Svetteperler for svin

Og power down igjen

2012-02-22T19:35:00.000+01:00

Onsdag igjen, altså. Onsdag er fremdeles styrkedag, men for en tid framover kommer onsdag til å bli litt svakere styrkedag. Etter en visitt til fastlegen i dag ble jeg nemlig satt på en 10-dagerskur av Voltaren, og i denne perioden skal jeg liksom prøve å la skulderen (og området rundt, som har blitt smittet av betennelsen) hvile så mye som mulig. Legen ga meg tillatelse til å fortsette å trene, men kun med lette vekter. Økningen på vektstanga jeg så smått har begynt å prøve meg på må derfor ta en liten pause fram til denne kuren er over, og når den er over avhenger av når jeg har råd til å kjøpe tablettene og starte på den. Den tid, den sorg.

Nå svartmaler jeg kanskje en anelse, dog. Det er bare skuldermusklene jeg må kjøre lett på. Andre muskelgrupper, som f.eks. de viktige, store slik som mage og lår, kan jeg tyne så mye jeg bare orker. I dag var jeg faktisk en anelse skjelven da jeg satte meg på trikken på vei hjem fra økten. Jeg er fremdeles ikke sikker på om det er en bra eller dårlig ting, ettersom jeg nesten føler at jeg har blitt svakere siden sist i stedet for sterkere, men jeg kan vel ikke gjøre annet enn å fortsette som før og håpe at det før eller siden gir en positiv effekt. Tålmodighet er en dyd, og jeg er pent nødt til å lære meg den.

Ragga, take two

2012-02-21T20:53:00.000+01:00

De med god hukommelse husker kanskje at jeg prøvde å dra på noe nytt for et par uker siden; en dansetime som het ragga, men som ble erstattet med en vanvittig hard kondisjonstime fordi raggainstruktøren var syk. Vel, i dag var hun tilbake, og jeg prøvde nok en gang å prøve denne timen. Denne gangen gikk alt som det skulle.

Så hva var egentlig ragga? Joda, det var dans, men hvilken sjanger man skal plassere det i må du neimen ikke spørre meg om. Jeg hørte ordene "hip-hop" og "mambo" fra instruktøren i løpet av timen, og det var mye bruk av magemuskler, kroppsdeler som skulle ristes (svært lite elegant og flatterende, det kan jeg love), og mye bøyde knær slik at lårmusklene fikk kjørt seg og hoftene fikk svinge litt mer. Slitsomt? Ikke så mye som det høres ut som. Faktisk. Av dansetimene på senteret har jeg blitt kjørt hardere både på street dance og zumba; men for all del, jeg klager ikke; det var fortsatt bra trening, jeg ble både anpusten og litt svett, og variasjonen hjelper meg med å holde treningsgleden ved like.

Alle disse tankene fikk meg forøvrig til å tenke på dette bildet som dukket opp på nett for noen uker siden, og jeg kjenner meg så godt igjen i det at jeg faktisk må dele det med dere også. ;)

Nye motbakker

2012-02-20T22:54:00.000+01:00

Forrige uke ble en "slapp" uke, med ikke mer enn fire treningsdager. Goshe meg! Jeg satser på at denne uka vil bli litt sprekere, for nå har jeg sannelig hoppet opp et kilo på vekta igjen, så noe må åpenbart gjøres.

Mandag er spinningdag, men denne mandagen ble det ikke spinning med den kjekke yndlingsinstruktøren. Akk. På bookingkalenderen stod det nemlig et annet navn på den faste timen (eek!), og jeg kan bare håpe det betyr at han ikke har sluttet, men bare er syk (sånn som resten av Oslo i disse dager) - selv om det selvfølgelig er slemt å håpe på at noen skal være syk. Jeg tar meg selv i å lure på om han kanskje kunne hatt bruk for en privat sykepleier ... og der var nattens drømmer på plass. Fjortis-Vero slår til igjen. Ehem.

Så jeg tok altså en annen time i stedet da, en som gikk litt tidligere og som var litt mildere (55 minutter i stedet for 70). Bra instruktør der også, altså, men det overrasket meg ikke ettersom alle instruktørene strengt tatt er gode.

Forøvrig har jeg en gal, gal plan for lørdag 3. mars, men jeg sier ikke hva det er ennå. Det får bli en overraskelse, HVIS jeg klarer det. Bare tanken på å gjøre det er fullstendig hinsides all sunn fornuft, men det var også 30-dagersprosjektet mitt, så jeg skal prøve uansett. ;)

Travle dager

2012-02-19T16:09:00.000+01:00

Ingenting setter en større sperre for treningsrutiner (og andre rutiner) enn det å ha besøk. Denne helga har jeg hatt (og har fremdeles) besøk fra Trondheim, noe som har ført til at jeg ikke har fått min daglige svettedose siden fredag. Fredag fikk jeg heller ikke tid til å skrive en liten oppdatering om yogatimen jeg var på, som jeg tok meg tid til på vei hjem fra jobb ettersom besøket uansett hadde fått ekstranøkkelen og kunne komme og gå som de ville.

Men jeg var altså på yoga på fredag. Hatha yoga, eller power yoga som det også kalles. Det er sånn yoga som er litt mer slitsom og krevende; sånn yoga som man faktisk blir svett, sliten og sterkere av, ikke bare mykere. Det er jo tøft, i ordets alle meninger. Denne gangen var det spesielt én øvelse hvor jeg merket at jeg klarte meg bedre enn jeg har gjort tidligere - et tegn på at jeg har blitt litt sterkere. Kjempegøy! Til gjengjeld introduserte instruktøren en ny øvelse som jeg aldri har vært borti før, og som jeg verken var myk eller sterk nok til å holde i mer enn noen få stakkars sekunder. Ja ja, can't win them all, ting tar tid og alt det der. Litt framgang er tross alt bedre enn ingen, og jeg har jo allerede skjønt at dette er et prosjekt som krever mye tålmodighet. Bring it.

It takes two

2012-02-16T20:01:00.000+01:00

Dagens trening ble en time spinning med den morsomme svenske instruktøren. Fy flate, han vet å kjøre oss hardt, men så lenge han fortsetter å gjøre det på en morsom og inspirerende måte så er det helt greit. Jeg vet fortsatt ikke hvilket nivå pulsen min ligger på under disse timene, ettersom pulsklokke er dyrt, men jeg satser på at jeg holder høyt nok nivå når jeg begynner å skjære festlige grimaser - noe som skjer både titt og ofte.

Dagens overraskelse er at jeg ikke dro alene. Hurra! Elixia har et tilbud nå for medlemmer til å kunne ta med seg noen i en uke, og etter noe blæsting på facebook var det til syvende og sist bare ett menneske som tok utfordringen og besluttet å bli med. Heia henne! Og det enda hennes tidligere erfaring med spinning ikke har vært utpreget positiv. Jeg håper hun ikke fikk totalt avsmak, og enda mer håper jeg at hun kanskje skal like senteret mitt så godt at hun blir medlem slik at vi kan trene sammen oftere.

Det er nemlig mange ting jeg foretrekker å gjøre alene, men trening er noe jeg innbiller meg kan være enda morsommere og motiverende hvis man har noen å dra sammen med. Så jeg krysser fingrene for at jeg klarer å lokke henne til å melde seg inn, selv om jeg ikke holder pusten. Man skal ikke selge skinnet før bjørnen er skutt, tross alt.

Power Up

2012-02-15T20:23:00.000+01:00

I går var jeg stappfull av tiltaksløshet og unnet meg derfor en hviledag fra trening. Litt dårlig samvittighet, men jeg minner meg selv på at det har jeg strengt tatt ingen grunn til å ha.

Heldigvis kom endelig onsdagen, hvor jeg har min etablerte styrketrening med instruktør Bjørn rett etter jobb. Det å dra rett etter jobb er fremdeles den beste måten å sikre meg at jeg faktisk kommer meg av gårde, for hvis jeg først har booket en time som jeg kan dra til uten å måtte dra hjem først, så drar jeg på den. Tar jeg en senere time slik at jeg drar hjem og spiser og slapper litt av først, blir det en betraktelig større utfordring. Det er da man trenger litt ekstra motivasjon, slik som Jonas. ;)

Men i dag var det altså null problem. Jeg kom meg til timen, og stod på hardt. Styrketrening er gøy fordi det er så lett målbar framgang; det er ikke vanskelig å se at jeg klarer litt mer nå enn jeg gjorde for halvannen måned siden. Jeg skulle riktig nok ønske framgangen var litt større, men dette kan jeg nok takke den teite skulderen min for - det er vanskelig å presse seg 100% når alle muskler i skulderområdet skriker i smerte og protest. Dette tatt i betraktning synes jeg egentlig at jeg gjør det ganske bra.

I morgen blir en spesiell treningsdag, uten at jeg skal avsløre noe mer akkurat nå. Følg med!

Mer spinning og sånn

2012-02-13T21:20:00.000+01:00

Endelig mandag! Det betyr ny spinningtime med fjortiscrush Jonas. Hurra!

Jeg er stygt redd for at jeg skuffet Jonas litt i dag, hvis han la merke til at jeg var der. Av en eller annen grunn følte jeg at jeg ikke klarte å gi så mye som jeg har gjort tidligere; jeg følte at jeg ga meg raskere med å holde tempoet, at jeg ikke klarte å legge på noe særlig med tyngde, i tillegg til at jeg ved en anledning faktisk REDUSERTE tyngden (gisp!) fordi jeg ikke orket mer. Likevel svettet jeg ikke så mye som jeg har gjort tidligere, og jeg sjanglet ikke ut av salen etter at timen var over, så jeg hadde åpenbart litt mer å gå på. Skuffende. Dette må jeg definitivt gjøre opp for neste mandag.

Ikke at jeg bare slækka, altså. Jeg er temmelig utkjørt her jeg nå sitter etter å nettopp ha kommet inn døren hjemme, og kroppen skriker etter en sofakrok eller seng (noe den snart skal få), så dette var på ingen måte en DÅRLIG innsats. Det var 70 minutter med intervallspinning, tross alt. Bare ikke fullt så bra som tidligere. Jeg antar noen dager bare må være litt slappere enn andre.

Hei igjen, stølhet

2012-02-12T22:57:00.001+01:00

I dag har jeg vært støl igjen for første gang på noen uker. Syndebukken er lett å finne; den ekstra tyngden jeg la på gårsdagens styrketrening. Utvilsomt. Men det er jo en bra ting; det betyr bare at jeg har presset meg selv ut av den nye komfortsonen, og denslags får man resultater av. Hurra hurra!

Litt stølhet stoppet meg imidlertid ikke fra å dra på pilates-timen i dag. Jeg dro strengt tatt mest for tøyingen enn for styrkeøvelsene, og tok det ganske med ro, egentlig. Det var ikke mye press jeg la på meg selv i dag, det skal være sikkert, men det gjør noe med mentaliteten min å vite at jeg har vært på senteret og deltatt på en time, selv om jeg kanskje bare har gitt 50%. Dessuten er det godt å holde rutinen ved like. Jeg er livredd for å ramle ut av den, særlig nå som jeg har kjent hvor lett det er å bli slapp og sløv igjen etter et par dager uten trening.

Det er liten fare for at jeg skal ramle ut av den i morgen, i alle fall. Da er det jo ny spinningtime med kjekke-Jonas. Huhei! Jeg lurer på hvor mange andre jenter som kommer til den timen delvis motivert av å kunne glane på ham i 70 minutter. Gratulerer, Vero, du ble nettopp 14 år igjen.

En herlig oppmuntring

2012-02-11T20:49:00.001+01:00

Det er i dag to dager siden forrige gang jeg var på trening, altså onsdag. Jeg hadde treningsplaner for torsdag, helt til jeg husket at jeg skulle gi blod, og man skal ikke trene etter å ha gitt blod. På fredag var jeg borte hele dagen på jobbtur, så da ble det heller ingenting. I formiddag kom jeg imidlertid hjem igjen fra nevnte tur, og dro nesten sporenstreks til mitt elskede Elixia for en ny time med styrketrening.

Denne timen var litt annerledes enn de jeg har hatt før. Tidligere har jeg kun dratt på styrketimene til Bjørn, som varer i 45 minutter. I dag, derimot, dro jeg på styrketimen til en annen instruktør, Ylva, og den var ti minutter lenger. Mange av øvelsene vi gjorde var de samme som jeg har gjort før, men jeg møtte også på et par som var nye for meg, og det kjente jeg fort. En annen grunn til at jeg kjente det mer i dag, var nok fordi jeg la på litt mer vekt. Det stemmer; jeg har oppgradert. Nå har jeg totalvekt på 7,5 kg i stedet for 5 kg. Ikke all verden, jeg vet, men det går da fremover.

En hyggelig overraskelse ventet på meg etter at timen var over og jeg gikk til garderoben for å skifte. Jeg dristet meg på vekta igjen, og har gått ned litt til. Totalt har jeg nå faktisk gått ned 4 kg siden nyåret. Det er ikke superfantastisk, men det er bra. Det hadde kanskje gått raskere med en sånn der tullete lavkarbodiett, men kroppen hadde ikke blitt så stram og sterk som når man trener, og kondisjonen min hadde i alle fall ikke forbedret seg. Nei, jeg hører nok til den gruppen som heller vil bli lettere gjennom trening og normal kost, i stedet for å kaste seg på en ekstrem, "hypa" motediett (som man ennå ikke vet langtidsbivirkningene av, ettersom den er såpass ny). Hurra hurra.

Men det stoppet ikke der. Da jeg var ferdig i garderoben stoppet jeg ved skranken på vei ut, etter oppdragsbeskrivelse fra en helt utrolig fantastisk venninne, og det resulterte i at jeg forlot senteret med en ny treningsbag, drikkeflaske og et håndkle. Denne venninnen hadde nemlig tipset senteret mitt om hvor flink jeg hadde vært til å trene i år, og alle var visst enige om at jeg fortjente en belønning. Wow. Jeg var virkelig målløs, og lett rød i ansiktet da jeg samtidig fikk masse skryt. Til tross for hvor sjenert jeg er, er jeg egentlig ganske glad i oppmerksomhet, så det var veldig gøy å si navnet mitt til damene i skranken og bli møtt med "Er det DEG? Så bra!". Jeg følte meg jo nesten litt berømt, men jeg skal prøve å ikke bli stormannsgal og la dette gå meg til hodet. ;)

Alt i alt en svært fornøyelig treningsdag. Jeg slet riktig nok litt med dørstokkmila først, for det er bemerkelsesverdig hvor slapp og sløv jeg følte meg etter bare to dager uten trening, men jeg presset på og kom meg avgårde, og gjett om jeg var glad for det! Nå gleder jeg meg til morgendagens økt. Da skal jeg pakke treningstøyet i den nye, fine bagen min. <3

Onsdagsrutinen

2012-02-08T20:51:00.000+01:00

Se her, ja. Nå begynner det å bli skikkelig rutine i ting. Onsdager har helt naturlig falt på plass til å bli styrketrening med instruktør Bjørn, fordi denne timen passer så godt i forhold til når jeg slutter på jobb, og fordi styrketrening er noe jeg har veldig, veldig godt av.

Jeg jobber fremdeles med samme tyngde på vektene som jeg gjorde for tre-fire uker siden. Jeg vet ikke hvor raskt det er meningen at man skal ha progresjon i økning på disse vektene, men enn så lenge føler jeg at mine skarve 2 x 2,5 kg funker godt. Jeg må faktisk ta i litt på enkelte øvelser, mens på andre føler jeg vel kanskje at jeg kunne ha klart mer. Kanskje jeg skal prøve å legge på litt neste uke?

