Men jeg trener, da

Som jeg så skamfult innrømmet tidligere, gikk det en hel uke uten trening i slutten av juni. Lite aktivitet og mye snop. Skammelig, skammelig. Se det røde fjeset mitt? Det er skammens farge. Det litt tunge sukket? Lyden av skam. Den siste uka har jeg imidlertid forsøkt å komme tilbake til meg selv igjen, og nå er det på tide å evaluere hvordan dette har gått da.

Forrige onsdag ble "jomfruøkten" - den første på litt over en uke. Jeg følte ikke at jeg fortjente noen som helst form for puter under armene, og tok derfor en spinningtime (intervall) etterfulgt av en styrketime. Etter at alt var over, stavret jeg meg hjemover, nesten litt svimmel, og kanskje litt mer fornøyd med det enn jeg burde vært. Det er jo tross alt ikke egentlig bra å være svimmel.

Torsdag tok jeg hviledag, men fredag var det tilbake til yogamatta. Der overrasket jeg meg selv med å fremdeles klare å rulle meg opp i en sånn halvveis vaklende skulderstående. Den største utfordringen var strengt tatt at etter to veldig hektiske dagvakter på sykehuset var skuldrene mine så ødelagte at jeg nesten ikke klarte å bevege på dem, og jeg skjønte tidlig at hver "Hund som ser ned" måtte erstattes med "Barnet" hvis jeg skulle overleve. (Jeg overlevde altså.)

På lørdag var det duket for spinning, men ikke før på ettermiddagen, for jeg jobbet jo selvfølgelig på morgenen igjen. Det var en helt sykt intens intervalltime, som tok meg fra "jeg tar det litt rolig, tenker jeg" til "kom igjen Vero, KOM IGJEN TA I NÅ GJØR MAMMA OG PAPPA STOLT BARE LITT TIL HERREGUUUUD JEG DØØØR!" Jeg hadde egentlig tenkt å trene litt styrke etterpå, men slik ble det altså ikke. Det holdt å skulle komme meg hjem etter å ha klatret skjelvende av spinningsykkelen.

Hele to hviledager trengte jeg etter den lørdagen der. Vel, strengt tatt hadde jeg helt sikkert klart å trene både søndag og mandag hvis jeg hadde vært litt mindre doven og litt mindre sliten etter jobb. Men så kom altså tirsdag (gårsdagen), og da tvang jeg meg til å ta en styrkeøkt før kveldsvakta. De store muskelgruppene fikk gjennomgå, med knebøy (40 kg) og markløft (40 kg) og benkpress (25 kg), i tillegg til biceps (12 kg), triceps (10 kg) og litt mage. En solid styrkeøkt funker forøvrig også veldig godt som kondisjonstrening. Jeg trodde jeg skulle dævve på slutten der. Svetta som en gris gjorde jeg og.

Så kom vi til dagen i dag. Igjen ble det litt avvik fra Planen™, for i stedet for å ta en zumbatime etterfulgt av en Shape-time og kanskje en spinningtime, ble jeg lokket ut til Sognsvann av det strålende været. Jeg klarte å få med meg to gærninger, og etter en bedre pølsemiddag på engangsgrill ventet det som i stedet ble dagens treningsøkt: Svømming. Venninnen min og jeg svømte helt over til motsatt side av vannet og tilbake, som totalt er sånn ca 2 km, hvilket er en rimelig ålreit treningsøkt, egentlig.

Aktivitetsnivået den siste uken har altså vært ganske ålreit, og selv om kostholdet ikke akkurat var nevneverdig bra, var det i alle fall bedre enn det har vært den siste måneden. Nå er jeg fryktelig spent på hva som venter meg når jeg sniker meg tilbake på vekta i morgen. Jeg kunne sagt at jeg gruegleder meg, men det ville vært løgn. Jeg gruer meg bare, men kontrollerer gruingen med Pepsi Max.

Ett kilo per uke? Lett!

Ja, altså, ett kilo OPP per uke, mener jeg. Å gå opp i vekt er jo sånn cirka det eneste i verden jeg er skikkelig flink til. Helt fantastisk rågod, faktisk. Et naturtalent! Jeg kan, uten et snev av vanskeligheter, helt fint legge på meg et kilo i uka, og dette har jeg bevist til gangs over den siste måneden.

På onsdag tok jeg nemlig sjansen til å snike meg på en vekt igjen. Det var lenge siden sist, og det er en grunn til at det var lenge siden sist. Jeg visste det ikke ville bli pent. Litt som når man unngår å logge seg på nettbanken og sjekke saldoen, fordi man vet at den er lavere enn man skulle ønske, og at så snart man faktisk ser summen på skjermen foran seg, vet man at nå er solskinnsdagene over - det er på tide å begynne å snu på kronestykkene og leve på First Price-budsjettet.

Virkelighetsfornektelse er en søt gift. Det er flaut å innrømme, men jeg har åpenbart en spiseforstyrrelse. Når folk flest hører ordet "spiseforstyrrelse" tenker de på anorektikere og bulimikere, og glemmer gjerne at spiseforstyrrelse kan gå i motsatt retning også. Jeg tilhører virkelig den berømte "har prøvd absolutt alt"-gruppen: Kostholdsendring, diverse pulverdietter, lavkarbo, til og med tett oppfølging av personlig trener - men ingenting hjelper. Jeg er fullstendig ute av stand til å spise normalt i mer enn en uke, kanskje to. Jeg begynner hver eneste dag med verdens beste intensjoner. "I DAG skal jeg være flink og ikke spise ræl, og i hvert fall ikke KJØPE ræl," men alle gode intensjoner fordufter i det øyeblikk noe godt (og usunt) står foran meg, og jeg klarer alltid - ALLTID - å finne en unnskyldning til å ta litt "bare denne ene gangen." Det finnes et bilde på internett for sånne som meg. Det finnes faktisk mange, og derfor skal jeg bruke resten av dagens bloggpost på å dele de mest aktuelle. Vel bekomme!

Jeg er ikke religiøs, men denne karen er skuffet åkke som. 

Mitt alter-ego sjøkua er heller ikke imponert. 

Ikke Wil Wheaton eller noen av hans roller heller. 

Jack O'Neill har ikke ord. Det er sjeldent. 

Prinsesse Leia aner ikke hva hun skal gjøre med meg. 

Agent Scully har aldri opplevd noe mer håpløst enn meg.

Til og med Loke er dypt og inderlig skuffet. 

Kong Theoden er ikke imponert. 

Boromir er heller ikke imponert. 

Elrond får hodepine av hvor teit jeg er. 

Sam er skikkelig veldig lite imponert. 

Og dette er magen min som snakker til viljestyrken hver gang noe godt kommer i nærheten av fingrene mine. 

Jeg prøver å skjerpe meg, med svært varierende hell. Men denne uken har jeg i alle fall dratt den slappe ræva mi tilbake inn på Elixia, til både styrketime og spinningtimer og yogatime, så da kan det hende at ting kanskje sakte snur mot riktig retning igjen. Onsdag neste uke blir ny veiedag. Da faller dommen.