Treningsbloggen slår tilbake

Etter tre måneder med påfallende lite fysisk aktivitet, prøver jeg meg igjen. Gi opp? Aldri! Jeg er strengt tatt tom for unnskyldninger. Siste økt var altså 24. februar, og hva har jeg hatt som unnskyldning siden da? Siste innspurt på praksis, arbeid med bacheloroppgave, påskeferie, og mer arbeid på bacheloroppgave. Kunne jeg skviset inn noen treningstimer innimellom dette? Selvfølgelig. De andre i gruppa klarte det. Jeg har egentlig ingen unnskyldning. Jeg var lat, og det hadde gått så mange uker siden sist at jeg følte jeg hadde tapt uansett.

Heldigvis har motet kommet tilbake nå, og jeg satser på en sommer med mye mer aktivitet enn jeg har hatt i løpet av våren. Mer jevnlig trening på Gløs, og mer andre sommerlige aktiviteter såsom sykling og bading og jogging (når NTNUI stenger for sommeren). Ikke minst skal jeg sykle til jobb. Sentrum - Lade er en fin sykkeldistanse.

Dagens trim, som markerer bloggens gjenoppstandelse, ble en lengre gåtur i skogen, mot Geitfjellet. Det var egentlig ment som en litt slapp rusletur, hvor jeg i utgangspunktet skulle ligge og steke meg i lyngen mesteparten av tiden. I stedet ble jeg grepet av pågangsmot og inspirasjon, og fortsatte oppover. Oppover og oppover bar det, i omtrent en time, før jeg til min store overraskelse innså at jeg hadde nådd toppen. Eller en slags topp, i alle fall. Det var benker, og en bok man kunne skrive i for å si at man hadde klart bragden å komme seg dit. Det var noen spreke turgåere der, i spreke turgåerklær, og jeg følte meg sprek, jeg og, mens jeg satt der og hev etter pusten i ti minutter. Med verdighet og eleganse. Om det fantes noen som helst tvil om at formen min har blitt komplett udugelig i det siste, er denne borte nå. Ingen tvil. Ingen betenkning. Jeg må trene masse for å komme i nærheten av normalkondisjon.