Mer nytt

2012-02-07T23:17:00.001+01:00

Jeg merker en økende tendens til å glemme å blogge om at jeg har vært på trening. Dette er litt dumt, fordi jeg mister oversikten over hvor mange ganger jeg har trenet i løpet av året dersom jeg glemmer å blogge om det, men samtidig er det litt bra fordi det insinuerer at trening har blitt en såpass normal del av min hverdag at det ikke lenger føles som noe jeg trenger å blogge om. Jeg får se hvor lenge jeg klarer å huske det.

Har imidlertid prøvd noe nytt igjen i dag. Det kan virke som om instruktøren som i forrige uke egentlig skulle hatt en time med Ragga-dansing fremdeles er syk, for i dag dukket det opp noe annet på timeplanen igjen. (Men ikke Cardio Energy, takk og pris.) I dag hadde de satt inn en time med salsa-dansing, og jeg kastet meg over denne.

Kort oppsummert (fordi det er sent og jeg er trøtt): Timen var morsom, noen av trinnene var vanskelige, og jeg var betydelig mindre svett etter denne timen enn jeg f.eks. pleier å være etter en time med spinning. Jeg var ikke engang rød i ansiktet (men det var det et par andre som var, og noen forlot til og med timen før den var over). Konsekvensen av dette var at jeg etter timen hoppet på et apparat i hovedsalen for et lite ti-minutt med kondisjonstrening, rett og slett fordi jeg følte at jeg trengte å svette litt mer. Nå høres jeg jo nesten litt selvgod og blærete ut, men det er sant.

Jeg savner spinning med Jonas, og synes det skal bli mandag igjen snart. Dårlig gjort at det er den eneste timen han har. Det blir så lenge mellom hver gang. Akk!

Mandagsrutinen

2012-02-06T22:19:00.000+01:00

Jaggu. Jeg har faktisk etablert en mandagsrutine. Mandager har blitt spinningdag; den ekstra harde spinningtimen på 70 minutter med min elskede kjekke instruktør Jonas. Nam. Når all motivasjon falmer, når all energi synes å være sugd ut av kroppen min, så tenker jeg bare på at Jonas skal lede timen, og på mirakuløst vis klarer jeg å komme meg opp fra sofaen og ut av døra likevel. ;)

Det er egentlig ganske tøysete. Jeg har fått mitt første instruktør-crush noen sinne, og det er så sykt fjortis at jeg blir flau. Jeg klarer bare såvidt å unngå å fnise når han går runden for å samle inn bookinglappene fra hver enkelt og turen kommer til meg. Himmel og hav, hvor gammel er jeg egentlig? Men for all del, det er jo kjekt at jeg får en ekstra motivasjonsboost på mandager.

Nye ting

2012-02-05T17:43:00.000+01:00

Det er alltid litt skummelt å prøve noe nytt på treningsfronten, men det er også spennende. Jeg liker å komme til en time jeg aldri har tatt før og ikke ha den fjerneste peiling på hva som kommer til og skje og hva jeg kommer til å prøve å gjøre.

Dagens time var ikke sånn skikkelig superny, for jeg har jo vitterlig vært borti konseptet med "step" tidligere, men akkurat disse trinnene med nettopp denne instruktøren var ny. Step er jo strengt tatt ikke annet enn aerobic med sånne trinnkasser som man småhopper litt omkring mens man flakser med armene, men akkurat som aerobic er det skikkelig bra trening for kondisjonen. Som bonus på kjøpet får man også trenet bittelitt styrke, litt balanse og noe koordinasjon. Jeg begynner å få det meste av dette litt på plass nå. Timen var slitsom, absolutt, men jeg hang med overraskende godt. Det var andre i den salen som var mye slappere enn meg, faktisk. Nok en gang har jeg overrasket meg selv.

Denne timen varte imidlertid bare i 30 minutter; beklageligvis og heldigvis. Å dra hjem etter bare en halvtimes trening går jo ikke, så jeg supplerte med 20 minutter på tredemølle og 10 minutter på elipsemaskin. Den tredemølla tar jeg kun i bruk ytterst sjeldent, for å være snill med kneet, men i dag ble det altså litt jogging (og når jeg skriver "litt" så mener jeg egentlig "bittelitt"; 17 av de minuttene holdt jeg bare rask gange). Det blir nok lenge til neste gang igjen.

Jeg tenkte jeg skulle våge meg på vekta igjen i dag, men jeg ombestemte meg. Jeg turte ikke. Det var litt pysete, så jeg skal prøve igjen i morgen, etter timen jeg skal på da.

Hviledagen™

2012-02-04T13:07:00.000+01:00

Da har den omsider kommet. Hviledagen min. Første dag på over en måned hvor jeg ikke presser meg selv til en eller annen heseblesende form for aktivitet. Det føles litt rart, litt godt og litt som et svik mot meg selv. Jeg jobber veldig hardt for å ignorere den sistnevnte følelsen, for jeg vet jo at den bare tuller med meg. Før eller siden måtte det komme en hviledag, og det blir fortsatt trening seks av syv dager denne uka, så jeg har ingenting å være skuffet over. Morgendagens time er allerede booket, så jeg er påpasselig med å ikke la dette bli en hviledag som varer i flere uker, slik som hviledager lett kan bli. Jeg skal ikke tillate meg selv å gli rett tilbake til den gode, gamle latskapen. Pause i dag, tilbake igjen i morgen. En liten pause kan jo til og med være bra for kroppen, har jeg hørt.

I går var det kaldt ute. Så kaldt, faktisk, at min opprinnelige plan om å ta en skitur etter jobb ble forkastet til fordel for en time med yoga på Elixia. Fy søren, yoga er harde greier, altså. Jeg er bøyelig og tøyelig som bare det, men jeg kjenner godt at jeg fremdeles er svak i armene når vi gjør øvelser som bruker disse (noe som er til tider slitsomt ofte). Heldigvis går det nå mot bedre tider; jeg har definitivt muskler der inne som jeg ikke hadde for en måned siden. Hurra hurra!

Press

2012-02-03T09:00:00.001+01:00

Kalenderen min var god og full i går, noe som førte til at jeg ikke fikk tid til å blogge om gårsdagens treningsøkt. Krise. Derfor slenger jeg inn et lite ekstra notat i dag i stedet.

Det ble spinning igjen i går. Jeg begynner å bli litt hekta på spinning, merker jeg; det er ofte en av de timene jeg ender opp med å velge. Spinningens eneste virkelige konkurrent er dansetimene, men spinningtimene legges vanligvis til tidspunkt som er litt bedre, og vinner derfor noe oftere. Nå er det imidlertid lenge siden jeg har fått med meg zumba eller street dance, og jeg merker at jeg savner det. Noe må gjøres med den saken i løpet av neste uke.

Men spinning i går, altså. Denne gang med den festlige svenske instruktøren, som mot slutten av timen bemerket at jeg gjorde en kjempebra innsats. BAM - øyeblikkelig motivasjonsboost. Det skal så lite til, egentlig. Han presset oss rimelig hardt gjennom siste økt, og jeg lot meg presse. Jeg tror kanskje jeg aldri har hatt så mye tyngde på en spinningsykkel i mer enn 10 sekunder som det jeg hadde over flere minutter i går. Og mens jeg tråkker ivei på denne nye tyngden i et høyere tempo enn jeg noen gang har klart på et slikt nivå, og tenker at "Nå dør jeg snart", så roper instruktøren "30 sekunder igjen, legg på LITT til, det klarer dere!" - og jeg gjør det. Ved alle guders kåte galskap, jeg gjør det. "NÅ dør jeg," tenker jeg og legger på litt mer tyngde og tråkker som en tulling de siste 30 sekundene.

Jeg døde ikke, men for et kort øyeblikk etter at det siste, halve minuttet var over, lå jeg halvt kollapset over sykkelstyret og prøvde å huske hvordan man puster. Juhu! Klam, svett, rød og jævlig klatret jeg av sykkelen et par miutter senere og tøyet ut. Jeg var sikker på at jeg aldri kom til å finne hvilepulsen min igjen. Ti minutter senere var den der. Jeg er ikke mer tilhenger av Janteloven enn at jeg kan si: Jeg er stolt av meg selv.

Gjett hva?

2012-02-01T18:27:00.001+01:00

Jeg har vært på trening i dag igjen. En god start på februar måned, vil jeg si. Jeg prøver å ikke henge meg opp i at jeg nå har trenet 32 dager på rad, selv om jeg synes det er litt morsomt å holde telling. Denne tellingen vil imidlertid opphøre førstkommende lørdag, når jeg sannsynligvis ikke får tid. Målet om å trene minst 5-6 dager i uka vil jeg likevel klare å nå, og da er jeg mer enn fornøyd.

Jeg dro tilbake til styrketrening med instruktør Bjørn igjen i dag. Det er litt pussig; jeg synes nesten vektene er litt tyngre nå enn de var for en uke siden, selv om jeg ikke har økt noe som helst. Kan det skyldes at jeg har blitt mer bevisst teknikk og dermed utfører øvelsene mer riktig? På f.eks. kneløftene hang jeg meg i dag opp i at jeg skal legge vekta på hælene i stedet for hele fotbladet, og la straks merke til at øvelsen ble tyngre av dette. Dette må jo egentlig være den eneste forklaringen, for det er vel strengt tatt ikke mulig å bli SVAKERE av å trene styrke? I alle fall ikke når man passer på å ikke overbelaste og gir musklene god restitusjonstid mellom hver økt. I så fall vil jeg bli skuffet.

Jeg har treningsplaner for morgendagen også. Det er helt uvirkelig at jeg sitter her hjemme i stua mi og gleder meg til den timen allerede. Hvem er jeg, og hva har jeg gjort med Vero??

Galskapen fortsetter. Igjen.

2012-01-31T20:18:00.006+01:00

Selv om min 30DC var over i går, dro jeg tilbake på trening i dag. Jeg tenkte det var på tide å prøve noe nytt igjen. Jeg meldte meg derfor på en dansetime som heter "Ragga" - konseptet beskrives som "AfroJamaicansk hip hop; en herlig time med energi, danseglede og rytmer fra gatas kultur og sjel". Interessant.

En liten time før timen skulle begynne fikk jeg imidlertid en SMS med informasjon om at timen var blitt byttet ut med kondisjonstimen Cardio Energy, på grunn av sykdom. Det var for så vidt også noe jeg har snust litt på og vurdert å prøve, så jeg valgte å kjøre på med dette og se hva det var for noe.

Kort oppsummert så var det et mareritt. Flott treningsøkt, for all del, men litt for mye hopp og sprett for det litt vonde venstrekneet mitt. Det var dessuten også litt for mye flaksing og veiving med armene for den sinnssykt vonde venstreskulderen, som fikk et brutalt tilbakefall av betennelsessmerter mens jeg var på jobb i dag. Hurramegrundt. Hvorfor fungerer ikke venstre halvdel av kroppen min, egentlig? Hm. Jaja.

Uansett er jeg i alle fall en erfaring rikere, og tradisjonen tro holdt jeg ut til siste minutt, selv om mine øvelser var ganske tonet ned i forhold til den galskapen instruktøren holdt på med. Jeg trøstet meg med at jeg slettes ikke var den eneste, og opptil flere andre jenter forlot timen før den var ferdig. Jeg velger å se det som en seier at jeg ikke gjorde det samme.

I mål!

2012-01-30T23:01:00.001+01:00

Siste dag er nå fullført, og jeg er ferdig med prosjekt 30DC. Jeg klarte det. Det er fortsatt litt utrolig, og jeg må si det til meg selv nå og da i et forsøk på å begripe hva det er jeg faktisk har gjort. Jeg har trenet hver dag i 30 dager. Den siste uken har jeg vært rimelig sikker på at jeg ville klare det, men uten å håpe for mye. Halvveis gjennom begynte jeg å tro at jeg faktisk kunne ha en sjanse. I uke to var jeg forsiktig optimistisk, men i den første uken hadde jeg null tro på at dette ville vare lenger enn noen dager. Jeg har overrasket meg selv igjen og igjen. Jeg har ikke bare forsert grensene mine; jeg har sprengt dem i fillebiter. Akkurat nå sitter jeg med en følelse av at det er ingenting jeg ikke kan gjøre hvis jeg bare bestemmer meg for det, og det er en veldig god følelse å ha.

Utfordringens siste aktivitet ble spinning, nok en gang. Forrige mandag dristet jeg meg på Xcycling Challenge med instruktør Jonas for første gang; en opplevelse som jeg både elsket og hatet. I dag dro jeg tilbake (noe inspirert av at Jonas er en skikkelig kjekkas, vel å merke). Nye 70 minutter med hardcore intervall. Min styrke og utholdenhet har utvilsomt blitt bedre; litt bedre siden forrige mandag, mye bedre siden forrige måned. Jeg sykler på mer motstand, og jeg sykler raskere. Jeg holder ut lenger før jeg begynner å få lyst til å dø. Jeg føler ikke lenger at jeg ikke har noe der å gjøre. Tvert imot; jeg føler meg litt hjemme der nå.

Som jeg skrev i går, så kommer jeg ikke til å kutte drastisk ned på treninga selv om 30-dagersprosjektet mitt nå er fullført og avsluttet. Min ambisjon videre er fremdeles å prøve å trene hver dag, men jeg skal ikke stresse fullt så mye for å få det til på dager hvor jeg ellers kanskje har en del andre ting på kalenderen. Det har ikke alltid vært selve treningen som har gjort meg sliten, men tidvis all planleggingen rundt å få timeplanen til å gå opp. Jeg skal være litt snillere med meg selv i så måte framover. Men kutte ut treninga nå, eller gå tilbake til å "bare" trene to dager i uken? Aldri! Med så mange positive forandringer som jeg har merket etter bare én måned, gleder jeg meg til å finne ut hvordan det vil bli etter en måned til.

Så fortsett å følge med, folkens! Dette blir spennende.

Dag 29; 1 dag igjen

2012-01-29T13:13:00.000+01:00

Nå har armene mine vondt igjen, og bra er det, for det betyr at de blir sterkere. Takken går nok en gang til instruktør Bjørn, som kjørte gruppa sitt temmelig bra i dag også. Det frydet meg å kjenne at øvelsene var bittebittelitt lettere å utføre i dag enn på torsdag, samt at skulderen gjør betraktelig mindre vondt enn den gjorde for en uke tilbake. Jeg har ikke tatt smertestillende på flere dager. Hurra!

Det fryder meg også å vite at jeg nå bare er én dag unna å nå mitt mål: 30 påfølgende dager med trening. Hvis noen på noe som helst tidspunkt i mitt liv hadde sagt at jeg en dag kom til å gjøre noe sånt, hadde jeg ledd av dem; godt og lenge. Jeg lo strengt tatt av meg selv også, da jeg for en måned siden bestemte meg for å jobbe mot et slikt mål. Jeg trodde virkelig, virkelig ikke at jeg skulle klare det. Jeg trodde ikke jeg skulle klare å komme halvveis engang. Jeg hadde bestemt meg på forhånd at jeg skulle være fornøyd hvis jeg bare klarte tre-fire dager, mitt dårlige utgangspunkt tatt i betraktning. Jeg har overrasket meg selv, og jeg har overrasket andre. Jeg håper jeg kan fortsette å overraske resten av året også.

Dag 28; 2 dager igjen

2012-01-28T13:52:00.000+01:00

Fire uker vel gjennomført trening! Gratulerer, meg!

Mer spinning i dag igjen, men i dag var det en spesiell spinning-time som stod på menyen; en jeg har gledet meg til hele uka: Michael Jackson tribute.

Det var akkurat det det hørtes ut som. En times spinning med Michael Jackson-låter, ledet av en herlig instruktør ikledd glitterhansker, glitterjakke og hatt - og, i anledning den siste låta på spillelisten, Thriller, ikledd varulvmaske. Jeg tuller ikke. Det var rett og slett fantastisk, og spinningsalen var full av godt humør, god stemning og mye svette.

