Yogaterapi

Etter et forsøk på eksamensforberedelser som gikk katastrofalt dårlig (matte, selvsagt) ramlet jeg ned i et ekstremt mørkt hull i ettermiddag. Humøret nådde et bunnivå jeg ikke har sett på lenge, og jeg hatet meg selv. Aktivt og høylytt. Det eneste jeg hadde lyst til var å bli værende på sofaen i fosterstilling med Netflix på autostream. Jeg kansellerte til og med yogatimen jeg hadde booket meg på tidligere.

Heldigvis gikk det ikke helt slik. Etter noen (mange) oppmuntrende ord fra kjæresten, klarte jeg å ta meg nok sammen til å skifte til treningstøy og dra hjemmefra i god tid til å reservere plass til yoga på nytt, og til å ta en god oppvarming på elipsemaskinen først.

Dette angret jeg ikke på. Tvert imot er jeg veldig glad for at jeg klarte å komme meg avgårde, og gjennomførte det jeg hadde planlagt for dagen. Jeg hadde sannsynligvis bare hatet meg selv enda mer dersom jeg hadde blitt hjemme, så dette var en liten seier. Når jeg har minst lyst til å trene er det mest viktig å gjøre det. Etter nesten fire år har jeg fremdeles ikke glemt de ordene, og de kom til sin fulle rett i dag.

Håper på en bedre dag i morgen. Jeg har nesten bestemt meg for å droppe å møte til eksamen på torsdag, og i stedet fokusere på hyggeligere ting som ikke er dømt til å mislykkes. I så fall vil jeg nok bli langt mer avslappet og få det mye bedre.

Drittmatte.