Neimenn heisann!
Noen som husker meg? Jeg pleide å trene masse og blogge om det. Så sluttet jeg å blogge masse. Så sluttet jeg å trene masse, men trenet i stedet litt sporadisk en gang her, en gang der. Så sluttet jeg med all blogging. Og gjennom de siste fire ukene sluttet jeg også med all trening. Det var dumt.
Motivasjon og energi har vært mangelvare denne høsten. Jeg kom i mål med Elixias motivasjonskampanje, men ikke mer enn én gang (jeg hadde ambisjoner om minst tre). Jeg skulle gjerne brukt studier og jobb som unnskyldning, men jeg har strengt tatt ikke jobbet halvparten så mye med studiene som jeg burde ha gjort, og jeg har redusert min stillingsprosent fra 72 til 52, i tillegg til å ha tatt ut mange resterende feriedager. Så nei - jeg har rett og slett ingen unnskyldning. Jeg har bare ikke vært selvdisiplinert nok. Heller ikke i kostholdet, og resultatet av dette har selvsagt vært vektøkning, som igjen har demotivert meg ytterligere. Jeg har vel rett og slett gitt opp litt, og gått med følelsen av at ingenting nyttet.
Det er imidlertid, som kjent, ikke slutt før det er slutt. Jeg lever fremdeles, og vil fortsette å prøve. Og hva er vel bedre for å booste treningsmotivasjonen enn noen uker med hektisk eksamenslesing? Alle unnskyldninger for å ta pause fra lesingen er jo kjærkomne, men det skal helst være konstruktive unnskyldninger. Der er trening midt i blinken. I tillegg liker hjernen fysisk aktivitet, så det må jo bare bli en vinn-vinn-situasjon.
Jeg har derfor nå kommet meg til Elixia (jeg nekter å kalle det SATS Elixia, for det var mye bedre før sammenslåingen) hele tre dager på rad. For et par år siden ville ikke dette vært noe spesielt for meg, men i dag er det sensasjonelt. Hurra!
Fredag våget jeg meg på 45 minutter med noe som heter Cardio Step. Det er omtrent akkurat som det høres ut som. Intens kondisjonstrening med stepkasser. Og det var jævlig. Halvveis inn i timen måtte jeg i perioder slutte å bruke stepkassen, og bare ta trinnene på det flate gulvet i stedet, fordi jeg holdt på å dø. Etter at timen var over hadde vi en halvtime stretching, og i begynnelsen av den var jeg faktisk så svimmel etter cardioen at jeg nesten svimte av. Dæven. Røff start.
Lørdag gjorde jeg det eneste riktige man kan gjøre en lørdag morgen hvor man er i Oslo og ikke får helgen spolert av jobb: Jeg dro på spinning med den alltid like positive og energiske Jan Tore. Litt flaut å komme tilbake etter flerfoldige ukers fravær, men det var også godt. Timen var super, som den pleier å være, og det eneste som dro ned var en muggen, sur gammel gubbe som klaget på musikkvolumet og så stormet ut i raseri fordi hans ønske ikke kunne trumfe resten av salens. Ikke vasket han av sykkelen sin før han gikk, og han veltet ned vannflasken til damen ved siden av meg idet han stormet forbi. Makan til drittsekk. Skulle ønske man kunne rapportere slike medlemmer og få dem svartelistet eller noe, de ødelegger jo en ellers supers stemning for alle andre.
Så kom vi til i dag, og jeg tenkte det var på tide med litt styrke igjen. Det er nesten på dagen en måned siden sist, og jeg fulgte omtrent samme program som sist (praktisk lagret i notatene på mobilen). Regner med det kommer til å gjøre vondt på tirsdag. Tirsdag er tilfeldigvis eksamensdagen min, så det blir sikkert kjempegøy.
Jeg har lagt planer for neste uke også, og håper jeg kanskje DENNE gangen kan klare å holde momentet gående, i alle fall for en stund. Det blir en helg i København hvor trening naturlig nok vil utgå, men bortsett fra det vil jeg gjerne få til en daglig økt fram til jul. Det hadde egentlig vært den beste julegaven jeg kunne gi meg selv.