Jeg pratet til og med litt med sidemannen, noe jeg aldri har gjort før, og lot det slippe gjennom at jeg nå har trenet hver dag i fire uker, bare for å se om det ville frambringe noen reaksjon. Det gjorde det, faktisk. Hun virket kjempeimponert, og jeg nøt skamløst rosen hun ga meg; jeg følte jo at jeg fortjente den litt.

Forøvrig dristet jeg meg på vekta igjen i dag, og den indikerte at jeg har mistet det kiloet jeg la på meg tidligere, pluss bittelitt ekstra. Jeg har dessuten krympet litt i omkrets. Sånn bare for å ha det sagt.

Dag 27; 3 dager igjen

2012-01-27T19:37:00.001+01:00

En ny runde yoga stod for tur i dag, og bragte med seg den plagsomme sannheten om at jeg fremdeles er ferskis på dette området; jeg ble nemlig kvalm i løpet av denne timen også, noe som er typisk for nybegynnere og de som ikke har yogaet på en stund. Det er aldri kult å være kvalm, så akkurat nå gjør jeg meg klar til å krype sammen i fosterstilling under pleddet på sofaen og se film og teveserier som trøst.

Jeg stakk ikke av fra timen, da. Det skal jeg ha. Jeg tok en snarvei om én øvelse, men ellers hang jeg på etter beste evne, fra start til slutt. Det har blitt en viktig greie for meg, dette med å ikke gi opp. Jeg har gitt opp så mange ganger før, men alltid begynt på nytt igjen etter en viss tid. Jeg vil ikke gi opp nå. Ikke denne gangen. Ikke igjen.

Dag 26; 4 dager igjen

2012-01-26T21:50:00.000+01:00

Tilbake til spinning i dag, full av vigør i siste innspurtsperiode for 30DC. I dag møtte jeg nok en ny instruktør, og også denne var temmelig awesome. Han var svensk, positiv og veldig morsom. Tror ikke jeg tidligere har ledd så mye verken før eller etter en treningsøkt som jeg gjorde i dag. Flotte greier! Timen varte faktisk i en time, men ikke nok med det; på grunn av unormalt synkronisert trikk og t-bane fra jobb kom jeg fram til Elixia mye tidligere enn jeg hadde forventet, og hadde derfor noe ekstra tid å slå ihjel før spinningen begynte. Derfor kastet jeg meg like greit oppå en elipsemaskin og varmet opp der i 20 minutter først. Totalt har jeg jo da trenet i nesten halvannen time i dag. Wow! Da var det sannelig godt å bli påspandert middag etterpå; bedre belønning kan jeg vel egentlig ikke tenke meg.

Bare fire dager igjen. Jeg blir nesten litt trist og nostalgisk når jeg tenker på det.

Dag 25 - 5 dager igjen

2012-01-25T21:15:00.000+01:00

Bare fem dager gjenstår av min 30 Days Challenge, og jeg begynner å føle meg overmodig. Hovmod står for fall, sier de, så jeg skal prøve å ikke sprette champagneflaska riktig ennå, og heller rette tanker og energi mot sluttspurten.

Dag 25 bød på nok en retur til Elixia, hvor jeg nå for tredje gang kastet meg inn i instruktør Bjørns styrketime. Øvelsene var jo blitt kjente for meg nå, og og jeg følte meg ikke overrumplet hver gang vi skiftet grep eller tyngde på vektene. Jeg har funnet mitt vektnivå (2 x 2,5 kg ser ut til å gjøre susen for nå), og liker det å kunne delta på en slik time og føle at jeg faktisk har kontroll over meg selv og hva som skjer.

Muskelbetennelsen i skulderen gjør fremdeles hylende vondt, til tross for (tidvis) jevnlig knasking av ibuprofen. Når lønningsdagen kommer skal jeg nok investere i Voltarol og se om det ikke virker litt bedre. Inntil videre biter jeg tennene sammen og holder ut, både på jobb og på trening. Overraskende nok føles skulderen MINDRE vond etter at jeg har vært på styrketrening. Jeg kan vel ikke annet enn å konkludere med at det hjelper.

Spinning-uke

2012-01-24T20:45:00.000+01:00

Jeg døper herved denne uka for spinning-uka, ettersom det (helt tilfeldig) har blitt spinning som dominerer mine treningsaktiviteter, både planlagte og overståtte. Det var spinning i går, det ble spinning igjen i dag, og jeg planlegger spinning en senere dag i uka fordi det rett og slett passer best med den lille biten av et sosialt liv som våger å snike seg inn. (Jeg prøver fremdeles å forstå hvordan DET skjedde.)

Som kompensasjon for gårsdagens hardcore Challenge-time, tok jeg med god samvittighet den noe lettere Easy-timen i dag; den på 40 minutter som ikke har en instruktør som jeg er overbevist om at har vært mange år i militæret. Ikke for det; jeg svettet faktisk litt i dag også, men jeg var ikke småkvalm etterpå, noe som kanskje ikke trenger å være en dårlig ting, sånn egentlig.

40 minutter blir jo likevel litt kort, så etterpå brukte jeg 20 minutter på et par kondisjonsapparater på egenhånd, slik at jeg skulle klokke inn på en time. Bra jobba, meg!

Dette var altså den 24. dagen med trening, og om bare én stakkars liten uke er det over. Ikke treningen, selvfølgelig, men min 30 Days Challenge. Nei, treningen skal jeg fortsette med. Jeg vet ikke helt om det har blitt en skikkelig inngrodd rutine hos meg ennå, men det føles definitivt mye mer normalt og dagligdags enn det gjorde for noen uker siden, og det er jo kult.

Apropos noe litt annet, så innbiller jeg meg at klærne sitter litt løsere, at fasongen har blitt litt strammere, og at hakeflappen har krympet litt. Det er ikke sikkert at det stemmer, men jeg liker å tro det, så da fortsetter jeg å gjøre det. ;)

Dag 23: En ny utfordring

2012-01-23T21:44:00.000+01:00

La meg bare først si: Fyyyyyyyyy faen. OK, da var det overstått. Flotte greier.

Såh, jeg tenkte det var på tide å prøve noe nytt igjen i dag. Forrige uke gikk jo treningstimene stort sett i ting jeg har gjort før, men dette har sin naturlige forklaring: Jeg begynner å gå tom for nye gruppetimer som jeg faktisk kan klare å gjennomføre. Ut ifra beskrivelsene av enkelte treningsøkter skjønner jeg ganske lett at der ligger man på et nivå som jeg ennå bare kan drømme om, så å melde meg på de timene ville bare bli en flau nedtur. Derfor har jeg vel nå stort sett utforsket det aller meste som er innenfor (og kanskje bittelitt utenfor) mitt eget kompetansenivå. Stort sett.

Spinning er det litt lenge siden jeg har vært på, så jeg ville gjerne dra på spinning i dag. Jeg fant bare ikke noen timer til et passende tidspunkt, bortsett fra denne som het Xcycling Challenge. "Jaha?" tenkte jeg. "Challenge? Hva betyr det, egentlig?" Jeg leste beskrivelsen, og forstod det slik at det var en time på 70 minutter hvor man kunne presse seg selv så mye eller lite som man selv ønsket. Hørtes jo rimelig greit ut. "Jeg klarer jo sikkert 70 minutter med spinning så lenge jeg kan styre nivået selv," tenkte jeg, pakket treningstøyet og dro av gårde (dørstokkmila har blitt litt mindre, faktisk).

Joda, vi kunne styre nivået og intensiteten selv. Instruktøren var veldig tydelig på dette helt i begynnelsen av timen. Hver enkelt kontrollerte sin egen time og sitt eget nivå. Jeg var fullt forberedt på at jeg skulle ta det ganske chill hele veien, og le litt inni meg mens alle de andre gærningene svetta som noen griser. Nemlig.

Fast forward 40 minutter inn i timen. Instruktøren roper og brøler til oss og er dritmotiverende og skikkelig hardcore, og jeg svetter som en gris, i likhet med alle de andre gærningene. Et kort øyeblikk tenker jeg "Hvordan i all verden skjedde dette?" før jeg tørker av nok en dl med svette fra panna. Og for de som skulle være i tvil: Jeg pleier ikke å svette når jeg trener. Ikke sånn at svetten renner, i alle fall. Det har aldri skjedd. På det meste har den kanskje piplet litt, og jeg har alltid vært overbevist om at jeg har en sånn fysiologi som bare rett og slett ikke svetter, uansett - men i dag gjorde jeg det. Kanskje betyr det at jeg aldri har kjørt meg selv så hardt som i dag? (Noe som virker rart, for jeg har da vitterlig kjørt meg selv til både kvalme og nesten-besvimelse et par ganger tidligere uten halvparten så mye svetting.) Kanskje betyr det at metabolismen har begynt å våkne til live der inne? Det er egentlig de eneste to idéene jeg har, og årsaken er ikke egentlig sånn superviktig. Uansett hvorfor, så tror jeg det er en bra ting at jeg har klart å svette skikkelig. Det var grusomt, men det føltes riktig. Jeg hatet instruktøren litt, men jeg elsket ham litt også. Det var min første tur på Challenge, men det blir ikke min siste.

Au? Litt au.

2012-01-22T13:40:00.000+01:00

De som eventuelt måtte mene at pilates ikke er skikkelig trening kan ta seg en bolle. De aner åpenbart ikke hva de snakker om, og har definitivt aldri prøvd det. Det trener smidighet, balanse og styrke, men mest av alt styrke, og det kjennes på kroppen etter dagens time. Jeg har like vondt nå som etter fredagens styrketime med Bjørn, bare mer rundt mageregionen enn i armene. Det morsomme er at jeg likevel henter meg relativt raskt inn igjen.

Jeg kunne klart å trene mer. Jeg leker med tanke på å en dag prøve å melde meg på to timer rett etter hverandre, og se hvordan det går. Galskap? Kanskje, men det var jo også 30DC da jeg begynte med det, og bare se hvor bra DET har gått!

9 dager igjen. Tankene faller tilbake på de første par dagene, da jeg tvilte på at jeg ville klare så mye som en uke engang. Nå føles en uke lite. 9 dager kommer til å gå kjempefort.

Jubileum: Tre uker

2012-01-21T17:47:00.000+01:00

Jeg hadde litt problemer med å bestemme meg for hva jeg skulle dra på i av gruppetrening i dag, men etter mye om og men havnet jeg til slutt på nok en time med zumba. Fy søren, jeg slutter aldri å måpe over hvor raskt alt går der. Jeg liker å innbille meg at jeg har en rimelig grei evne til koordinasjon og rytme, men enkelte av de der zumba-trinnene sliter jeg virkelig med. Heldigvis er ikke poenget å gjøre alt riktig, og jeg er flink nok til å improvisere og henge med etter beste evne (mye flinkere enn omtrent halvparten av de andre jentene, i alle fall), så jeg sier meg fornøyd.

Dette markerer altså tre uker fullført med daglig trening. Tiden går fort, det skal den ha. Bare ni dager igjen, så kan jeg ta en fridag. Men for å være helt ærlig, så er det ikke utenkelig at jeg passerer mine 30 dager og går enda lenger. Det føles ikke umulig akkurat nå, i alle fall, men vi får se.

10 dager igjen!

2012-01-20T19:28:00.001+01:00

Det er fullstendig utrolig, jeg er fremdeles ikke helt sikker på om jeg tror det selv, men i dag har jeg faktisk trenet hver dag i 20 dager. Jeg har fullført 2/3 av utfordringen, er bare én dag unna milepælen på tre uker, og har bare ti dager igjen. Dette skal jeg få til. Dette MÅ jeg få til; jeg har kommet alt for langt til å feige ut nå.

I dag dro jeg tilbake til styrketrening med instruktør Bjørn. Bjørn er snill, men han er også veldig flink til å motivere og pushe. Forrige gang jeg var på timen hans (som var første gang), holdt jeg meg kun til de aller letteste vektene, som var 2 x 1,25 kg som ble festet på en stang. I dag doblet jeg vekta, og brynet meg på 2 x 2,5 kg på stangen. En fordobling kan nok virke litt overilt, men når man befinner seg på nivå Pusling, slik som meg, så er det ikke så mange alternativer. Det finnes ingenting mellom de to. Det gikk heldigvis bra; 2 x 2,5 kg var sånn passe hardt, men slettes ikke uoverkommelig, og hadde det ikke vært for den vonde skuldra kan det tenkes at jeg hadde prøvd enda litt mer. Det får vente inntil videre.

Apropos skuldre og muskelbetennelse, så fulgte jeg rådet jeg mottok her på bloggen tidligere, og spurte Bjørn etter at timen var ferdig om det var trygt å trene med et slikt handicap. Han mener at så lenge jeg lytter til kroppen og holder meg til de lettere vektene (noe jeg jo strengt tatt gjør uansett), så er det ingen fare. Og - som det også ble kommentert på her i bloggen tidligere - så vil jo ikke musklene bli sterkere og tåle mer belastning dersom de ikke trenes. Konklusjonen er altså at jeg skal fortsette å kjøre styrketrening; minst én gang i uken, kanskje to, alt ettersom hvordan timeplanen funker for meg. Hurra hurra!

Nå har jeg vondt i armene, men det er godt-vondt, og jeg skal tilbringe resten av kvelden på sofaen med film og sjokolademelk og latterlig god samvittighet.

Dag 19

2012-01-19T21:27:00.000+01:00

Se her, ja. Straks ferdig med 2/3 av Prosjekt Galskap. Etter morgendagen er det bare ti dager igjen før jeg kan begynne å roe litt ned. Det skal bli litt godt, kjenner jeg. Men inntil videre kjører jeg på videre.

Jeg valgte å dra tilbake til Street Dance i dag, samme som jeg gjorde forrige torsdag. Jeg er usikker på om det skyldes at treneren var litt snillere med oss denne gangen, eller om det faktisk kan være at jeg har fått litt bedre form i løpet av den siste uken, men åkke som syntes jeg denne økten var mindre krevende enn den forrige. Jeg trengte færre drikkepauser, jeg la mer energi i bevegelsene, og jeg hadde ikke lyst til å kollapse på gulvet da timen (som forøvrig er på 70 minutter) omsider var over. Det er selvfølgelig kulest å tenke at dette er fordi jeg er i bedre form, så da sier vi det sånn. ;)

Trass

2012-01-18T18:43:00.000+01:00

Dette er den enestående årsaken til at jeg nok en gang fant veien til Elixia etter jobb i dag. Ren, pur, trassig trass. Jeg har kommet så uendelig mye lenger i min 30DC enn jeg verken hadde trodd, forventet eller engang våget å håpe på, så nå skal jeg dæven døtte meg fullføre den, for faen. Så får jeg bare bli tyngre, da. Hvis det er min last i livet, så greit. Bring it on. Jeg skal påta meg den tunge rollen (haha!) som den evige Kung Fu Panda i enhver gruppetime jeg noen gang deltar på. Jeg skal leve med at de veltrente 20-åringene gløtter bort på meg med et "hva gjør HUN her?"-blikk. Jeg skal godta at den eneste delen av meg som får noe som helst ut av dette er mentaliteten, og kanskje litt kondisjonen, da. Det er faen meg greit, det. Og en dag, om mange, mange måneder, skal jeg vise de der 20 år gamle bertene som kun drar på trening for å skravle med venninnene og vise fram sine nyeste, tettsittende treningsklær, hvor sterk, smidig og utholdende en Kung Fu Panda faktisk kan bli.

For pokker.

P.S. Dagens time ble yoga, dog noe amputert fordi instruktøren kom for sent takket være trafikkaos ved Helsfyr da tanken på at det kan komme snø i Norges hovedstad kommer både sjokkerende og overraskende på trafikkmenneskene.

Nedtur

2012-01-17T19:11:00.000+01:00

Etter mye fram og tilbake landet jeg til slutt på spinning i dag. Det ble den korte timen på 40 minutter (fordi den begynte i sånn passe tid for meg å ta rett etter jobb), men jeg fylte ut de resterende 20 minuttene av timekravet med elipsemaskinen. Ifølge den høyteknologiske dataen på elipsemaskinen brente jeg opp 225 kalorier på 20 minutter, og jeg tenkte at det hørtes jo rimelig ok ut.

