Bloggen er død! Lenge leve bloggen!
Motivasjonen har møtt store utfordringer den siste tiden (og med "den siste tiden" mener jeg kanskje det siste året). Jeg har analysert meg fram til hva dette kan komme av, og har nådd et par slutninger:
1. Nattjobbing. Utvilsomt en krevende faktor som har ødelagt mye. Dette har jeg merket meg mange ganger før, så det er jo ikke noe nytt. Det som blir nytt, er at jeg reduserer stillingen min til høsten, så forhåpentligvis vil det gjør meg mer opplagt og klar til dyst.
2. Elixias sammenslåing med SATS og påfølgende omstrukturering. Jeg har ikke egentlig tenkt så mye over konsekvensene av dette før nå nylig. Små ting har endret seg, men det har vært viktige små ting. Faste, gode, gamle timer har blitt flyttet på. Yndlingsinstruktører har sluttet. Timeplanen er forandret. Nye timer har kommet, og joda, jeg hadde rukket å bli ganske komfortabel med alt mitt "faste." I tillegg har de kuttet ut den fine motivasjonsboosten på vårparten, min kjære "tren x antall ganger over 90 dager og få en premie"-kampanje. Den var påfallende borte i april i år, og selv om det tok litt tid før den treige hjernen min registrerte dette, ser jeg nå at dette nok har påvirket litt denne vårslappheten min.
3. En utspekulert og diskret depresjonsbølge som primært har gitt seg til kjenne ved å gjøre meg energiløs og gi meg et unevnelig behov for å trøstespise mens jeg synes synd på meg selv. Akkurat da jeg som mest trengte en kampanje som den nevnt ovenfor, ble den fjernet. Jeg har hatt alt for mange late dager, ettermiddager og kvelder på sofaen med selvmedlidenhet og likegyldighet og ostepop - og slike ting har en tendens til å danne en nedadgående spiral. Latskap avler latskap, og jo lengre jeg ble liggende der, desto vanskeligere ble det å bryte ut av det.
I forrige uke brøt jeg imidlertid ut av det. Endelig.
Det begynte med en joggetur rundt Sognsvann. To runder, én time, og jeg ville så inderlig dø. Deretter yoga på onsdag, etterfulgt av dansing på torsdag og spinning på fredag. På lørdag jobbet jeg som frivillig på en festival i 12 timer, og det var en himla lang treningsøkt i seg selv, kan jeg love. Jeg unnet meg en hviledag på søndag.
Denne uken begynte jeg sterkt. På mandag dro jeg tilbake til min første boksetime på over to måneder. Det var både litt skummelt og litt flaut. Skummelt fordi jeg ikke ante hvor godt jeg ville klare å henge med på ting nå, og flaut fordi jeg hadde latt det gå så lang tid. Jeg pleide å være fast inventar på de boksetimene. Oh how the mighty have fallen. Det viste seg imidlertid at det ikke var noe å frykte. Allerede mens jeg begynte å tøye litt og varme opp før timen begynte, kom en helt ny jente bort til meg og spurte om jeg var instruktøren. Snakker om kompliment! Jeg vokste fem centimeter, pekte henne i retning av den faktiske instruktøren, og tenkte for meg selv at i det minste så jeg ut som om jeg visste hva jeg holdt på med, og det var jo ikke så aller verst, bare det. Jeg endte opp med å ta henne til meg som sparringspartner, og vi hadde en kjempegøy time sammen. Hun takket etterpå for at jeg hadde vært så snill og tålmodig, og jeg fikk til og med en klem før hun dro. Duverden. Folk kan fortsatt overraske meg, og noen ganger kan jeg overraske meg selv også. Det var faktisk ikke så jævlig å komme i gang igjen som jeg hadde forventet.
Jeg hadde planlagt spinning på tirsdag, men da alarmen vekket meg kl.16 og jeg hørte det øsende regnet utenfor, tenkte jeg at jeg helt sikkert både burde og kunne unne meg å sove litt mer før min andre nattevakt. Jeg slumret i en ti minutters tid, før hjernen begynte å røre på seg. Det regnet faktisk ikke SÅ hardt. Nå var jeg jo egentlig nesten helt våken. Jeg ville sikkert angre hvis jeg ikke dro. Feigt å feige ut. Kom igjen Vero, din late sugge, du trenger bare å rulle halvannen gang mot venstre så er du på gulvet. Spinnng er gøy, dette klarer du. Jeg vet ikke hvor denne tankeprosessen kom fra, eller hva som inspirerte den, men den fikk meg opp av senga tidsnok til å rekke den spinningtimen som jeg allerede hadde kansellert. Bra var det også at jeg hadde kansellert den, for jeg endte opp med å dra på feil treningssenter, og ble først litt forfjamset da jeg skulle booke meg plass og ikke fant noen spinningtime kl. 17:15 i systemet. Så la jeg to og to sammen, og hoppet på en pilates-time i stedet. Det var ikke et dårlig valg, for pilates-instruktøren er en gammel kjenning som virkelig vet hva hun driver med, og jeg fikk en skikkelig god økt for kjernemuskulaturen og fleksibiliteten. Ikke akkurat høy puls og svetteperler, men det er ikke et must bestandig. Det viktigste er, fremdeles, at jeg gjør noe.
Det føles godt å være i gang igjen. Økningen av sølvstjerner i kalenderen min er oppløftende. Selvtilliten er sakte men sikkert på vei tilbake, sammen med håpet. Jeg har ikke lagt meg helt flat ennå. Jeg har ikke gitt opp fullstendig. Jeg er her fremdeles.
