Det finnes håp
Jeg nølte lenge ved siden av vekta i garderoben på Elixia Colosseum i dag. Skulle jeg våge? Sist jeg sjekket var før jul, sånn omtrent femti tusen kalorier tidligere, så hvordan ville det se ut i dag? Etter en evighet (cirka ti sekunder i realiteten) dristet jeg meg på. Det er tross alt bedre å vite hvor ille tilstanden er, før man begynner å fikse den. Ellers kan man jo ikke sammenligne.
Konklusjonen var at alt håp er faktisk ikke ute. På et eller annet mirakuløst vis har ikke julen veiet meg ned så mye som jeg fryktet. Jeg er fremdeles 4 kg unna utgangspunktet i 2012, og kanskje halvannet kilo tyngre enn jeg var før ribba, før marsipanen, før sjokoladen, før ostepopen, før kalkunbrystet, før fløtepotetene, før sjokoladekaken, før julebrusen, før krumkakene, før pepperkakene, før de brente mandlene og før riskremen. Jepp, det var sinnsykt, og jeg kan virkelig ikke forstå at jeg ikke har lagt på meg minst 5 kg etter de to ukene. Nesten hver kveld i løpet av julen gikk dansken og jeg en litt lengre tur, så kanskje det hjalp en del. Eller kanskje kroppen min bare forbrenner en masse kalorier på å ikke fryse ihjel. Det har jo blitt himla satans kaldt i det siste. Brrrr!
Etter at jeg var ferdig med (det overraskende positive møtet med) vekten, var jeg klar for en zumbatime. Dagens instruktør het Waldo, som er en solstråle av entusiasme og danseglede. Jeg var på et par av hans zumbatimer før jul, og har konkludert med at jeg trives der, og at disse onsdagstimene er noe jeg vil prøve å prioritere framover. (Ironisk nok går jeg glipp av neste onsdag, fordi jeg da er på vei til København, men om to uker er det ingen unnskyldning!)
Zumba er en sånn ting som jeg alltid undervurderer treningseffekten av, fram til jeg er der. Av en eller annen grunn er det så lett for meg å tenke at zumba er lett trening som egentlig er mer moro enn det er effektivt, men når jeg hiver etter pusten og heller i meg vann etter de 10 første minuttene husker jeg hvor intensivt det faktisk kan bli. Det kommer jo selvsagt an hvor mye energi man legger i det. Jeg kan nok helt fint daffe meg gjennom timen med minimale bevegelser og kun litt høyere puls enn normalt, men det er jo verken gøy eller meningsfullt. Så jeg hiver meg i det, med veivende armer og ukontrollerte bein, til jeg blir rød og varm i ansiktet. Superelegant, altså.
Like foran meg danser noen damer som er svært godt kjent med trinnene og som er i skammelig god form. Når jeg ikke kan se Waldo, så er det dem jeg ser på, spesielt hun ene blonde som like gjerne kunne vært instruktør selv. Bevegelsene hennes er perfekte, kroppen er perfekt, smilet jeg ser i speilet foran oss viser at hun trives med det hun gjør - og jeg tenker at SÅNN vil jeg også være en dag. Det er sannelig et mål å jobbe seg mot, og som er litt mer interessant enn bare "gå ned i vekt." Ja takk, begge deler!
Konklusjonen var at alt håp er faktisk ikke ute. På et eller annet mirakuløst vis har ikke julen veiet meg ned så mye som jeg fryktet. Jeg er fremdeles 4 kg unna utgangspunktet i 2012, og kanskje halvannet kilo tyngre enn jeg var før ribba, før marsipanen, før sjokoladen, før ostepopen, før kalkunbrystet, før fløtepotetene, før sjokoladekaken, før julebrusen, før krumkakene, før pepperkakene, før de brente mandlene og før riskremen. Jepp, det var sinnsykt, og jeg kan virkelig ikke forstå at jeg ikke har lagt på meg minst 5 kg etter de to ukene. Nesten hver kveld i løpet av julen gikk dansken og jeg en litt lengre tur, så kanskje det hjalp en del. Eller kanskje kroppen min bare forbrenner en masse kalorier på å ikke fryse ihjel. Det har jo blitt himla satans kaldt i det siste. Brrrr!
Etter at jeg var ferdig med (det overraskende positive møtet med) vekten, var jeg klar for en zumbatime. Dagens instruktør het Waldo, som er en solstråle av entusiasme og danseglede. Jeg var på et par av hans zumbatimer før jul, og har konkludert med at jeg trives der, og at disse onsdagstimene er noe jeg vil prøve å prioritere framover. (Ironisk nok går jeg glipp av neste onsdag, fordi jeg da er på vei til København, men om to uker er det ingen unnskyldning!)
Zumba er en sånn ting som jeg alltid undervurderer treningseffekten av, fram til jeg er der. Av en eller annen grunn er det så lett for meg å tenke at zumba er lett trening som egentlig er mer moro enn det er effektivt, men når jeg hiver etter pusten og heller i meg vann etter de 10 første minuttene husker jeg hvor intensivt det faktisk kan bli. Det kommer jo selvsagt an hvor mye energi man legger i det. Jeg kan nok helt fint daffe meg gjennom timen med minimale bevegelser og kun litt høyere puls enn normalt, men det er jo verken gøy eller meningsfullt. Så jeg hiver meg i det, med veivende armer og ukontrollerte bein, til jeg blir rød og varm i ansiktet. Superelegant, altså.
Like foran meg danser noen damer som er svært godt kjent med trinnene og som er i skammelig god form. Når jeg ikke kan se Waldo, så er det dem jeg ser på, spesielt hun ene blonde som like gjerne kunne vært instruktør selv. Bevegelsene hennes er perfekte, kroppen er perfekt, smilet jeg ser i speilet foran oss viser at hun trives med det hun gjør - og jeg tenker at SÅNN vil jeg også være en dag. Det er sannelig et mål å jobbe seg mot, og som er litt mer interessant enn bare "gå ned i vekt." Ja takk, begge deler!
Kommentarer
Legg inn en kommentar