Jeg dristet meg også på vekta igjen i dag, og må med skuffelse erkjenne at jeg har gått OPP i vekt. Over disse siste 17 dagene hvor jeg har vært på trening hver dag, har jeg klart å gå OPP ett kilo. Jeg vet at man får mer muskler når man trener og at muskler veier litt mer enn fett, men det får da være måte på? Utrolig, utrolig demotiverende, og hvis jeg ikke hadde vært så godt i gang med mitt 30-dagersprosjekt og er for trassig til å gi meg nå, hadde jeg garantert kansellert medlemsskapet og krøpet tilbake under dyna og sykemeldt meg for noen uker. Jeg har mistenkt det lenge, men nå føler jeg nærmest at jeg har empirisk bevis på det: Kroppen min er immun mot trening. Den er åpenbart enda mer føkka enn hodet mitt, og det sier litt.

Pokker. Jeg som var så sikker på at regelmessig, hyppig og god trening skulle ha en positiv effekt. I stedet skjer det motsatte. Jeg hater livet mitt.

Tredje uke, folkens!

2012-01-16T19:46:00.000+01:00

Jeg befinner meg i tredje og - wait for it - nest siste uke. Du store! Jeg er altså OVER halvveis i prosessen. Opp med handa alle som trodde at jeg i det hele tatt skulle komme SÅ langt? (Jeg holder min egen klokelig nede ...)

Etter gårsdagens slapptrim kjørte jeg på litt ekstra i dag, med først en halvtimes "stretch" (tøying og lett styrke av ymse muskelgrupper) og deretter en time med zumba. Ye!

Kneet mitt er tilnærmet normalt igjen, men jeg sliter i stedet med en annen plage som gjør all form for bevegelse noe mer utfordrende; nemlig muskelbetennelsen i skulderen. Den der fordømte skulderen, altså. Jeg har jo en haug med tabletter som både døyver smerten og roer betennelsen, men jeg er veldig dårlig til å huske å ta dem - bortsett fra til tider og i situasjoner hvor jeg ikke har mulighet. Det er sannelig ikke så lett å være dum. Jeg må rett og slett bare skjerpe meg og bli flinkere til å knaske disse tablettene. I morgen blir det jo mer trening, men jeg vet ikke hva det blir ennå.

Søndagstur

2012-01-15T20:21:00.000+01:00

Tro til min tidligere lovnad om å ta det rolig i dag av hensyn til mitt dumme kne, har dagens trim vært av en frisk og tradisjonell art. Jeg har rett og slett gått en søndagstur, i litt over en time. I den iskalde vinterkvelden har jeg ruslet omkring på Grønland og Gamlebyen med musikk på ørene og beskuet gamle bygninger, gamle kirkeruiner, parker og gravlunder. Det var faktisk ganske hyggelig og avslappende, til tross for kulden og mørket - eller kanskje nettopp på grunn av kulden og mørket?

Jeg må innrømme at det var godt med en "hviledag". Jeg tenker jo strengt tatt ikke på en lengre spasertur som "trening", sånn egentlig, men jeg velger likevel å inkludere det i min 30-dagers utfordring, ettersom halve poenget med dette er å opprettholde et visst aktivitetsnivå, og hvor den største utfordringen ofte er dørstokkmila. Det var tungt å finne fram yttertøyet og komme seg ut døra, og det var faktisk en liten time i ettermiddag hvor jeg tenkte at "Dette blir nok kroken på døra; to uker var da mye bedre enn ingenting", men jeg klarte å presse meg ut til syvende og sist likevel. Bra jobba, meg.

I 15 dager på rad har jeg nå altså holdt meg i aktivitet og gjort en eller annen form for trening og mosjon. Jeg er halvveis. Nøyaktig halvveis. Jeg tror faktisk at jeg kan klare å komme i mål.

Bokselørdag

2012-01-15T15:24:00.000+01:00

I går var dag 14 med trening, og jeg feiret mitt toukersjubileum ved å presse meg selv gjennom en gruppetime med kickboksing. Det var både tøft og slitsomt, men jeg observerte med en viss stolthet at jeg faktisk både hang på og holdt ut omtrent like bra som i alle fall et par andre, deriblant min sparringspartner. Bare det å ikke være miserabelt dårligere enn alle andre i en gruppe, var nok til å få meg i svært godt humør.

Mindre godt ble humøret utover dagen senere, da jeg innså at jeg trolig klarte å gjøre et eller annet dumt med mitt venstre kne i løpet av den timen, for det kneet ble bare vrangere og vondere i løpet av kvelden. En god natts (og morgens) søvn har gjort det mye bedre, men jeg har likevel besluttet å gjøre dagens treningsøkt til noe veldig lett. Hva dette blir kommer jeg tilbake til etter at jeg har gjort det. ;)

Det blir mer kickboksing ved en senere anledning. Kanskje ikke neste uke, for nå føler jeg at jeg bør være litt forsiktig, men kanskje uken etter?

Fredag den trettende

2012-01-14T10:55:00.000+01:00

Etter en lang, slitsom møkkadag på jobb var det ikke så verst å komme på yogatime etterpå (som jeg bare såvidt rakk, på grunn av overtid på ovennevnte jobb). Det var slitsomt som fu, og jeg hadde mye vondt etterpå, men det er jo latterlig bra trening for styrke og balanse, så jeg kommer nok til å gjøre det igjen. Bare ikke så veldig ofte, for da tror jeg at jeg dør. ;)

Dag 12: Yo!

2012-01-12T21:01:00.000+01:00

I dag ville jeg prøve noe nytt, og valget falt på en gruppetime som ikke begynte før klokken 18:45. Treningstimer til slike tidspunkt innebærer at jeg må dra hjem etter jobb, i stedet for rett på trening, og spise først. Så i dag dro jeg altså rett hjem etter jobben, spiste middag, så litt TV, betalte noen regninger og sløvet på sofaen fram til det var på tide å komme seg avgårde.

Fytti katta så tungt det var å komme seg opp fra den sofaen, da. Oi oi oi. Det var dette som ble dagens virkelige utfordring - ikke treningsøkten. Men jeg klarte det. Med et lidende stønn halte jeg meg selv opp fra sofaen, pakket kjapt det jeg trengte, og dro ut i kulda igjen. En halvtime senere var jeg på plass, og følte meg allerede mye bedre. Faktisk så bra at jeg varmet opp litt på egen hånd før selve timen begynte, ettersom jeg hadde litt god tid.

Så begynte timen. Og hva var det jeg hadde meldt meg på? Jo; street dance. Du leste riktig. Street dance. Eller "gangsta dance" som jeg liker å kalle det. Hip hop og RnB og denslags. Jessda. Jeg har vel kanskje aldri følt meg mer malplassert før, men samtidig har jeg kanskje aldri blitt mer positivt overrasket. For dette var en utrolig slitsom og bra treningsøkt, og vi lærte faktisk en dans med koreografi, i motsetning til en del andre dansetimer hvor man egentlig mest bare trener aerobic ispedd varierte dansetrinn. Treneren, en svenske i fullt ghettosmurfkostyme, var skikkelig gøyal, motiverende og trivelig, og han overrasket meg etter timen med å først spørre om dette var min første gang (og det var det jo), og deretter utbryte "men herregud, da er du jo dritflink!". Jeg regner med trenere sier sånt hele tiden, men det var kult å høre likevel. Konklusjon: Dette skal jeg definitivt tilbake på. Meg. Vero. På street dance. Verden står virkelig ikke til påske.

Motivasjon

2012-01-11T22:45:00.001+01:00

"Når du har minst lyst til å dra på trening, det er da det er aller viktigst at du gjør det", sa en sånn der Elixia-ansatt til meg for en måned siden. Disse ordene har jeg på besynderlig vis klart å lagre i hukommelsen min, og innimellom henter jeg dem fram når jeg føler motivasjonen dale. Både i dag og i går var motivasjonen relativt dalende. Jeg hadde egentlig mest lyst til å bare dra rett hjem etter jobb, spise middag, og tilbringe resten av ettermiddagen og kvelden på sofaen. Jeg klarte å ta meg sammen; for nå.

I dag prøvde jeg meg altså på en ny time med gruppetrening, og dette var den første som kun handlet om styrke. Timen ble ledet av en motiverende og drivende kar, og jeg befant meg nok en gang i en sal full av unge damer som var tusen ganger mer veltrente enn meg. Nok en gang lot jeg meg ikke stoppe av dette, og hang på så godt jeg klarte. Det gikk bedre enn jeg hadde fryktet. Vi trenet med vektstenger, og kunne henge på akkurat så mye vekt som vi selv var komfortable med, noe som gjorde at jeg fint klarte å henge med på alle øvelsene (men med noen kilo lettere vektstenger enn de fleste andre). Jeg følte meg riktig nok som en pusling, men man må jo begynne et sted.

Alle store muskelgrupper fikk kjøre seg gjennom denne timen, og jeg må innrømme en viss bekymring for denne venstre skulderen min som er så vrien. Jeg er rimelig sikker på at det har satt seg en liten betennelse der (nok en gang), og da er vel kanskje ikke styrketrening som går direkte på skuldermuskelen det lureste jeg kan drive med? Eller er det nettopp det som er det beste for å få den i bedre form? Noen som vet? Inntil jeg finner ut av det er det bare å dytte innpå med Ibuprofen for å døyve smertene. Jeg har holdt ut med dem i en måneds tid allerede, men nå begynner de å bli så høylytte at jeg begynner å få en mild hodepine på den siden, og det er lite gøy.

Men uansett; styrketimen var i bunn og grunn veldig bra, og jeg skal definitivt dra på den flere ganger, med eller uten muskelbetennelse. Jeg var kanskje ikke så motivert da jeg labbet avgårde fra t-banen til senteret, men én time senere følte jeg meg mye bedre.

Dag 10

2012-01-10T19:08:00.001+01:00

Det kan se ut som om jeg startet uka med en hviledag, men i så fall ble dere lurt; jeg bare glemte å notere det i bloggen. Jeg var altså på trening i går også - ingen gruppetime da, jeg bare herjet litt omkring på egen hånd i en times tid. Litt tredemølle og sykling og denslags. Jeg er forsiktig med å ikke kjøre meg selv for hardt, så jeg styrte unna styrketrening og holdt meg til kondisjonen. 20 minutter på tredemølle minnet meg på hvorfor jeg ikke jogger; det høyre kneet mitt er ikke så begeistret for denslags, slik som det heller ikke er noe glad i å gå i trapper.

Da er det jaggu bra at det finnes gode alternativer. I dag var jeg tilbake på spinningtime, og tråkket i vei sammen med om lag 20 andre pesende og svettende tullinger (forøvrig var vi omtrent dobbelt så mange forrige gang; så lenge varer altså nyttårsforsetter). Dette utgjorde altså min tiende dag med trening på rad, og jeg er nærmest sprekkferdig av stolthet. Jeg er langt i fra så stiv og støl som jeg var for en uke siden, og tror jeg begynner å komme inn i en god rutine nå. Det sies at det tar omtrent tre uker å gjøre noe til en vane, så jeg har jo fremdeles litt å gå på. Tilfeldigvis er det jo også nå 20 dager igjen av 30DC, så innen måneden er over har jeg forhåpentligvis kommet godt inn i nye treningsvaner.

Noen har ytret en viss bekymring over at jeg trener hver eneste dag, og snakker om at restitusjon er viktig. La meg berolige dere: Restitusjon ER viktig, dette er jeg fullstendig klar over. Det varierer imidlertid hvor lang tid kroppen trenger til restitusjon, avhengig av hva man har utsatt den for og hvor øvet man er. For en gjentakende nybegynner som meg selv er f.eks. restitusjonstiden på styrketrening 2-3 dager. Dette overholder jeg helt fint; jeg trener ikke styrke mer enn 2-3 ganger i uken. Restitusjonstid for kondisjonstrening er derimot merkbart kortere; den er i boks når jeg er nede på hvilepuls igjen. Altså kan man uten problem trene kondisjon hver dag - og det er det jeg stort sett gjør. Så ingen grunn til bekymring, folkens; jeg vet hva jeg gjør, og jeg passer på å ikke kjøre for hardt. Hvis vi alle er ærlige med oss selv, så vet vi jo egentlig at jeg er for lat til å kjøre meg selv for hardt uansett, om jeg enn hadde hatt aldri så lyst. ;)

Ny gruppetime venter på meg i morgen, og da skal jeg prøve noe nytt igjen. Jeg gleder meg masse, og gruer meg litt.

Dag 8, uke 2

2012-01-08T22:53:00.000+01:00

Full av ytterligere motivasjon kjører jeg på med uke 2 av mitt sinnssyke treningsopplegg, og jeg fant veien til Elixia nok en gang. Dagens gruppetime var pilates, og denne gangen var det magemusklene som fikk ta mesteparten av støyten. Jeg dro dit tidlig i formiddag, og har følt meg besynderlig lite stiv og støl resten av dagen, men det spørs om jeg ikke får litt mer vondt i morgen i stedet.

Pilates er jo som kjent bra for både muskler og holdning, og et viktig grep med denne treningsformen er pusteteknikker. Vi ble advart om at det ikke var uvanlig å føle seg kvalm etterpå dersom det var første gang, og selv om jeg har gjort både pilates og yoga tidligere er det ganske lenge siden sist, så kvalm ble jeg. Det var likevel ikke så ille å bære når jeg visste at det var fordi jeg hadde gjort noe riktig. Hurra hurra. Kvalmen ga seg forøvrig etter et par timer.

Jeg har begynt å prøve å snike meg på vekta. Det jeg ser er litt oppløftende. Jeg har faktisk gått bittelitt ned, noe som ikke er verst med tanke på at kostholdet mitt fremdeles lever sitt eget særdeles usunne liv. Kostholdet skal jeg først begynne å bryne meg på når jeg har kommet inn i gode treningsrutiner, så inntil videre får jeg bare være fornøyd med at jeg ikke lenger går OPP i vekt. Bare det i seg selv er jo revolusjonerende.

Ukesjubileum

2012-01-07T19:36:00.000+01:00

Milde malurka, gjett hva, folkens! I dag var min syvende treningsøkt, noe som betyr at jeg har fullført en hel uke med mitt sinnssyke daglige treningsprogram. Bare tre uker og to dager igjen; det er nesten 1/4 på vei, det! Jeg er rent flabbergasted, for å si det på godt nynorsk.

Dagens time ble zumba, og det er skikkelig slitsomme greier. Denne treneren var en riktig luring, som flyttet seg fra den ene veggen til den andre i løpet av timen, slik at det vekslet på hvem som hadde henne rett foran seg. Jeg, som alltid pleier å gjemme meg bakerst for å gjøre det mindre åpenlyst at jeg er litt slappere enn majoriteten, ble derfor tatt litt på senga da treneren plutselig stod rett foran meg og kjørte på. Jeg kunne jo ikke tape ansikt, og presset meg selv mot uante grenser, og selv om jeg nesten fikk litt lyst til å gråte, så var det jo i bunn og grunn ganske ålreit.

Her er forøvrig noe annet som er ganske ålreit: Selv om jeg hev etter pusten gjennom hele den timen, normaliserte den seg overraskende fort etter at nedkjølingen var over. Kondisjonen HAR faktisk blitt en anelse bedre i løpet av denne uken som har gått, noe som er svært motiverende. Faktisk var dette så motiverende at jeg kastet meg på tredemølla i et kvarter etter at zumbaen var ferdig. En ny overraskelse møtte meg der: Til tross for å allerede ha en time med hopp og sprett bak meg, holdt jeg ut i relativt høyt (for meg) joggetempo lenger enn jeg hadde forventet. Skikkelig kult!

Jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre i morgen; det eneste jeg vet er at jeg må være ferdig og tilbake i sentrum innen 13:30, for resten av dagen er jeg opptatt. Valget står mellom skitur rundt Sognsvann (selv om jeg ikke aner om det egentlig er godt skiføre der; man må jo prøve seg fram), egentrening på Elixia, pilatestime på Elixia, eller ny runde med Jillian Michaels marerittprogram. Kanskje jeg skal trille terning om det i morgen.

20%

2012-01-06T23:54:00.000+01:00

Det er så langt jeg har kommet gjennom min 30DC nå. 6 dager fullført, 24 igjen, altså 80%. Utrolig.

Det ble spinning igjen i dag, også kjent som Xcycling. I motsetning til Easy Xcycling, som var over etter 40 minutter, gikk denne timen i nettopp det - en time. Det var faktisk en betraktelig forskjell. Treneren fikk presset oss stakkars heseblesende tullinger betraktelig hardere på de ekstra 20 minuttene, og jeg lot meg presse. Ikke siden en gruppetrening jeg deltok på i Bristol for nesten to år siden, har jeg vært så fristet til å kaste inn håndkleet og gi meg, men jeg bet tenna sammen og holdt ut. Det var jeg veldig glad for og stolt over etterpå.

Jeg er fremdeles litt støl, og i dag kjenner jeg det spesielt godt i magemusklene, av en eller annen grunn. Det er jo kult, sikkert. Jeg er også uendelig sliten, og gleder meg til å sove lenge i morgen.

Fem dager!

2012-01-05T19:01:00.000+01:00

Jeg har fullført 5 dager av min 30DC! Herre min julehatt, det hadde jeg aldri trodd. Det gir meg 25 dager igjen, noe som betyr at jeg har kommet 1/6 på vei. Wow!

I dag dro jeg tilbake til Elixia for ny gruppetime. Dagens meny var "Dance Step" - koreografert hopping rundt sånn der platåer av valgfri høyde. Jeg slet med å henge med, men det var mest fordi koreografien var veldig rotete og vanskelig å henge med på. Ingenting ble forklart på forhånd; dette var en time som hadde gått en stund fra før av, og de fleste som møtte opp var visst gjengangere, så jeg skjønner at instruktøren ikke tar en full introduksjon hver gang. Jeg hang nå på så godt jeg kunne, men det ble en del sporadisk flaksing med armene og tilfeldig snurring omkring. Jaja, sliten ble jeg i alle fall, og kjipt var det ikke, og mer enn det ber jeg vel ikke egentlig om.

Jeg har booket nok en ny time for morgendagen. Følg med for å se hva det blir! ;)

Dag 4: Galskapen fortsetter

2012-01-04T20:58:00.000+01:00

Dagens gruppetime ble noe som heter budoko; en kombinasjon av yoga og kampsport. Hva kan jeg oppsummere med, annet enn "au"? Det var kanskje litt mer yoga enn kampsport etter min smak (jeg savnet slag og spark), men det er jo fordi jeg er en svekling som konsekvent må gi opp hver gang instruktøren begynner å gjøre noe kult. Likevel var det øvelser selv jeg fikk til, og jeg var ikke den eneste som strevde, så jeg er ikke misfornøyd. Jeg var flink til å le av meg selv og føle meg som Kung Fu Panda.

Dette må nok definitivt regnes som styrketrening, og spesielt fikk håndledd, armer og skuldre gjennomgå. Det er bra, for det trenger de. Jeg er likevel usikker på om jeg også skal dra på lørdagens time, eller om jeg skal vente til jeg kanskje er i LITT bedre form. Vi får se.

En time med trening ble det i alle fall, og god trening var det. Fjerde dag er fullført, 26 gjenstår. Jeg er rimelig sikker på at jeg skal klare å trene i morgen også; da har jeg nemlig meldt meg på en annen gruppetime. Følg med og se!

Dag 3

2012-01-03T19:20:00.001+01:00

Tro det eller ei, men nå har jeg faktisk trent tre dager på rad. Det er allerede 10% av målet, det. Tenke seg til!

I dag dro jeg tilbake til Elixia, rett etter jobb. Jeg hadde booket meg time til "Easy Xcycle", som skulle være en - som navnet tilsier - lett spinningtime. Og det var det, til en viss grad. Det fine med spinning er at man kan justere motstanden etter eget forgodtbefinnende, og jeg passet på å ikke slite meg helt ut. Jeg skal tross alt gjøre dette i 27 dager til. En annen årsak til at timen het "Easy" var fordi den kun varte i 40 minutter. Derfor hoppet jeg videre til cardio-rommet etterpå, og tok 20 minutter på et fancy kondisjonsapparat. Flink? Stolt? Jo, jeg må innrømme at jeg er det.

Jeg har allerede booket morgendagens time; da skal jeg prøve noe som heter "Budoko", som skal være en kombinasjon av kampsport og yoga. Jeg liker jo begge deler, så det må jo absolutt prøves. Og til tross for at det vil bli den fjerde dagen på rad med trening, gleder jeg meg faktisk. Jeg føler meg ikke utslitt av tanken på å dra; jeg bare gleder meg.

Om jeg så bare klarer fire dager, og morgendagen blir den siste, skal jeg være kjempefornøyd med det, altså. Jeg har allerede holdt ut lenger enn jeg egentlig forventet. :P

I gang med 30DC

2012-01-02T22:14:00.001+01:00

Dag 2 av min 30 Days Challenge er fullført. Jeg føler meg fullstendig pumpa, og er virkelig nysgjerrig på hvor lenge jeg kan klare å fortsette med dette før jeg enten feiger ut og gir meg eller går i bakken av utmattelse.

Dagens økt ble tilbragt på Elixia, hvor jeg holdt meg til kondisjonsapparatene i en time totalt. Jeg var allerede støl etter gårsdagen da jeg kom dit, og jeg kan ikke akkurat si at jeg er mindre støl nå. Det blir vel spennende å se om jeg klarer å stå opp fra sengen i morgen tidlig; jeg advarte en kollega på jobb om at dersom jeg ikke dukker opp i morgen er det fordi jeg har dødd etter treningen. Det var kanskje en aldri så liten kjerne av bekymring i den spøken.

Men neida, jeg føler meg ikke så ødelagt som jeg liker å syte over. Jeg har vondt overalt, men det er på en god måte. Det er en type vondt som tar med seg en god samvittighet, og en aldri så liten stolthet. Jeg har trent to dager på rad, og i morgen blir min tredje. Flinke meg!

30 Days Challenge

2012-01-01T19:26:00.002+01:00

Det er virkelig ikke en nyttårsgreie. Faktisk. Den bare havnet tilfeldigvis i januar fordi jeg ikke fikk idéen før litt uti desember, og å iverksette et hardt treningsopplegg midt i julestria er dømt til å mislykkes. Samtidig gidder jeg ikke vente til februar bare for å unngå å gjøre det i januar, så da ble det slik. Men dette er altså IKKE en nyttårsgreie. Dette er IKKE en sånn "nyttårsforsettet mitt er å begynne å trene"-greie (det begynte jeg jo allerede med igjen for et par uker siden). Nei, dette er en 30 Days Challenge som tilfeldigvis havnet i januar.

Hva er 30 Days Challenge? Det er et lite opplegg som jeg, såvidt jeg kan forstå, egentlig har funnet på selv. Litt. Det er en kombinasjon av Jillian Michaels monstrøse "30 Days Shred" treningsopplegg, og noe jeg leste i et tabloidblad. Der fortalte nemlig en nesten 50 år gammel kjendis om hvordan hun har jobbet seg fram til den fysikken hun har i dag, og at hun kickstarted treningsprogrammet sitt med å trene 60-90 minutter hver dag i 30 påfølgende dager. En inspirerende tanke, som jeg tenkte det hadde vært gøy å prøve seg på (mest for å se hvor lenge jeg kan klare å gjøre det, ettersom jeg aldri i verden forventer å kunne gjennomføre det). Også har vi Jillian Michaels, da. En liten dame som kanskje er verdens hardeste, mest nådeløse trener. Hun har et program som altså heter "30 Days Shred", og det er herfra hovedtanken kommer. For dette programmet finnes det en video med øvelser innen styrke og kondisjon som varer i 20 minutter, som det er meningen at man skal gjøre hver dag i 30 dager. Jeg vet, 20 minutter høres ikke all verden ut, men øvelsene er nesten dødelige. Seriøst. De kommer i tre nivåer, og jeg følger nivå 1, selv om jeg egentlig føler jeg trenger et spesialtilpasset nivå 0,5.

Min egen variant av dette, som jeg kaller min "30 Days Challenge", er nettopp det: En utfordring til meg selv (og til andre som er gærne nok til å ville prøve det samme). Noen dager skal jeg trene på Elixia i 60-90 minutter, noen dager skal jeg kjøre Jillian Michaels nivå 1, og noen dager skal jeg kanskje bare gå en veldig lang tur eller noe slikt. Men jeg skal være i fysisk aktivitet og bli sliten HVER DAG i de kommende 30 dagene; det er poenget.

Første økt var i dag. Det ble 20 minutter med Jillian. Og tro meg når jeg sier at jeg fikk litt lyst til å både besvime og kaste opp (skjønt ikke nødvendigvis i den rekkefølgen). I morgen er planen å besøke Elixia etter jobb.

Kommer jeg til å klare å fullføre 30 dager med dette? Sannsynligvis ikke. Vil det hindre meg fra å prøve? Slettes ikke. Og selv om jeg ikke klarer hver dag, men ender opp med å kanskje klare "bare" annenhver, så er det fremdeles kjempebra. Jeg skal prøve å ikke banke opp meg selv psykisk hvis/når jeg ramler av. Jeg driver tross alt og jobber meg OPP til nybegynnernivå. ;)

Et nytt og bedre liv ... del 10, ellerno

2011-12-12T21:06:00.000+01:00

Jajamennsann, da er jeg i gang igjen. Nok en gang tar jeg sats og peiler meg inn på treningssenter med en ny dose ukuelig vilje av uviss holdbarhetsdato. Nå er det jo godt og vel et halvår siden sist, så det var vel sannelig på tide.

Det har vært en lang sommer og høst, jeg skal ikke legge skjul på det. Livet med klinisk depresjon er til tider meningsløst utfordrende, og trening har vært noe som det har vært veldig lett for meg å nedprioritere. Dessverre. Men nå er den tiden forbi, i alle fall inntil videre. I dag har jeg nemlig blitt medlem av Elixia.

En veldig entusiastisk og hyggelig jente klarte å fange min interesse i forrige uke, og fristet med gode tilbud for medlemsskap. Nei, seriøst, skikkelig gode tilbud. Jeg antar hun må være en av de som er oppriktig engasjert i at opplagt utrente mennesker skal komme i form, for hun var så velvillig til alle mine begrensninger i forhold til økonomi, at jeg nærmest følte jeg burde bedt om å få gratis treningstøy med på kjøpet. Jeg hadde imidlertid ikke mulighet til å tegne abonnementet da, fordi jeg måtte betale for medlemskortet, som kostet 300 kroner - som var sånn cirka det jeg hadde igjen på kontoen og som skulle vare fram til lønningsdagen i dag. Hun ba meg ringe henne på senteret i dag, dersom jeg bestemte meg for å takke ja til tilbudet, og jeg gikk videre med lovnad om å tenke på det. Og tenke på det har jeg gjort. Mye. Strengt tatt har jeg tenkt på det i flere måneder allerede, og det var FØR supertilbudet dukket opp.

I dag ringte jeg derfor. Jeg måtte hjelpe hukommelsen hennes litt da jeg presenterte meg, men da hun skjønte hvem jeg var ble hun så overrasket og glad at hun faktisk jublet i telefonen. Jeg tuller ikke; det var et skikkelig jubelskrik. Vi avtalte at jeg skulle komme til senteret et par timer senere for å tegne abonnementet, og jeg ble møtt med samme entusiastiske velkomst da jeg dukket opp. Du verden. "Du ble overrasket?" spurte jeg. "Overrasket? Tuller du? Jeg var sikker på at du aldri kom til å ringe!" svarte hun. Jeg antar jeg kunne tatt dette som en fornærmelse, men nei. Når man står på gaten og rekrutterer så får man sikkert tusen "jeg tar kontakt om noen dager" fra folk som bare vil komme seg videre, og som aldri lar høre fra seg. Vanligvis ville jeg vært ett av disse menneskene; men ikke denne gangen.

Så vi tegnet abonnement, og et vakkert og rimelig abonnement er det, inkludert to timer med personlig trener og greier. Etterpå fomlet jeg meg ned i garderoben og skiftet, før jeg lett forvirret soset omkring i lokalet for å orientere meg og prøve meg litt fram på diverse utstyr og arealer. Det ser bra ut. Definitivt det beste jeg har sett siden mitt kjære Nuffield Health Centre i Bristol. Den eneste åpenbare mangelen er at det ikke er svømmebasseng der, men det er det vel knapt noen treningssentre som har uansett. Derimot har de et massivt utvalg av kondisjons- og styrkeapparater, og en veldig variert og fristende meny i gruppetimer. Her kommer jeg til å få både zumba og pilates og yoga og kampsport og dans, i tillegg til mer generiske styrke- og kondisjonstimer.

Jeg tror jeg gleder meg.

En liten tur

2011-08-08T21:09:00.000+02:00

Sognsvann, altså. Det er stedet. Det er der det skjer. I går dro jeg dit for å svømme, i dag dro jeg dit for å gå tur. Etter å ha vært der hele tre ganger uten å gå stort lengre enn 500 meter fra t-banen var det på tide å faktisk ta runden rundt vannet for å se hvordan det så ut. Det er jo der jeg har tenkt å begynne å jogge, tross alt.

Kort historie litt kortere - det var kjempeflott! Nydelig turområde med fin, jevn og naturlig (ikke asfaltert) vei rundt hele vannet. I stor grad ganske flat vei, slik at jeg unngår å pisse på meg i bratte oppoverbakker eller gå på trynet i bratte nedoverbakker. Og i tillegg har denne hovedveien mange mindre veier og stier som spretter ut i alle retninger, for de dagene hvor man føler seg litt mer eventyrlysten og vil ta en helt annen rute enn hva man er vant til. Noe av det beste med å jogge rundt Sognsvann er vel likevel det at man, etter endt økt når man er rødsprengt og svett og jævlig, kan kaste seg uti vannet for en forfriskende dukkert. Kanskje ikke så mye på senhøsten og tidligvåren som ellers, men da er det jo så kjølig i luften at det sannsynligvis ikke føles like nødvendig uansett.

Jeg merket at jeg faktisk begynner å glede meg til å komme i gang med dette joggeopplegget. Så får jeg bare håpe at knærne og den vonde venstrefoten er like entusiastisk som meg. Foten kan fikses med en spesialtilpasset innleggssåle, men knærne kan jeg ikke gjøre noe med, annet enn å kanskje lette trykket på dem, noe jeg gjør nå ved å sakte men sikkert venne meg til lavkarbodiett igjen.

Mange folk føler seg fornyet med energi og tiltakslyst om våren, når solen kommer og kulda slipper taket. Min energi og tiltakslyst kommer vanligvis mest om høsten. Jeg tror det har noe å gjøre med positive assosiasjoner til skolestart - jeg var alltid en skolenerd, tross alt.

Lett sommertrim

2011-08-07T12:53:00.000+02:00

Jeg ble forleden dag minnet på at svømming er trening, det og. Det er jo selvfølgelig riktig; jeg har bare så lett for å glemme at det er det, ettersom svømming for meg er noe gøy, og trening er jo ikke gøy. Men jo.

Jeg har altså svømt litt i løpet av sommeren. Så sent som i går hoppet jeg på t-banen opp til Sognsvann og tok en dukkert. Og selv om jeg drar til et badevann i marka i stedet for et svømmebasseng, så svømmer jeg faktisk - jeg plasker ikke bare omkring (selv om det blir et par stup fra brygga i tillegg, så klart). I går, for eksempel, svømte jeg halvveis rundt vannet og tilbake igjen, det tok vel kanskje tre kvarters tid eller så.

