Påskehevn
Ja, jo, altså, denne bloggingen da ... Jeg skylder på påska denne gangen, jeg. En litt utvidet påske. Etter at den tidligere nevnte eksamensuken var over, forsvant hodet på ferie. Kroppen ble imidlertid igjen her i Oslo, og den har vært flink til å komme seg på trening. Jeg skal unngå å spamme bloggen med en oppsummering av alle øktene jeg har hatt siden forrige innlegg, men jeg kan nevne at jeg nå har kommet opp i 15 økter i Elixias 25/90-kampanje som begynte 1. april. En helt grei innsats, med andre ord.
Til og med i påsken har jeg kommet meg på trening, med unntak av påskeaften og 1. påskedag. Men det skulle bare mangle, for påskeeggene har vært mange og fulle, både hjemme og på jobb. Det er nemlig ikke bare i lønnstillegg vi får godtgjørelse, vi som jobber i høytidene. Vi får også litt kos på jobben, og i påsken fyller avdelingen opp store påskeegg som står på vaktrommet og frister oss gjennom hele dagen. Hurra! Vel, hurra for smakssansene, ikke så hurra for vekta.
Nettopp derfor fant jeg i dag ut at jeg skulle trene litt ekstra. Den planlagte spinningtimen på formiddagen ble derfor etterfulgt av noe jeg ikke har gjort på i alle fall to år, tror jeg. En time jeg prøvde relativt tidlig i min spede treningskarriere, og siden aldri våget å komme tilbake til fordi jeg holdt på å dø både underveis og i flere dager etterpå. Super trening, men fy fanden på flatmark så vondt det gjorde! Dette er grunnen til at jeg var det man kan kalle litt nervøs da jeg etter spinningtimen slepte meg inn i salen for en time med ... kettlebells.
Nevnte jeg det å dø, i anledning mitt forrige møte med dette opplegget? Nei duverden, så treffende! For dø var akkurat det jeg nesten gjorde denne gangen også. Jeg sa det i sted, og jeg sier det igjen: Fy fanden på flatmark. Vi gjorde ikke så mye forskjellig, men det var kanskje det verste, fordi det innebar at de øvelsene vi gjorde, gjorde vi lenge. Knebøy med en kjelebjelle, for eksempel, er ganske jævlig. 90 knebøy med en kjelebjelle er en moderne form for tortur! Også hopping, da. Alle som har fulgt med på denne bloggen i et par måneder eller mer, kjenner godt til mitt forhold til hopping. (Til eventuelle nye lesere kan jeg informere om at det er et gjensidig hat-forhold. Jeg hater hoppingen, og jeg er overbevist om at hoppingen hater meg.) Hopping med en kjelebjelle er enda verre, særlig når man mellom hvert hopp skal stå med bøy i knærne. Og du holder på den kjelebjella hele tiden, du holder på den jævla kjelebjella som om det står om liv. Fy faen.
Svingene er bedre. Det er de øvelsene hvor du skal bruke hofter og kjernemuskulatur mens du svinger kjelebjella enten opp til skulderhøyde og ned igjen, eller opp til over hodet. En annen variant vi også gjorde, var å svinge den til over hodet og holde den der i fem sekunder, så ti sekunder. Her fant jeg min styrke. De siste ukene med pilatestimer, samt gjentagende økter med Styrke & Core, kom omsider til nytte, og jeg la merke til at det var flere i gruppa som strevde mer med dette enn jeg gjorde, og jeg vokste et par centimeter. De centimetrene forsvant imidlertid rett etterpå, da instruktøren skulle ha oss til å stå planke på kjelebjellene. LOL, særlig. Der kapitulerte jeg, og måtte ta vanlig planke på gulvet i stedet. Jaja. Man kan ikke vinne alt.
Det var altså de to timene på Elixia. Så kom turen. Etter noen timer hjemme, dro jeg nemlig en tur ut for å nyte finværet. Dette var jo, tross alt, den første dagen jeg har hatt fri i påska. En tur opp til Ekebergparken hørtes koselig ut, særlig siden jeg kan gå dit hjemmefra, og de trappene og bakkene opp til parken fra Gamlebyen ville jo være kjempebra bonustrening.
Det var det. Jeg må vel ha brukt i alle fall ti minutter på den klatreturen oppover, og pulsen slo både hardt og fort. I den knallvarme solsteken var det ikke tvil om at dette måtte forbrenne noen ekstra kalorier, og da jeg kom opp belønnet jeg meg selv med å slenge meg ned på en gresslette og lese pensum.
