Narcissus og vite at alt handlet om MEG.

Så gikk jeg tom for PT-timer, og på grunn av påbegynte studier og redusert stilling, hadde jeg ikke råd til å kjøpe mer. Og, som de fleste kanskje har fått med seg innen nå, dalte motivasjonen sammen med formen ganske brått derfra. Forfallet har pågått i noen år siden da. En gang i blant i løpet av denne perioden har jeg vurdert PT-timer igjen (etter at det roet seg litt med studier og jeg kunne jobbe mer og ha en saklig inntekt), men fordi jeg har vært så langt nede og ute og borte, har jeg manglet tilstrekkelig motivasjon. Jeg har ikke følt meg klar til å investere i et så stort beløp, eller til å forplikte meg til fast trening. Dette har heldigvis snudd nå.

Denne avgjørelsen kom ikke helt ut av det blå. Jeg skal innrømme at jeg lot meg friste og motivere av Elixias kampanjedager, hvor man fikk 10% avslag på PT-timer hvis man kjøpte i dag eller i går. Så jeg tenkte: "Jah. Hvorfor ikke? Jeg har råd til det nå. Jeg har energi. Jeg trener jo i snitt tre dager i uka, og synes det går ganske greit. Jeg har tid." Og ikke minst: Jeg har motivasjon. Endelig har jeg motivasjon igjen. Den kommer og går litt som den vil, men akkurat nå er den her, og det må jeg selvfølgelig utnytte.

Allerede på fredag skal vi ha vår første time, min nye PT Ellen og jeg. Jeg snakket med henne på telefon i dag, og hun virker skikkelig hyggelig og morsom, så jeg gleder meg til å komme i gang. Jeg gleder meg litt mindre til å ta en sånn Inbody-analyse, men det får jeg tåle. Forventet svar fra den magiske maskinen: "Hei Veronica, kroppen din består av 85% fett, 5% muskler og 10% diabetes, hvordan er du fremdeles i live?" Hvorpå jeg bare må trekke litt nonchalant på skuldrene og late som om dette er normalt.

Det blir altså først på fredag. Det kommer sikkert noen setninger om hvordan det gikk etterpå.

I dag var det imidlertid onsdagsspinning med Romeo igjen. Det var vondt. Vondt på en bra måte, men vondt. Han er et monster med alle disse sprintene som han legger inn i programmet, og etter hvert som jeg gradvis blir i litt bedre form, blir jeg også gradvis litt mer sta og bestemt på at jeg skal klare klare det som er utfordrende. Dette gjelder spesielt de stående sprintene. De er - unnskyld fransken - helt jævlige. Takk alle guder for at de ikke varer i mer enn 15 sekunder, for jeg er overbevist om at jeg ville besvimt og ramlet av sykkelen på en særdeles uelegant måte hvis de hadde vært noe særlig lenger. Noen av sprintene er valgfrie, men jeg er blitt så sta nå at jeg tar hver eneste én. I hodet mitt er alle sprintene obligatorisk nå. Dette er jo en positiv ting, for det insinuerer et snev av framgang, og det er jo nettopp sprintene som gjør at kondisjonen blir bedre. Det er de som presser meg utenfor komfortsonen. Langt utenfor. Laaaaangt.

Da jeg kom hjem belønnet jeg meg selv med litt kyllingfilet, fullkornsris og Toros Bali kyllinggryte. Og en hvitløksbaguett. Ikke det sunneste eller mest kalorifattige måltidet jeg kunne laget, men jeg fikk i alle fall fylt opp med proteiner. Det er dessuten verdt å nevne at jeg ikke har spist noen form for snop eller snacks i dag. Jeg tok ikke engang dessert til lunsjen på jobb (selv om den er gratis, og de hadde gulrotkake!). Jeg unnet meg Tines nye proteinpudding fra serien Yt etter middag da, som dessert der. Jeg følte jeg fortjente noe søtt, innen rimelighetens grenser. Det er en overraskende velsmakende sjokoladepudding (eller banan-og-vaniljepudding, også veldig god) som har mye proteiner og kun inneholder 141 kalorier per boks. En klar vinner, og blir sannsynligvis min nye go-to-favoritt når jeg er fysen men skal prøve å unngå sjokoladehylla på butikken.

Ifølge Lifesum-appen på mobilen min har jeg, takket være treningen i dag, fremdeles noen hundre kalorier igjen i budsjettet, og her sitter jeg og er klar for å legge meg, trøtt og mett og rimelig fornøyd. Jeg erklærer denne dagen for en uforbeholden seier på helsefronten. Hurra!

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Aprilsnarr? Faktisk ikke.

Kroppsspråk

Pinsetrening