Jeg har ikke vært noe særlig bevegelig de siste par månedene, av forskjellige årsaker. De gangene jeg da faktisk er i aktivitet merker jeg det godt etterpå; jeg ble faktisk litt støl rundt hofte- og lårmusklene i går kveld. Kult.

Jeg har funnet ut at jeg har lyst til å bli en av de gærningene som jogger rundt Sognsvann. Jeg føler motivasjonen bygge seg opp, og nå er det ikke lenge til jeg kjøper et par skikkelige joggesko (takket være Hannes fantastiske generøsitet) og setter i gang. Det blir jo bare fram til vinteren kommer, men jeg rekker litt jogging i et par måneder før det.

Ja, også har jeg tenkt å begynne på dansing i september. Det blir nok gøy, selv om jeg ikke ser ut til å finne et eneste menneske i Oslo som vil være med. Snålinger.

Flytting

2011-05-31T22:27:00.000+02:00

Telles flytting som trening? Jeg velger å tro det. Det innebar i alle fall mange turer opp og ned en tilsynelatende uendelig mengde trapper, samt en del bæring av (for meg) sånn passe tunge esker og sekker.

Så om enn lørdag ikke var noen direkte treningsøkt, hadde jeg likevel så vondt i bena da jeg la meg den kvelden at jeg faktisk ikke fikk sove på mange timer. Ikke før jeg (langt utpå natta) fikk ideen om å legge et par sofaputer under knærne for å få hevet beina litt, begynte det å gjøre såpass mindre vondt at jeg klarte å slumre litt. Når man er så sliten at man ikke får sove, DA er man sliten da.

Til gjengjeld har jeg ikke hatt noen flere treningsøkter siden. Jeg velger å ta til meg det Nina har foreslått om at jeg kanskje er overtrent, og erklærer herved nåværende uke for Restitusjonsuka. Ikke bare fordi jeg er sliten, men også fordi mye av fritiden nå heller går til å få mitt nye hjem i orden. Og man skal nok se at jeg skal klare å bli sliten av det, også. ;)

Don't stop believing

2011-05-28T00:15:00.001+02:00

Dette var en sentral låt i spillelista mi for treningsmusikk i dag. Jeg hadde ikke egentlig tenkt å trene. Det vil si, jeg pakket med treningstøy i sekken før jeg dro til jobb i morges, bare sånn i tilfellet jeg skulle få ånden over meg. Men den kom ikke. Jeg er fortsatt motløs og desillusjonert og føler at det er helt bortkastet (bortsett fra på styrkefronten; jeg tror jeg har blitt bittelitt sterkere). Likevel, tilnærmet spontant og uten å tenke meg om, hoppet jeg av bussen da den stoppet på holdeplassen nærmest treningssenteret.

Jeg skrudde av hjernen, ruslet inn i garderoben, skiftet, og dumpet ned på sykkelen. Syklet i 20 minutter, hoppet over til elipsemaskinen, elipset i 20 minutter, og tilbragte de resterende 25 minuttene med styrkeøvelser. Armer, skuldre, bryst, rygg og mage skulle til pers i dag, og selv om jeg synes jeg har stagnert på kondisjonen, gleder det meg å klare tyngre vekter på armene nå enn for en måned siden. Akkurat nå er det, utrolig nok, styrkedelen av treningsøkten som driver meg. Jeg tenker på kondisjonsbiten som et nødvendig onde før jeg kan trene styrke, for man må jo varme opp for å ikke forstrekke et eller annet.

Men det skal sies; det hjelper å være oppmerksom på egen manglende motivasjon. Det er i slike faser som denne at jeg kan se over bloggen, se hvor flink jeg har vært de siste 5-6 ukene, og si "det blir sikkert bedre etter hvert; jeg skal komme meg gjennom dette" - og håpe at det er sant.

Tsjæææ

2011-05-25T21:00:00.000+02:00

Man kan vel si at motivasjonen har nådd et absolutt bunnivå nå. Jeg dristet meg på veiebrettet igjen nå siste helg, to uker etter forrige nedtur, og skuffelsen var enorm. Etter to uker med hyppig og intens trening og relativt normalt kosthold (men med en og annen utskeielse, såklart - det har jo vært både Grand Prix-fest og 17.mai), har jeg klart å gå opp enda litt til.

Altså. Jeg skjønner dette med at muskler veier mer enn fett og bla bla bla; men jeg har ikke trent SÅ mye styrke. I tillegg får jeg bare mer og mer vondt i knærne for hver dag som går, og til tross for tidligere (innbilte?) påstand om at jeg orker mer på kondisjonsapparatene, har jeg like mye åndenød når jeg nå drar meg opp alle trappene til leiligheten, som jeg hadde for noen måneder siden; altså helt segneferdig. Over en måned med regelmessig trening, og kondisjonen har knapt nok rikket på seg, mens vekta bare stiger og stiger. Hva i all VERDEN er vitsen med å trene da?? Det føles som komplett bortkastet tid, og treningslysten som jeg hadde så mye av tidligere har forduftet helt.

Likevel tvang jeg meg selv til å stikke innom senteret på vei hjem fra jobb i dag. Jeg har ikke vært der siden sist lørdag, og fikk dårlig samvittighet. I dag holdt jeg ikke ut mer enn en knapp time, kanskje ikke helt det engang. Det skyldes nok en kombinasjon av manglende motivasjon samt lite overskudd etter to påfølgende dager med dobbeltskift på jobben. Vanligvis tar jeg 20 minutter hver på elipsemaskin og sykkel. Jeg holdt ut de 20 minuttene på elipsemaskinen, men på sykkelen ga jeg meg etter 10 - jeg giddet bare ikke mer. Det var kjedelig og uinspirerende og føltes meningsløst. Da var det mer givende å fokusere litt på styrketreningen; om ikke annet har jeg klart å legge til noen kilo vekter på treningen av armmusklene, og det er i det minste litt oppløftende - samtidig som jeg har en nagende følelse av at jeg burde la være, fordi muskelbetennelsen i venstre arm/skulder/nakke fremdeles ligger der og lurer. Jeg kjente den i dag, på jobb.

Det er liksom ikke grenser for hvor mye som feiler kroppen min nå for tiden, og det virker faktisk som om jo mere jeg trener, desto verre blir det. Kanskje det rett og slett er på tide å innse at kroppen min ikke er laget for trening, kaste inn håndkleet og akseptere først som sist at jeg kommer til å fortsette å legge på meg 5 kilo i året så lenge jeg lever.

Hurra.

Slapp uke

2011-05-21T20:06:00.001+02:00

Jeg er egentlig veldig fornøyd med at jeg har hatt en uke med to treningsøkter, og kan betegne dette som en "slapp uke" - det sier litt om intensitetsnivået jeg har kommet meg opp på. Det er ikke mer enn et par år siden jeg var kjempestolt over å ha dratt på trening gjennomsnittlig én gang i uka.

Ikke er jeg spesielt fornøyd med å ha hatt en slapp uke, heller, så jeg tenker å dra på trening i morgen også. Det blir en ny opplevelse; trening to dager på rad. Jeg er sikker på at det ikke vil bli noe problem, særlig ettersom jeg ikke har noen andre planer for dagen. Slik kan jeg klokke inn på tre turer denne uka, og da er jeg mer fornøyd.

Dagens runde på kondisjonsapparatene informerte meg om at jeg har blitt enda kjappere. Jeg nevnte tidligere at jeg bruker apparatenes teoretiske "kaloritellere" for å måle innsatsen. For en måned siden tok jeg 150 kalorier på 20 minutter. For en ukes tid (eller var det to, kanskje?) siden kunne jeg opplyse om at jeg klarte 170 kalorier på 20 minutter. Vel, i dag klarte jeg 180. Strengt tatt var det 183, men jeg runder ned til nærmeste tier. Jeg er altså godt fornøyd med framgangen, og ser fram til den dagen jeg klarer å nå 200 kalorier på 20 minutter. Det er nok en del uker til, men det er noe målbart å jobbe mot, og det liker jeg.

Jeg har også begynt å øke vektene på styrketreningen min. Dette er spesielt gøy når jeg trener armer og skuldre, for her har jeg alltid vært en skikkelig pingle. Nå føler jeg at jeg begynner å få noe som ligner på muskler der, og det er fantastisk moro! Jeg har begynt å like å være litt skjelven i armer og mage etter trening, for dette betyr at jeg har gjort en god innsats.

Det er mye som skjer i livet mitt nå for tiden, og jeg håper bare at jeg klarer å fortsette å prioritere trening likevel. Nå synes jeg at jeg har kommet for langt til å gi meg.

Ops

2011-05-19T20:30:00.000+02:00

Jeg var på trening i går, altså. Mer styrke og kondisjon. Jeg tok tyngre vekter i dag, wohoo! Jeg bare rakk ikke å fortelle det, fordi treningen ble skviset temmelig tett inn mellom jobb og rollespilling, og da jeg endelig var hjemme igjen var det rett i seng.

For et jet-set-liv jeg plutselig lever! Et jet-set-liv som gjør klærne mine litt romsligere, tydeligvis. Slitsomt, men gøy.

500 kcal

2011-05-15T21:49:00.001+02:00

Det finnes forskjellige måter å måle utvikling på når man trener kondisjon på apparater. Den ene er lengde; hvor langt klarer jeg å sykle/jogge/elipse på f.eks. 20 minutter? Et annet er tid; hvor lenge holder jeg ut i dette tempoet før jeg vil dø? Noe annet igjen er kalorier; hvor mange kalorier mener apparatet at jeg dumper i løpet av f.eks. 20 minutter?

Selv om disse kaloriene ikke er nøyaktige og kun et representativ for en omtrentlig forbrenningsevne, synes jeg likevel det er de enkleste tallene å følge framgangen på. De er konstante på hvert apparat, så de vil avgi samme resultat hver gang forutsatt at man trener med lik intensitet. Gitt dette er det ikke så vanskelig for meg å se at trening går lettere for meg nå enn for fire uker siden. I begynnelsen var jeg stolt den dagen jeg kom meg til 150 kalorier i løpet av 20 minutter på elipsemaskinen. I forrige uke var jeg godt fornøyd med å ha kommet meg over 160 i løpet av samme intervall. I dag viste apparatet 175. Tøft. Jeg holdt ut noen minutter til etterpå, slik at jeg klokket inn på 215 totalt. Sammenlagt med de 300 jeg tok på sykkelen først, regnet jeg meg kjapt fram til at jeg i løpet av dagens treningstime har dumpet over 500 kcal til sammen. Jeg synes ikke det er så ille, jeg.

Det finnes også andre indikasjoner på at trening annenhver dag faktisk utgjør en viss forskjell. Jeg har kanskje ikke fått noen synlige muskler (og det er jeg strengt tatt bare glad for), men når jeg kjenner på overarmen er det hardere enn det var for en måned siden. Definitivt. Det er muskelmasse der nå. Armene generelt synes jeg har blitt litt fastere, og det samme gjelder beina. Og - ikke minst - jeg merker det på klær. Ikke veldig, men litt. For tre ukers tid siden klarte jeg såvidt å presse meg inn i en bukse som jeg ikke hadde brukt siden i fjor høst, og den var alt for trang til å være behagelig på. Denne buksa brukte jeg i går. Hva gir du meg?

Dette er etter bare fire uker, folkens. Fire uker. En knapp måned. Fra gang til gang føles det ikke som om det hjelper stort, men når jeg nå sitter her og reflekterer over formen min 15. april sammenlignet med 15. mai, kan jeg ikke annet enn å være fornøyd. Dette går riktig vei. Jeg begynner faktisk å tro på at jeg kan komme til å holde denne rutinen gående en stund. Jeg skulle riktig nok ønske meg mer variasjon i treningen, men bare det at jeg ikke kjeder vettet av meg allerede er en god ting. Inntil videre får jeg klare meg med det jeg har - kanskje jeg investerer i medlemsskap hos Elixia til høsten, når jeg har litt bedre råd. Der har de alle disse forskjellige gruppetreningene som jeg liker så godt. Eller kanskje jeg skal ta et dansekurs. Eller kanskje begge deler?

6 måneder ...

2011-05-12T21:07:00.000+02:00

... er dessverre ikke tidsperioden jeg har trent regelmessig over. Om det bare hadde vært så vel! Nei, seks måneder er tidsperioden jeg kan forvente må gå før jeg virkelig merker en tydelig forandring. Det var i alle fall det samboeren min sa til meg nå nylig, etter at jeg småstolt fortalte at "nå har jeg nettopp vært på trening. Igjen!". Seks måneder hørtes litt lenge ut, synes jeg, og håper selvsagt at han kanskje overdrev en aldri så liten smule.

Min vanlige rutine på totalt en time ble kjørt igjen i dag, og det var faktisk ganske godt å svette litt mens jeg lot tankene vandre, etter en rimelig hektisk avslutning på arbeidsdagen. Eller kanskje jeg bare prøver å lure meg selv, fordi jeg har så innmari lyst til at jeg skal like det, mens jeg egentlig innerst inne fremdeles synes det er et mareritt. Skjønt, et mareritt ville være å overdrive. Jeg har aldri syntes trening har vært et mareritt. Men at det er andre ting jeg heller skulle brukt tiden min på, det er sikkert og visst. Som for eksempel å spille Fable 3. Nuhvel.

Det går stadig framover, i alle fall. Og månedsjubileet mitt er bare fem dager unna. Duverden.

Glemte tirsdag også, gitt.

2011-05-11T10:23:00.000+02:00

Det ble hektisk i går. Hadde kveldsvakt på jobb, så jeg kunne ta meg tid til en skikkelig frokost og medbragt lunsj før jeg dro. Sola strålte, så jeg gikk til jobb i stedet for å busse. Wow. Det tok faktisk bare litt over en halvtime, noe som var kjappere enn jeg hadde trodd. Wow igjen.

Rett etter jobb var det avgårde på trening. Jaggu. Tilbake på elipsemaskina, og jubler litt inni meg når jeg legger merke til at jeg har mye høyere intensitet nå enn jeg hadde for tre uker siden, samtidig som jeg svetter og peser på utsiden. 20 minutter her, så 20 minutter på sykkel, før jeg vier 20 minutter til styrketrening.

Jeg innbiller meg at armene mine har blitt litt strammere i det siste, men jeg tror jeg innbiller meg mye nå for tiden, så det er ikke godt å si. Det er kanskje litt tidlig ennå for å faktisk få noe synlige resultater, men av en eller annen grunn finner jeg ikke det så veldig demotiverende denne gangen. Jeg tenker at et par måneder til må jeg nok regne med å slite før noe som helst egentlig blir merkbart. For første gang i treningssammenheng har jeg kanskje endelig begynt å tenke langsiktig. Jeg har jo alltid visst at Rom ikke ble bygget på en dag, men jeg tror det er først nå at det virkelig synker inn. Tålmodighet har aldri vært min sterke side, men det hjelper å være oppmerksom på det.

Satser på ny treningsøkt igjen i morgen!

Jeg glemte fredag!

2011-05-08T23:29:00.000+02:00

Et raskt blikk på listen over nyere oppdageringer avslørte at jeg helt hadde glemt/ikke fått tid til å oppdatere om fredag. Det må jeg jo gjøre, ellers ser det ut som om jeg ikke har trent i det hele tatt den dagen, og det gjorde jeg. Jeg var faktisk så forutseende og bestemt at jeg like gjerne dro til jobb iført treningstøy (vi sykehusfolk skifter jo til arbeidsklær uansett), slik at jeg bare kunne dra rett på trening etterpå uten å ødsle bort verdifulle minutter på å skifte, og slippe å drasse på en sekk med klær. Jeg er så smart, altså!