Denne dagen har dermed blitt kroppens hevn for alt jeg har dyttet i meg over den siste uka som jeg ideelt sett ikke burde ha dyttet i meg. Det er nok ikke nok for å kompensere helt, men det er en begynnelse. De neste ukene blir harde. Nå begynner innspurten mot sommeren.
Ha miskunn.
Til og med i påsken har jeg kommet meg på trening, med unntak av påskeaften og 1. påskedag. Men det skulle bare mangle, for påskeeggene har vært mange og fulle, både hjemme og på jobb. Det er nemlig ikke bare i lønnstillegg vi får godtgjørelse, vi som jobber i høytidene. Vi får også litt kos på jobben, og i påsken fyller avdelingen opp store påskeegg som står på vaktrommet og frister oss gjennom hele dagen. Hurra! Vel, hurra for smakssansene, ikke så hurra for vekta.
Nettopp derfor fant jeg i dag ut at jeg skulle trene litt ekstra. Den planlagte spinningtimen på formiddagen ble derfor etterfulgt av noe jeg ikke har gjort på i alle fall to år, tror jeg. En time jeg prøvde relativt tidlig i min spede treningskarriere, og siden aldri våget å komme tilbake til fordi jeg holdt på å dø både underveis og i flere dager etterpå. Super trening, men fy fanden på flatmark så vondt det gjorde! Dette er grunnen til at jeg var det man kan kalle litt nervøs da jeg etter spinningtimen slepte meg inn i salen for en time med ... kettlebells.
Nevnte jeg det å dø, i anledning mitt forrige møte med dette opplegget? Nei duverden, så treffende! For dø var akkurat det jeg nesten gjorde denne gangen også. Jeg sa det i sted, og jeg sier det igjen: Fy fanden på flatmark. Vi gjorde ikke så mye forskjellig, men det var kanskje det verste, fordi det innebar at de øvelsene vi gjorde, gjorde vi lenge. Knebøy med en kjelebjelle, for eksempel, er ganske jævlig. 90 knebøy med en kjelebjelle er en moderne form for tortur! Også hopping, da. Alle som har fulgt med på denne bloggen i et par måneder eller mer, kjenner godt til mitt forhold til hopping. (Til eventuelle nye lesere kan jeg informere om at det er et gjensidig hat-forhold. Jeg hater hoppingen, og jeg er overbevist om at hoppingen hater meg.) Hopping med en kjelebjelle er enda verre, særlig når man mellom hvert hopp skal stå med bøy i knærne. Og du holder på den kjelebjella hele tiden, du holder på den jævla kjelebjella som om det står om liv. Fy faen.
Svingene er bedre. Det er de øvelsene hvor du skal bruke hofter og kjernemuskulatur mens du svinger kjelebjella enten opp til skulderhøyde og ned igjen, eller opp til over hodet. En annen variant vi også gjorde, var å svinge den til over hodet og holde den der i fem sekunder, så ti sekunder. Her fant jeg min styrke. De siste ukene med pilatestimer, samt gjentagende økter med Styrke & Core, kom omsider til nytte, og jeg la merke til at det var flere i gruppa som strevde mer med dette enn jeg gjorde, og jeg vokste et par centimeter. De centimetrene forsvant imidlertid rett etterpå, da instruktøren skulle ha oss til å stå planke på kjelebjellene. LOL, særlig. Der kapitulerte jeg, og måtte ta vanlig planke på gulvet i stedet. Jaja. Man kan ikke vinne alt.
Det var altså de to timene på Elixia. Så kom turen. Etter noen timer hjemme, dro jeg nemlig en tur ut for å nyte finværet. Dette var jo, tross alt, den første dagen jeg har hatt fri i påska. En tur opp til Ekebergparken hørtes koselig ut, særlig siden jeg kan gå dit hjemmefra, og de trappene og bakkene opp til parken fra Gamlebyen ville jo være kjempebra bonustrening.
Det var det. Jeg må vel ha brukt i alle fall ti minutter på den klatreturen oppover, og pulsen slo både hardt og fort. I den knallvarme solsteken var det ikke tvil om at dette måtte forbrenne noen ekstra kalorier, og da jeg kom opp belønnet jeg meg selv med å slenge meg ned på en gresslette og lese pensum.
Denne dagen har dermed blitt kroppens hevn for alt jeg har dyttet i meg over den siste uka som jeg ideelt sett ikke burde ha dyttet i meg. Det er nok ikke nok for å kompensere helt, men det er en begynnelse. De neste ukene blir harde. Nå begynner innspurten mot sommeren.
Ha miskunn.
Heia deg, og deilig med vår!
SvarSlett