Motivasjon og energi har vært mangelvare denne høsten. Jeg kom i mål med Elixias motivasjonskampanje, men ikke mer enn én gang (jeg hadde ambisjoner om minst tre). Jeg skulle gjerne brukt studier og jobb som unnskyldning, men jeg har strengt tatt ikke jobbet halvparten så mye med studiene som jeg burde ha gjort, og jeg har redusert min stillingsprosent fra 72 til 52, i tillegg til å ha tatt ut mange resterende feriedager. Så nei - jeg har rett og slett ingen unnskyldning. Jeg har bare ikke vært selvdisiplinert nok. Heller ikke i kostholdet, og resultatet av dette har selvsagt vært vektøkning, som igjen har demotivert meg ytterligere. Jeg har vel rett og slett gitt opp litt, og gått med følelsen av at ingenting nyttet.
Det er imidlertid, som kjent, ikke slutt før det er slutt. Jeg lever fremdeles, og vil fortsette å prøve. Og hva er vel bedre for å booste treningsmotivasjonen enn noen uker med hektisk eksamenslesing? Alle unnskyldninger for å ta pause fra lesingen er jo kjærkomne, men det skal helst være konstruktive unnskyldninger. Der er trening midt i blinken. I tillegg liker hjernen fysisk aktivitet, så det må jo bare bli en vinn-vinn-situasjon.
Jeg har derfor nå kommet meg til Elixia (jeg nekter å kalle det SATS Elixia, for det var mye bedre før sammenslåingen) hele tre dager på rad. For et par år siden ville ikke dette vært noe spesielt for meg, men i dag er det sensasjonelt. Hurra!
Fredag våget jeg meg på 45 minutter med noe som heter Cardio Step. Det er omtrent akkurat som det høres ut som. Intens kondisjonstrening med stepkasser. Og det var jævlig. Halvveis inn i timen måtte jeg i perioder slutte å bruke stepkassen, og bare ta trinnene på det flate gulvet i stedet, fordi jeg holdt på å dø. Etter at timen var over hadde vi en halvtime stretching, og i begynnelsen av den var jeg faktisk så svimmel etter cardioen at jeg nesten svimte av. Dæven. Røff start.
Lørdag gjorde jeg det eneste riktige man kan gjøre en lørdag morgen hvor man er i Oslo og ikke får helgen spolert av jobb: Jeg dro på spinning med den alltid like positive og energiske Jan Tore. Litt flaut å komme tilbake etter flerfoldige ukers fravær, men det var også godt. Timen var super, som den pleier å være, og det eneste som dro ned var en muggen, sur gammel gubbe som klaget på musikkvolumet og så stormet ut i raseri fordi hans ønske ikke kunne trumfe resten av salens. Ikke vasket han av sykkelen sin før han gikk, og han veltet ned vannflasken til damen ved siden av meg idet han stormet forbi. Makan til drittsekk. Skulle ønske man kunne rapportere slike medlemmer og få dem svartelistet eller noe, de ødelegger jo en ellers supers stemning for alle andre.
Så kom vi til i dag, og jeg tenkte det var på tide med litt styrke igjen. Det er nesten på dagen en måned siden sist, og jeg fulgte omtrent samme program som sist (praktisk lagret i notatene på mobilen). Regner med det kommer til å gjøre vondt på tirsdag. Tirsdag er tilfeldigvis eksamensdagen min, så det blir sikkert kjempegøy.
Jeg har lagt planer for neste uke også, og håper jeg kanskje DENNE gangen kan klare å holde momentet gående, i alle fall for en stund. Det blir en helg i København hvor trening naturlig nok vil utgå, men bortsett fra det vil jeg gjerne få til en daglig økt fram til jul. Det hadde egentlig vært den beste julegaven jeg kunne gi meg selv.
Kommentarer
Legg inn en kommentar