Sommervikarer

Det er sommervikarer på mitt kjære treningssenter nå. Dette liker jeg veldig godt. Sommervikarer betyr mer variasjon, og at jeg tidvis ikke aner hva jeg egentlig går til. Dette kan gi gode konsekvenser for treningsøkten, fordi jeg plutselig kan befinne meg i en time som er hardere enn jeg kanskje i utgangspunktet hadde ønsket og dermed latt være å melde meg på hvis jeg hadde visst om det på forhånd. Slik som i dag.

Jeg hadde booket meg til en halvtime zumba etterfulgt av en halvtime styrke av kjernemuskulatur. Personen som skulle ha disse to halvtimene var helt ny for meg; jeg var ikke engang sikker på om det var en mann eller kvinne. Det viste seg å være en mann, og en meget energisk som sådan.

Jeg kom inn til zumbatimen et snaut minutt eller to over tiden, etter å ha varmet opp med en kilometer på tredemølle først. De var allerede nesten ferdig med oppvarmingen, men jeg var jo allerede varm og kastet meg i det. Denne karen introduserte oss til noen helt nye "zumba-moves", og mange av disse føltes mye mer effektive i en treningssammenheng enn mange av de mer tradisjonelle bevegelsene som jeg har blitt vant til - men det er kanskje bare fordi de var nye for meg, og fordi det er lenge siden sist jeg var på zumba i det hele tatt. I alle fall ble det en fartsfylt og svett halvtime med masse kul musikk og inspirerende energi fra denne instruktøren. Jeg likte ham umiddelbart.

En halvtime senere, omtrent halvveis gjennom styrketimen, likte jeg ham litt mindre. Hva i alle dager skjedde her? tenkte jeg for meg selv mens jeg desperat forsøkte å holde båtposisjonen i mer enn fem sekunder uten å gråte. Min glade, energiske, smilende og dansende zumba-instruktør var forvandlet til en nådeløs og beintøff militær trener. Det var en hel halvtime med full fokus på magemuskler, og det gjorde så vondt. Vondt, sier jeg! Mine stakkars magemuskler ga alt de hadde, og da de ikke hadde mer prøvde både ryggmusklene og lårmusklene å hjelpe til, og jeg fikk vondt og magen hadde vondt og ryggen og nakken hadde vondt og lårene også, og vi hadde det så vondt sammen. Vi var ikke de eneste. Gjennom det lett tåkete smertesynet kunne jeg registrere flere andre i salen som tidvis måtte pause programmet; til og med den unge mannen ved siden av meg. Jeg forstod at dette var ingen nybegynnertime. For et halvår siden hadde det kanskje tatt livet av meg. Jeg hadde kanskje krøpet skamfullt ut døren etter det første settet, eller bare gitt opp og blitt liggende halvt i svime mesteparten av tiden.

Ok, jeg overdriver kanskje litt. Til dere som vurderer å begynne å trene (spesielt styrke og kjernemuskulatur), ikke la dere skremme av min poetikk. Man gjør det man klarer, og ingen krever noe mer enn det. Men at noen instruktører presser deg nærmere mot hva du klarer enn andre, det er sikkert og visst. Dagens instruktør presset til bristepunktet, og en velkjent ambivalent følelse av både hat og elsk brøt ut hos meg; en ganske vanlig følelse når man møter slike instruktører for første gang. Det var en halvtime med ren lidelse. Men følelsen etterpå, dere! Det å endelig få slappe av med noen rolig uttøyninger mens man høster instruktørens rosende ord over hvor flink man har vært - det er verdt alt slitet, all smerten, alle tårene og nesten-tårene. Helt sant.

Det er slike timer som dette som dytter meg videre over til neste platå, hvis jeg har begynt å stagnere litt. De hvor jeg bryter ut av rutinen og slår til med noe ekstra hardt, gir kroppen et aldri så lite sjokk, slik at den skjønner at nei, det er fremdeles ikke tid for å legge inn årene og bare flyte med strømmen. Det er mer jobb å gjøre, og vi gir oss ikke før den er gjort.

Savner jeg de mer forutsigbare rutinene og det bredere utvalget av timer som finnes resten av året? Joda, såklart. Savner jeg yndlingsinstruktørene mine som har ferie? Absolutt. Men jeg vet også å sette pris på det nye som sommervikarene bringer med seg, og å bruke dette for alt det er verdt. Før jeg vet ordet av det er høsten over oss, og da kommer jeg til å se tilbake på sommertreningen med lengsel og savn.

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Aprilsnarr? Faktisk ikke.

Kroppsspråk

Pinsetrening