1. Nattjobbing. Utvilsomt en krevende faktor som har ødelagt mye. Dette har jeg merket meg mange ganger før, så det er jo ikke noe nytt. Det som blir nytt, er at jeg reduserer stillingen min til høsten, så forhåpentligvis vil det gjør meg mer opplagt og klar til dyst.
2. Elixias sammenslåing med SATS og påfølgende omstrukturering. Jeg har ikke egentlig tenkt så mye over konsekvensene av dette før nå nylig. Små ting har endret seg, men det har vært viktige små ting. Faste, gode, gamle timer har blitt flyttet på. Yndlingsinstruktører har sluttet. Timeplanen er forandret. Nye timer har kommet, og joda, jeg hadde rukket å bli ganske komfortabel med alt mitt "faste." I tillegg har de kuttet ut den fine motivasjonsboosten på vårparten, min kjære "tren x antall ganger over 90 dager og få en premie"-kampanje. Den var påfallende borte i april i år, og selv om det tok litt tid før den treige hjernen min registrerte dette, ser jeg nå at dette nok har påvirket litt denne vårslappheten min.
3. En utspekulert og diskret depresjonsbølge som primært har gitt seg til kjenne ved å gjøre meg energiløs og gi meg et unevnelig behov for å trøstespise mens jeg synes synd på meg selv. Akkurat da jeg som mest trengte en kampanje som den nevnt ovenfor, ble den fjernet. Jeg har hatt alt for mange late dager, ettermiddager og kvelder på sofaen med selvmedlidenhet og likegyldighet og ostepop - og slike ting har en tendens til å danne en nedadgående spiral. Latskap avler latskap, og jo lengre jeg ble liggende der, desto vanskeligere ble det å bryte ut av det.
I forrige uke brøt jeg imidlertid ut av det. Endelig.
Det begynte med en joggetur rundt Sognsvann. To runder, én time, og jeg ville så inderlig dø. Deretter yoga på onsdag, etterfulgt av dansing på torsdag og spinning på fredag. På lørdag jobbet jeg som frivillig på en festival i 12 timer, og det var en himla lang treningsøkt i seg selv, kan jeg love. Jeg unnet meg en hviledag på søndag.
Denne uken begynte jeg sterkt. På mandag dro jeg tilbake til min første boksetime på over to måneder. Det var både litt skummelt og litt flaut. Skummelt fordi jeg ikke ante hvor godt jeg ville klare å henge med på ting nå, og flaut fordi jeg hadde latt det gå så lang tid. Jeg pleide å være fast inventar på de boksetimene. Oh how the mighty have fallen. Det viste seg imidlertid at det ikke var noe å frykte. Allerede mens jeg begynte å tøye litt og varme opp før timen begynte, kom en helt ny jente bort til meg og spurte om jeg var instruktøren. Snakker om kompliment! Jeg vokste fem centimeter, pekte henne i retning av den faktiske instruktøren, og tenkte for meg selv at i det minste så jeg ut som om jeg visste hva jeg holdt på med, og det var jo ikke så aller verst, bare det. Jeg endte opp med å ta henne til meg som sparringspartner, og vi hadde en kjempegøy time sammen. Hun takket etterpå for at jeg hadde vært så snill og tålmodig, og jeg fikk til og med en klem før hun dro. Duverden. Folk kan fortsatt overraske meg, og noen ganger kan jeg overraske meg selv også. Det var faktisk ikke så jævlig å komme i gang igjen som jeg hadde forventet.
Jeg hadde planlagt spinning på tirsdag, men da alarmen vekket meg kl.16 og jeg hørte det øsende regnet utenfor, tenkte jeg at jeg helt sikkert både burde og kunne unne meg å sove litt mer før min andre nattevakt. Jeg slumret i en ti minutters tid, før hjernen begynte å røre på seg. Det regnet faktisk ikke SÅ hardt. Nå var jeg jo egentlig nesten helt våken. Jeg ville sikkert angre hvis jeg ikke dro. Feigt å feige ut. Kom igjen Vero, din late sugge, du trenger bare å rulle halvannen gang mot venstre så er du på gulvet. Spinnng er gøy, dette klarer du. Jeg vet ikke hvor denne tankeprosessen kom fra, eller hva som inspirerte den, men den fikk meg opp av senga tidsnok til å rekke den spinningtimen som jeg allerede hadde kansellert. Bra var det også at jeg hadde kansellert den, for jeg endte opp med å dra på feil treningssenter, og ble først litt forfjamset da jeg skulle booke meg plass og ikke fant noen spinningtime kl. 17:15 i systemet. Så la jeg to og to sammen, og hoppet på en pilates-time i stedet. Det var ikke et dårlig valg, for pilates-instruktøren er en gammel kjenning som virkelig vet hva hun driver med, og jeg fikk en skikkelig god økt for kjernemuskulaturen og fleksibiliteten. Ikke akkurat høy puls og svetteperler, men det er ikke et must bestandig. Det viktigste er, fremdeles, at jeg gjør noe.
Det føles godt å være i gang igjen. Økningen av sølvstjerner i kalenderen min er oppløftende. Selvtilliten er sakte men sikkert på vei tilbake, sammen med håpet. Jeg har ikke lagt meg helt flat ennå. Jeg har ikke gitt opp fullstendig. Jeg er her fremdeles.
Kommentarer
Legg inn en kommentar