Uke 23 gjør vondt
To dager har gått siden min brutale PT-time, og i dag har jeg virkelig fått kjenne det på kroppen. Det gjorde vondt å stå opp i morges, det gjorde vondt å sette meg ned (så majoriteten av arbeidsdagen ble tilbragt stående), lårmusklene verket og til og med ryggen klaget (sikkert etter de tunge markløftene). Jeg hadde dagvakt på jobb, og da vakten var over, fristet det veldig å bare halte meg hjem og lage noe godt til middag. Om nom nom, trøstemat.
Men dengang ei. Det er jo onsdag, og jeg hadde pakket med spinningsko og drikkeflaske. Planen var klar, og jeg måtte fullføre.
Ettersom jeg hadde to timer til å komme meg fra jobb til trening før spinningtimen begynte, ga jeg meg selv noen ekstra skritt ved å gå i stedet for å ta bussen. Mer vondt, hurra!
Deretter overlevde jeg såvidt en time på sykkelsetet, hvor svetten rant og lårmusklene skrek i vill panikk over denne grusomme torturen de ble utsatt for. Jeg merker at jeg klarer å sykle både fortere og tyngre nå enn for et par måneder siden, og det er jo gøy. Det gjør det motiverende å tråkke gjennom smerten.
Men smerten var ikke over for i dag. Å nei da. Etter å ha handlet på nærmeste butikk, rakk jeg akkurat ikke banen hjem, og det var et kvarter til neste. Det giddet jeg ikke, så i stedet tok jeg neste bane som gikk til Sinsen, og bestemte meg for å gå derfra. Det ble to stopp unna der jeg vanligvis går av, og en god halvtimes gåtur ekstra. Dette var nok til å få meg på nesten 11k skritt for i dag, og jeg nesten krøp inn døren da jeg omsider kom hjem. Der ventet dagens 100 knebøy, i min 30 day squat challenge som jeg utrolig nok ikke har gitt opp ennå.
Så en kort oppsummering av denne dagen: Vondt, mer vondt, enda mer vondt, enda mer vondt, og til slutt en ekstra dose vondt. Men jeg føler meg sprek og sterk, da.
Bonuspoeng for at jeg ikke kjøpte is etter trening (hadde sykt lyst på), og ikke hev innpå sjokoladekjeks da jeg kom hjem (har et lite lager av yndlingskjeksen fra Danmark). I stedet spiste jeg en pakke kyllingfilet (hurra for proteiner) med litt BBQ-saus og søtpotetfries. Jeg hadde fremdeles et par hundre kalorier igjen i budsjettet mitt da jeg gikk til sengs. Ikke verst!
Men dengang ei. Det er jo onsdag, og jeg hadde pakket med spinningsko og drikkeflaske. Planen var klar, og jeg måtte fullføre.
Ettersom jeg hadde to timer til å komme meg fra jobb til trening før spinningtimen begynte, ga jeg meg selv noen ekstra skritt ved å gå i stedet for å ta bussen. Mer vondt, hurra!
Deretter overlevde jeg såvidt en time på sykkelsetet, hvor svetten rant og lårmusklene skrek i vill panikk over denne grusomme torturen de ble utsatt for. Jeg merker at jeg klarer å sykle både fortere og tyngre nå enn for et par måneder siden, og det er jo gøy. Det gjør det motiverende å tråkke gjennom smerten.
Men smerten var ikke over for i dag. Å nei da. Etter å ha handlet på nærmeste butikk, rakk jeg akkurat ikke banen hjem, og det var et kvarter til neste. Det giddet jeg ikke, så i stedet tok jeg neste bane som gikk til Sinsen, og bestemte meg for å gå derfra. Det ble to stopp unna der jeg vanligvis går av, og en god halvtimes gåtur ekstra. Dette var nok til å få meg på nesten 11k skritt for i dag, og jeg nesten krøp inn døren da jeg omsider kom hjem. Der ventet dagens 100 knebøy, i min 30 day squat challenge som jeg utrolig nok ikke har gitt opp ennå.
Så en kort oppsummering av denne dagen: Vondt, mer vondt, enda mer vondt, enda mer vondt, og til slutt en ekstra dose vondt. Men jeg føler meg sprek og sterk, da.
Bonuspoeng for at jeg ikke kjøpte is etter trening (hadde sykt lyst på), og ikke hev innpå sjokoladekjeks da jeg kom hjem (har et lite lager av yndlingskjeksen fra Danmark). I stedet spiste jeg en pakke kyllingfilet (hurra for proteiner) med litt BBQ-saus og søtpotetfries. Jeg hadde fremdeles et par hundre kalorier igjen i budsjettet mitt da jeg gikk til sengs. Ikke verst!
Kommentarer
Legg inn en kommentar