Backtracking, del 2 (Et garderobemareritt)

Etter en langhelg i Danmark som resulterte i en hel uke uten trening, klarte jeg å komme meg ut døra en iskald formiddag nå sist onsdag. Det er alltid en utfordring i disse tider, men det hjalp at jeg nettopp hadde hatt to timer forelesning på skolen og derfor allerede var på farten. For å være sikker på å ikke bli grepet av latskap, dro jeg hjem fra skolen, pakket om sekken og dro rett ut igjen. Best å bare få det hele overstått med det samme.

Etter litt chatting med kjæresten, som fortalte at han skulle ta med en skoleklasse i svømmehallen den ettermiddagen, ble jeg inspirert til å svømme. Det hadde jeg ikke gjort siden i sommer, og det måtte vel begynne å nærme seg et år siden sist jeg benyttet meg av medlemskapet til Domus Athletica (treningssenter for studenter), som jeg har kun for å bruke bassenget. (Med tanke på hvor sjeldent jeg bruker det, og at de nylig satte opp prisene, burde jeg vel egentlig vurdere å si opp dette medlemskapet. Det er oppe til vurdering.)

Så falt altså valget på svømming. Det var en blandet opplevelse. Selve svømmingen var altså helt grei, og er fremdeles noe jeg liker veldig godt. 2 km på 1 time, akkurat som før. Null problem.

Det som derimot var et problem, var enkelte andre svømmere. Noen svømmer så utrolig sakte at logistikken i banene blir et mareritt, og jeg bruker nesten mer energi på å manøvrere meg mellom disse folkene, enn jeg gjør på selve svømmingen. Jeg blir distrahert og ufokusert og irritert, noe som trekker ned totalopplevelsen. Jeg trodde jeg hadde valgt et tidspunkt hvor det ville være lite folk (formiddagen), men tydeligvis ikke. Andre igjen svømmer så fort at de spruter og plasker i en radius på minst to meter. Det å få masse vann plasket i ansiktet mens du svømmer er også en smule forstyrrende og irriterende. Så jevnt over var jeg ikke kjempefornøyd, annet enn med egen innsats.

Så hadde vi garderoben etterpå. Dette er egentlig litt på siden av selve treningen, men var likevel så irriterende at jeg bare må få det ut. Omtrent like etter at jeg var ferdig, leier treningssenteret ut bassenget til en barnehage. Så da jeg kom inn i garderoben for å dusje, var den full av unger. For meg som ikke liker unger, var dette ikke akkurat en hyggelig overraskelse, men det var "kun" ca 8 av dem, og de bråket ikke masse. Greit nok. Så begynte noen av guttene å stirre på oss voksne damene som dusjet, mens de hvisket og lo sammen og pekte på oss. IKKE kult, og ikke greit. Både jeg og en annen dame kjeftet på dem for dette, og kun da vi kjeftet våknet barnehagepersonalet opp og snakket (alt for mildt) til guttene. Ikke at det hjalp. De fortsatte å stirre, hele tiden mens hun snakket til dem. Hvordan hun klarte å ikke legge merke til det og adressere dette, forstår ikke jeg. Jeg hadde lyst til å spyle dem i kaldtvann, og jeg hadde lyst til å lekse opp for barnehagepersonalet hvordan de kunne (og burde) gjøre jobben sin bedre.

Hvis gutter er store nok til å stirre, peke på og le av nakne kvinner i dusjen, så er de for store til å bli med i en damegarderobe. Da får barnehagen som skal ta dem med i svømmehallen enten sørge for å ha med en mannlig ansatt som kan ta med guttene i sin egen garderobe, eller så får de kvinnelige ansatte som et minimum følge med på oppførselen deres og ha kontroll på dem slik at slike ting ikke skjer. Hvis det ikke lar seg gjøre, så får de la være å dra i bassenget. Som betalende kunde forventer jeg å ikke bli stirret på, pekt på og ledd av når jeg er i garderoben. Det er faktisk ikke greit.

Sånn, frust ferdig. Om ikke annet, så var den opplevelsen en solid bonusdose prevensjon. Herregud, unger kan være så ufordragelige og plagsomme. Jeg er virkelig takknemlig for at jeg ikke sitter fast med en eller flere sånne til enhver tid, men kun blir utsatt for dem en gang i blant i offentlige rom. Det holder mer enn nok.

Konklusjon: Jeg skulle ønske jeg hadde mitt eget basseng. Da hadde jeg svømt hver dag.

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Aprilsnarr? Faktisk ikke.

Kroppsspråk

Pinsetrening