Så det ble en standard økt på fredag også; litt over en time med først kondisjon og deretter styrke. Det er fremdeles armene mine som får gjennomgå mest, men så er det også de som trenger det mest. Armmusklene mine kunne like gjerne vært laget av fiskeboller, så slappe er de. Med så puslete muskler i en så tung kropp er det ikke rart jeg ikke klarer armhevninger - men det skal det bli en forandring på, etter hvert. En dag. Kanskje om et års tid eller så. Det blir tøft, det.

Et stolt øyeblikk

2011-05-08T23:10:00.000+02:00

I går var en lang dag. Slettes ikke en dårlig dag, bare lang. Det ble et tettpakket program, og innen jeg kom hjem og fikk lagt meg langt på natt, var jeg fullstendig utkjørt. Derfor fristet det lite å dra på trening i dag. Men regelen er jo annenhver dag, og forrige gang var fredag. Jeg sukket. Jeg sutret. Jeg sov og halvsov og stod opp og la meg igjen og plutselig var klokken blitt 18:05. Jeg var ikke motivert for trening. Jeg var strengt tatt ikke motivert for noen ting. Motvillig fikk jeg kledt på meg og dratt på butikken, kun drevet av sult og et tomt kjøleskap. Etter å ha spist litt følte jeg meg hakket mer opplagt, men ikke mye. Ikke nok til å dra på trening. Ikke i nærheten.

Jeg begynte å argumentere med meg selv. Jeg kunne jo hoppe over bare denne ene gangen; jeg hadde jo vært flink så lenge nå og fortjente en liten pause når jeg da var så sliten. Det ville uansett være bedre å begynne en ny treningsuke på mandag (med trening på en søndag vil ikke neste treningsuke begynner før på tirsdag), for da kunne jeg få inn en ekstra dag (mandag, onsdag, fredag, søndag kontra tirsdag, torsdag, lørdag). Det ville passe bedre for meg å trene på fredag og søndag neste uke i stedet for torsdag og lørdag, på grunn av besøk og helgeplaner. Det er sunt for kroppen med restitusjon. Skoene mine ubehagelige, jeg trenger nye. Jeg burde vasket treningstøyet siden forrige gang. Unnskyldningene tårnet seg sammen, og det var da jeg skjønte det: Det var unnskyldninger. Greit nok, noen av dem hadde kanskje et poeng, men det hjelper ikke når den virkelige årsaken til min motvilje var latskap. Ren og skjær latskap. I tillegg var jeg blitt fryktelig demotivert av min Wii Fit, som etter en liten vektsjekk kunne informere meg om at jeg har gått OPP fem kilo siden mars i fjor. Det trenger jo ikke bety at de siste ukene har vært uten resultat; for alt jeg vet hadde jeg i utgangspunktet gått opp enda mer, og har nå begynt å klatre ned igjen. Men likevel, det var skuffende. Greit nok at jeg hadde en slapp og lat vinter med mye stillesitting på grunn av sykdom og haleben og jeg vet ikke hva, men det får da være måte på. Man gripes virkelig av en total lyst til å gi opp.

Noen ganger i livet finner man de kritiske øyeblikkene. Det er ikke alltid man gjenkjenner dem, men de er der, rett som det er. De definerer hvor veien går videre, hvordan man utvikler seg, om fremtiden vil bli lysere eller mørkere. "Dette", tenkte jeg, "er et slikt øyeblikk". Dette var punktet hvor jeg kunne velge å gi etter for latskapen og ligge på sofaen med en bok, eller gripe meg selv hardt i nakkeskinnet og sparke meg ut døra. Så hva gjorde jeg?

Vel, jeg skriver denne oppdateringen, gjør jeg ikke? Jeg inngikk et kompromiss; jeg skulle dra (om enn uendelig motvillig), men jeg skulle tillate meg å ta det rolig. Dette er et lurekompromiss som stort sett funker, fordi utfordringen ligger alltid å komme meg ut døra. Når jeg faktisk er på plass og har begynt treningsøkta, har jeg ingenting imot å ta i, så planer om å "ta det rolig" blir egentlig aldri fulgt. De er bare et påskudd for at jeg skal gidde å dra i utgangspunktet; senere tenker jeg at "nå er jeg nå her - ingen grunn til å spare på kruttet da".

Det ble tre kvarter med kondisjonstrening og ett kvarter med styrke. Det virker som om det er en rutine jeg begynner å falle inn i, noe som kanskje er greit. Jeg veksler på styrkeøvelsene, slik at jeg ikke kjeder meg for mye. Og joda, jeg merker at jeg orker mer nå enn jeg gjorde for tre uker siden, og da blir det jo gøyere. Og akkurat i dag var jeg enda mer fornøyd enn ellers da jeg dro hjem, fordi jeg hadde klart å presse meg til det mot alle odds. Jeg er rett og slett latterlig stolt av meg selv akkurat nå.

Har de gærne det godt?

2011-05-04T21:37:00.001+02:00

Jeg føler meg i alle fall rimelig gæern, her i min tredje(!) uke med regelmessig trening. De siste to ukene har jeg trent jevnlig annenhver dag (med ett unntak, hvor det gikk hele to dager imellom), og det har i grunn ikke vært så grusomt. Faktisk. De sier at det er de to første ukene som er verst, men jeg er ikke helt overbevist om akkurat dette. I så fall burde det bli fryktelig lett for meg å vedlikeholde denne gryende rutinen. Ikke at jeg klager dersom det faktisk blir det (lett, altså), men jeg har ikke helt den følelsen ennå.

I dag, for eksempel, var det veldig tungt å komme seg av gårde. Etter et uberstressa kveldsskift på jobb i går, og en tidlig start i dag, følte jeg mest for å bare slumre på sofaen i hele kveld. Kanskje drikke litt Fun Light, mumse Oreo-kjeks og se på TV. Av en eller annen komplett uforståelig grunn klarte jeg å motarbeide denne fristelsen, og dro i stedet på trening. Hva gir du meg? Hæ? Jeg skjønner ingenting.

En hel time, pluss litt. Først kondisjon, så styrke. Jeg merker at det lett blir mer styrke nå som jeg har lagt inn pause fra tredemølla. Variasjon er nøkkelen for min del, og hvis jeg bare skal sykle og stå på elipsemaskin i en hel time, kommer jeg aldri til å gidde noen av delene igjen. 20 minutter er på en måte smertegrensa for hvor lenge jeg gidder å gjøre samme greia; 25 minutter er absolutte max. Så da må styrkeapparatene trå til.

Jeg innbiller meg at kondisen har blitt noe bedre nå enn for f.eks. tre uker siden. Jeg holder alltid et lite blikk på disse "kaloritellerne" på apparatene (som sannsynligvis ikke er riktige, men det er da et tall å vurdere noe etter), og merker at jeg tar flere kalorier på kortere tid nå enn før, hvilket trolig betyr at intensitetsnivået mitt har økt. Jeg kan i alle fall ikke forstå noe annet, så det synes jeg er litt artig, da.

Dette er en spennende fase for meg. Jeg har aldri før holdt ut så lenge som dette med en så jevnlig og hyppig treningsrutine. Jeg har vel strengt tatt sprengt mine grenser allerede, men det er absolutt interessant å se hvor mye lenger jeg får det til å vare. Jeg håper det kan bli et par måneder, i alle fall.

Flinkis

2011-05-03T00:09:00.000+02:00

Nok en gang er jeg ute litt i seneste laget med skryteposten, men bedre sent enn aldri.

I dag (altså mandag) trente jeg igjen, på senteret nedi gata. Jeg tok meg selv i å tenke "oi, jeg har ikke trent siden FREDAG; det er lenge, det", og er nå overbevist om at et eller annet utenomjordisk har tatt bolig i hjernen min. Der kan det gjerne fortsette å bli en stund til, tenker jeg.

Dagens økt klokke seg inn på 50 minutter kondisjonstrening og omtrentlig 20 minutter styrketrening. I dag var en milepæl; jeg besøkte det skumle "styrkerommet" i kjelleren for første gang. Husvertsamboeren var nemlig der akkurat da, så jeg dristet meg ned for en titt, og fikk samtidig litt veiledning til hvordan bruke enkelte av apparatene. Kjekt. Og vondt. Som jeg sa mens vi var der, etter noen runder med løfting av diverse ting: "Fysioterapeuten min ville ikke vært fornøyd hvis hun visste hva jeg holdt på med nå - dersom jeg hadde hatt en". Venstre skulder kniper fremdeles litt nå og da, men ikke så ille som før.

Attpåtil har knærne begynt å gjøre litt vondt. Det er slettes ikke umulig at all jogginga på tredemølle de siste par ukene har vært litt for hardt for dem, og i frykt for å gjøre ubotelig skade har jeg nå lagt tredemølla på hylla for en liten stund. Kun sykling og elipsemaskin fra nå av, så får vi se igjen om noen ukers tid om det har blitt bedre.

Også må man ikke glemme svømmingen, da. Flott trim, null belastning. Etter som våren og sommeren skrider fram, forventer jeg stadig flere badedager hvor jeg kan svømme en del, helt gratis, i Oslos mange flotte vann og strender. Riktignok badet jeg på Huk sist lørdag, men det var så kaldt at det ble ikke noen lang svømmetur, akkurat. Det får bli til senere.

Push it

2011-04-30T09:47:00.000+02:00

Jeg burde skrevet i går, men da var jeg så sliten at jeg glemte det, så her kommer en forsinket oppdatering.

I går, vettu, i går var en aktiv dag. Først syklet jeg til jobb om morgenen. Egentlig en kort rute, men jeg brukte 45 minutter på den fordi jeg rotet meg bort (og havnet i mange flere oppoverbakker enn strengt tatt nødvendig). Deretter syklet jeg hjem etterpå (en noe kortere tur, heldigvis).

Etter litt avslapping og middag hjemme, dro jeg på trening. Helt sant. Jeg følte i grunn at jeg hadde fått nok trening tidligere om morgenen, men bestemte meg for at det fikk telle som bonus. Hardcore, må vite! Så jeg sparket meg nedi gata til senteret. 20 minutter på elipsemaskin, 10 minutter på sykkel, og 10 minutter med ganske intensiv intervalljogging (første gang på nivå 9, wohoo!). Deretter dristet jeg meg til min første styrkeøkt. Jeg nærmet meg forsiktig noen utvalgte styrkeapparater, og pinte meg selv med dem i tett oppunder en halvtime. Det gikk ut over armer, rygg og mage. Egentlig hadde jeg sett meg ut et siste apparat, men der hang det et par bolere, og de så ut til å ha grodd fast der, så jeg ga opp til slutt og dro hjem.

I dag er jeg, ikke overraskende, noe stiv og støl, men faktisk ikke så stiv og støl som jeg hadde fryktet. Det blir sikkert verre i morgen, hurra!

Hvilepuls??

2011-04-27T12:32:00.000+02:00

Hei, treningsbloggen! Dette er bare en kjapp liten oppdatering for å skryte om at jeg nettopp har vært på trening igjen. En time og et kvarter denne gangen også, kickstartet av en halvtimes intervalløkt på tredemølla. Joda, jeg har fremdeles lyst til å skyte meg selv mens jeg holder på, men det føles innmari bra etterpå, da. En uke til med dette så tør jeg kanskje sjekke vekta igjen, for første gang på et år. Kanskje.

Vårglede = treningsglede

2011-04-25T11:08:00.000+02:00

Varme, solfylte dager gjør et eller annet med min motivasjon for å røre litt mer på meg. Påskedagene har vært nydelige, og ikke en dag har gått uten at jeg har fått en dugelig dose morsjon. Se bare her:

Fredag: 75 min. treningsøkt på senteret. Senere ca en halvtimes spasertur totalt, etterfulgt av nærmere tre timer med dansing på Mono.

Lørdag: Noe rusling omkring langs Karl Johan i en times tid, senere etterfulgt av en nesten tre timers lang skogstur. Til og med bena mine fikk litt D-vitamin.

Søndag: Et par timers spasertur fra Hauketo til en strand et lite stykke unna, med påfølgende rusling langs fjæra hvor man ivrig prøvde seg på flyndrekasting.

I dag: Nytt besøk til treningssenteret vil forekomme i løpet av den kommende timen.

Heia meg!

On the road again

2011-04-22T14:00:00.000+02:00

Etter et par dager med påskefri fra jobben har jeg begynt å lure på om antall arbeidstider kan være relatert til min evne til å dra på trening. Etter en arbeidsdag mangler jeg både energi og motivasjon, men i dag, på min annen fridag, var jeg på plass i senteret klokken halv elleve - bare to dager etter forrige besøk.

Dette kan innebære at jeg bare må ta meg selv hardere i nakken. Ta med treningstøy når jeg drar til jobb, slik at jeg kan stoppe innom senteret på vei hjem. Ingen unnskyldning, ingen unnasluntring. For hvis jeg skal følge trenden med å bare trene når jeg har fridager, kommer ikke Operasjon God Form til å få et nevneverdig godt utfall.

Det var dagens kjappe refleksjon. Dagens skryt blir dette: Jeg trente i OVER en time i dag. Nærmere bestemt i en time og et kvarter. Oboy! Vanligvis er en time min grense, men akkurat i dag følte jeg for en liten utvidelse. Det kommer nok ikke til å bli en vane, men det var gøy å holde ut litt lenger enn normalt. Det var tredemølle, elipsemaskin, spinning og sykling. Jeg luktet ikke godt, for å si det sånn.

Pausen er over

2011-04-20T17:18:00.000+02:00

I to uker har jeg nå sagt at jeg skulle dra tilbake til treningssenteret, etter å ikke ha vært der siden begynnelsen av mars. På mandag varmet jeg opp ved å spille slåball etter jobb. Det ga mersmak på å komme i bedre form, særlig etter at stølheten slo til for fullt. Det ble riktignok noe intervalltrening i løpet av spillet, men ærlig talt var det ikke SÅ forbaska anstrengende. Mer skulle altså ikke til for å få meg til å vagge som en gås i to dager etterpå. Det går ikke. Derfor sparket jeg meg tilbake til BareTrenings lokaler igjen i ettermiddag.

Jeg er en mester i å finne unnskyldninger for å ikke dra. "Jeg har nettopp spist." "Det er for lenge siden jeg har spist." "Jeg har for dårlige sko; føttene mine får vondt." "Jeg har hoste." "Uranus er retrograd i det femte hus." I dag ignorerte jeg unnskyldningene (den med sko er egentlig ganske saklig; jeg FÅR veldig vondt i føttene (særlig den venstre, som er litt misformet) når jeg trener uten skikkelige sko) og trente uanfaen. Jeg syklet, jeg jogget intervall, og jeg gjorde hva enn man kaller det når man bruker en elipsemaskin (elipserte?). Mye kondisjon, med andre ord. Litt over en time totalt.

Det store spørsmålet nå er naturligvis: Klarer jeg å vedlikeholde en dugelig treningsvane DENNE gangen da? Og hvis ja: Hvor lenge? Den som følger med får se.

Sommersport

2011-04-18T23:01:00.000+02:00

Jeg kryper til korset med min skamfulle innrømmelse: Jeg kom meg aldri på den treningen som jeg snakket om. Jeg unnskyldte meg med at jeg hadde husarbeid å gjøre, og at det måtte da telle som trening, det og. Men det gjør jo ikke egentlig det. For shame!

I dag, derimot, har jeg faktisk trent. Etter jobben ble jeg med en kollega til en større grusbane i nærheten av Ullevål, hvor det var planlagt å spille slåball sammen med noen andre mennesker (for det meste ansatte på Ullevål, etter hva jeg forstod, og primært kjentfolk fra min kollegas tidligere avdeling). Jeg var i utgangspunktet veldig skeptisk og veldig nervøs, takket være en drøss med traumer fra den fantastiske klassen min på ungdomsskolen, og ikke minst fordi jeg samtidig måtte takle min frykt for å møte ukjente mennesker. Men det gikk faktisk helt greit. Jeg hadde det, for å være brutalt ærlig, jævlig gøy. Folka var trivelige, ballspillet var gøy, stemningen var god, været var knall, og jeg koste meg faktisk mellom intervalltreningen det var å løpe fram og tilbake. Også traff jeg ballen. Opptil flere ganger! Wow.

Jeg kom varm, svett og sliten hjem og kollapset i en fornøyd haug på sofaen. Jaggu er jeg stolt av meg selv nå!

Whups!

2011-04-04T14:47:00.000+02:00

Har det gått en måned allerede? Oisann. Jeg forventet riktignok redusert aktivitet i mars måned, som jeg visste ville fylles med etterlengtet Xbox-spill, ferietur til Canada og laiv etterpå, men hadde jo håpet at jeg skulle klare å vedlikeholde littegrann, i alle fall. Men dengang ei.

Men ny måned gir nye muligheter, og i april har jeg ingen store planer som ligger og lurer. Jeg skal derfor prøve å forflytte fokus tilbake til treningen, og se om jeg ikke kan få det til å holde litt lenger enn en uke denne gangen.

I morgen blir dagen. Tirsdag høres ut som en bra treningsdag. Jepp.

Gjett hva?

2011-03-03T22:12:00.000+01:00

Jeg dro på trening igjen i kveld. Helt craaazy, ikke sant? Totalt utgjør det nå fire besøk i løpet av èn uke. Wow. Ikke rart jeg er sliten og ikke ønsker meg noe annet enn en kjølig seng klokken ti om kvelden.

I dag lyktes jeg forøvrig i noe jeg ikke har vært noe videre flink til tidligere; å ta det litt rolig. Eller, rolig og rolig. Jeg presset meg selv rimelig hardt, som jeg pleier, men likevel endte kveldens økt likevel med å bli kortere og mindre intens enn de tre foregående. Det kom ikke egentlig overraskende på meg. I løpet av bare èn uke har jeg gått fra "ikke vært på trening på trekvart år" til "trene annenhver dag". Ikke rart jeg ble fort utslitt. Det hjalp sikkert heller ikke at jeg var på jobb fra 11 til 19, og at de siste to timene på jobb var non-stop stress og fullt kjør med en tilsynelatende uendelig bølge av blodgivere som fant ut at de ville komme inne akkurat DA. (Typisk nok var det også jeg som tilfeldigvis hele tiden fikk intervjue de som det var masse styr og spørsmål rundt, slik at det tok ekstra lang tid og jeg måtte tenke og gruble supermasse. Av og til har man bare slike dager.)

Mange mennesker sier at en god treningsøkt etter en stresset arbeidsdag er midt i blinken. Jeg tror ikke jeg har akkurat det genet som disse menneskene besitter. Jeg ville bare hjem og sove. Og sove, det skal jeg nå. Etter en (litt skuffende) redusert økt på tredemølle, sykkel og crosstrainer, skal jeg nå endelig sove. Jeg vurderer til og med å droppe lørdagstreningen. Litt restitusjon etter en slik pangstart kan kanskje være en god idè.

Dette er et nytt innlegg ...

2011-03-01T22:12:00.001+01:00

... og dere vet hva det betyr? Jepp. Jeg kom meg på trening i dag også. Enn det. I dag fikk jeg sneket inn en halvtime styrketrening etter den første halvtimen med kondisjon. Ble imidlertid noe hemmet av muskelbetennelsen i venstre skulder. Håper Voltaren vil slå til og hjelpe meg snart.

Det var i grunn det hele. Vennligst la være å spamme kommentarfeltene, forresten. Jeg klarer jo ikke å holde styr på alt sammen!

Runde 2

2011-02-27T15:12:00.000+01:00

For to dager siden begynte jeg å trene igjen. Jeg skrev mange vakre og motiverende ord om hvordan jeg skulle fortsette å trene annenhver dag fra nå av. Dette tilsier at jeg skulle trenet i dag igjen. Har jeg gjort det? Ja! Det har jeg faktisk.

Noe mindre motivert enn tidligere, pakket jeg motvillig treningssekken og forlot min komfortable seng, strategisk plassert framfor iMac-en som akkurat nå har hele sesong 2 av Brothers&Sisters på lur. Det kaller jeg viljestyrke!

Jeg trente i litt over en time, med mer eller mindre samme opplegg som i går. Neste gang tenker jeg å gjøre mest styrketrening, og ideelt sett kjøre videre styrketrening ved hvert tredje besøk. Sterkere muskler betyr jo bedre forbrenning, og det sier man jo ikke neitakk til.

Også må vi ikke glemme den ekstra lille treningen jeg får ut av å gå til lokalet. Nå ligger det riktignok bare halvannen bussholdeplass unna huset mitt, men tænk dæ læll.

Gjenoppstandelse

2011-02-25T14:55:00.000+01:00

Den trofaste leser har kanskje for lenge siden gitt opp å følge med her. Den trofaste lester har kanskje merket seg at det har gått uker, måneder, faktisk et trekvart år siden siste jeg oppdaterte noe som helst om min treningsvaner. Den trofaste leser vil kanskje anta at denne mangelen på oppdateringer skyldes at jeg ikke har trent siden i fjor sommer. Den trofaste leser har i så fall rett.

Kompliserte livssituasjoner gjorde det vanskelig å trene. Mye har skjedd i livet mitt siden sist jeg skrev noe som helst her. En knapp måned etter å ha skrevet mitt forrige innlegg, forlot jeg Bristol og dro hjem til Norge. Der loffet jeg omkring hos diverse venner med gjesterom, mens jeg ventet på å få jobb. Ettersom jeg da verken hadde inntekt eller bolig, virket det som et dårlig tidspunkt for å melde seg inn i et treningssenter. I begynnelsen av oktober fikk jeg jobb, men den var dårlig betalt og jeg hadde mange regninger og gjeld å betale ned på, etter noen måneder uten at penger rullet inn på kontoen. I november begynte jeg i en annen jobb, min nåværende jobb, som er meget bedre betalt, og jeg tenkte at nå begynner det å ligne noe. Men jeg var fremdeles hjemløs, og det virket forhastet å melde seg inn noe sted så lenge jeg ikke visste om jeg kom til å bo i nærheten eller på andre siden av byen. (Jeg ville aldri kommet meg på trening dersom lokalet hadde ligget på andre siden av byen.) Så jeg ventet. Og ventet. I midten av desember flyttet jeg inn på Sinsen, men med gode odds for å flytte til Majorstua i løpet av en måneds tid eller to etterpå. Så jeg ventet litt til. Omsider ble planen for Majorstua forkastet, og i midten av januar var jeg endelig klar for å vurdere innmelding på min lokale Elixia. Så ble jeg syk og sengeliggende, og alt ble utsatt i en ukes tid. Deretter brakk jeg halebenet. Det var liksom ikke måte på hvor mye som skulle komme i veien for min tilbakevending til treningen. Den siste måneden har derfor gått med på å gradvis klare å sitte igjen, og ligge på rygg, og gå i vanlig tempo.

De siste to ukene har jeg vært tilbake på jobb, og i går kveld klarte min samboer/husvert å overbevise meg om at det er på tide å prøve seg med trening. Halebenet har riktignok ikke grodd helt, men det går jo an å trene litt lett. Det viktigste er å komme i gang igjen. Jeg innså til slutt at han hadde helt rett, og i dag meldte jeg meg inn på baretrening.no. 200 kroner i måneden uten bindingstid er ikke ille.

Jeg meldte meg inn på nett, og kunne rett etterpå rusle ned til senteret for å få hentet ut kortet og begynne å trene. Jeg hadde tenkt å ta det veldig med ro, både av hensyn til halebenet og det faktum at jeg ikke har trent på trekvart år. Først kastet jeg meg over tredemølla. Det kan ikke gå galt med en tredemølle; det er enkelt og greit og veldig effektivt. Det tok imidlertid ikke mer enn 5 minutter før jeg var lei av å "ta det rolig", og satte opp farten. Det er vel kanskje egentlig en positiv egenskap, det at jeg ikke greier å bare ta det med ro når jeg trener. Jeg får slike tvangstanker som forteller meg at når jeg først har kommet meg dit, med den intensjon om å trene, så kan jeg jo like gjerne trene SKIKKELIG. Og så gjør jeg det. Noen ganger kanskje litt for mye. Morgendagen vil nok vise om jeg overanstrengte meg i dag.

Dagens aktivitet involverte i alle fall, på godt og vondt, 35 minutter med intervall på tredemølle, 15 minutter på crosstrainer, og 10 minutter på sykkel. Noen ganger trener jeg etter tid, andre ganger etter kalorier (selv om det er upresist). I dag valgte jeg å trene etter kalorier, og ga meg ikke før jeg hadde passert 500. Det tok en time, noe som i grunn er en god tidsmengde også. Jeg var lettere overrasket over å finne ut at jeg ikke egentlig var i så veldig mye dårligere form enn for et år siden. Både fart og utholdenhet var redusert, såklart, men jeg hadde forventet at det skulle stå verre til. Kanskje har det hjulpet å bo i fjerde etasje uten heis i et par måneder likevel?

Planen videre herfra er å trene annenhver dag. Jeg vet det er ambisiøst, og at jeg neppe kommer til å klare det, men det er greit. Det viktigste er å ha noe å strekke seg mot. Det er ikke intensiteten min på trening som jeg mest trenger å forbedre, men hyppigheten for mine besøk. Jeg er generelt alt for dårlig til å sparke meg ut døra og komme meg av gårde. Derfor er økt hyppighet øverste fokus. Neste besøk skal altså bli søndag. Akkurat nå føler jeg meg veldig motivert for atter et besøk da, men om motivasjonen holder, gjenstår å se.

Milepæl

2010-06-23T20:14:00.000+02:00

Til tross for min manglende evne til å dokumentere det i blogg, har jeg trent opptil flere ganger denne måneden. Jeg har svømt, jeg har gjort vannaerobic, og jeg har vært med på et par gruppetimer som nesten tok livet av meg. Så det så.

I dag besluttet jeg å bare gjøre noe enkelt - tredemølle og sykling. Ren og skjær kondisjonstrening. Jeg har gradvis økt hastigheten på mine intervaller på tredemølla, og jobbet meg mot at "en dag skal jeg klare å fullføre 5km før jeg drar hjem". I dag ble den dagen.

Riktignok måtte jeg ta det i to etapper for å klare det. Først en halvtime på tredemølla, og så en "pause" med sykling i 20 minutter, før jeg kunne dra meg tilbake på tredemølla etterpå for å ta knekken på den siste kilometeren. Det gikk egentlig greiere enn jeg hadde trodd. Og bare det at jeg klarte de første fire kilometrene på "bare" en halvtime, var imponerende nok i seg selv, for min del. Det har jeg aldri klart før. Jeg har heller aldri før sprunget (ja faktisk sprunget, ikke bare jogget fort) på et tosifret hastighetsnivå.

Dette kommer seg, dere (hvem som enn egentlig leser dette - sannsynligvis bare meg)!

Jeg trener fortsatt, altså!

2010-05-31T16:04:00.000+02:00

Selv om jeg riktignok tidligere lot det gå godt over en måned mellom to økter, er jeg fortsatt i omløp. Jeg kjenner igjen fjesene på de ansatte, og jeg tror i alle fall enkelte av dem kjenner igjen meg også nå. Jeg har riktignok ikke vært så flink i april/mai, men det har tatt seg opp igjen i det siste. Det er ofte jobb som kommer i veien for trening, enten i form av 12-timersskift, eller i form av at jeg er for sliten etter 12-timersskift til å gjøre noe som helst. Jeg starter et "nytt og bedre liv" omtrent en gang annenhver uke.

Forrige uke klarte jeg å komme meg avgårde én gang. Ikke så imponerende, kanskje, men bedre enn ingenting. Det samme gjelder for uka før der. Denne uka blir det oppgradering.

Jeg prøver ut nye elementer i disse dager. I forrige uke dro jeg på spinningtime. Det var hardt. Det kunne vært lett, men jeg pusha meg selv, sånn som treneren sa at vi skulle gjøre, og da ble det svette og smerte. Mest smerte. Men ikke så mye smerte som i dag. Å gode gud, i dag var skrekkelig. I dag skulle jeg teste ut en time som het "Circuits", og programmet beskrives som følger: "A combination of calorie burning workouts and muscular conditioning exercises." Høres jo greit nok ut, særlig når programmet som helhet har disclaimeren "All our classes are open to everyone and will care for all fitness levels so you can go at your own pace." Det stemmer jo for så vidt. Jeg KUNNE tatt det roligere. Men så er det aldri kult å være den ene potetsekken i et rom fullt av skammelig veltrente, spreke mennesker, og samtidig slække unna bare fordi man er for lat til å jobbe hardt (noe som kanskje kan ha en sammenheng med den omtalte potetsekkformen), så man presser seg selv. Gjerne litt ekstra også, særlig når den kjekke treneren heier på, for man vil jo gjerne gjøre sitt beste for den kjekke treneren. Samtidig vil man helst ikke at den kjekke treneren skal se den lite flatterende rødfargen man får i ansiktet. Hmmm, dilemma.

Men ja, jeg tok nesten livet av meg selv i dag. De 45 minuttene der fikk meg til å savne løping på tredemølla, og det burde si sitt. Det var ganske enkelt god, gammeldags "gymtime"-trening, med forskjellige øvelser stasjonert rundt i rommet, slik som push-ups, sit-ups, sprinting og kneløft. Blant annet. Den ene tingen jeg faktisk likte, var å ta høye spark på bokseputa. Det var kult. Treneren var imponert over hvor høyt jeg klarte å sparke. Jeg er kanskje litt smidigere enn jeg ser ut til. Men smidighet har jo aldri vært problemet - snarere den komplette mangelen på muskler og utholdenhet.

I morgen skal jeg tilbake. Ikke på Circuits. Å gode gud nei. I morgen skal jeg på vannaerobics. Det kan jeg faktisk se fram til. Alt i vann er bra.

Flinke meg!

2010-03-26T19:51:00.000+01:00

Nå er det altså litt over en måned siden jeg ble medlem av mitt lokale treningssenter. Jeg har ikke vært flink til å blogge om mitt aktivitetsnivå, så den interesserte leser har nok gitt meg opp for lenge siden og henfalt til konklusjonen om at jeg har blitt enda et slikt sagnomsust 'støttemedlem'. Men hah! Tro om igjen, kompis. Nå skal du jaggu få høre.

Siden jeg meldte meg inn, har jeg (hvis min kalkuleringsevne er riktig) besøkt senteret hele 15 ganger. Jeg kunne nok dratt litt oftere, men årsakene til de gangen jeg ikke har dratt har vært på grunn av reising og jobb, og da er det lov å miste et par dager. De gangene jeg har dratt, har jeg bedrevet varierte aktiviter, slik som intervalltrening på tredemølle, romaskin, crosstrainer, sykkel, svømming og vannaerobic. Alle besøk har resultert i minst en times aktivitet. Og den skikkelig gode nyheten? Det merkes. Ikke bare på klærne, men som jeg la merke til å går; på pulsen. Den har blitt lavere. Den kommer rett og slett ikke opp til det nivået den pleide å være på, og den synker raskere igjen når jeg reduserer intensiteten. Dette er jo gode tegn, og på alle måter svært oppløftende.

Denne uka har jeg klart å komme meg av gårde tre ganger. Det er mitt generelle mål; tre ganger i uken. Jeg har ennå ikke gått lei, noe som i seg selv er ganske fantastisk. Det hjelper faktisk veldig mye å kunne veksle mellom apparater og svømmebasseng. Jeg har ikke engang begynt å peile meg inn mot gruppetrening engang, så når jeg omsider blir lei av svømming og vanlige apparater, har jeg mer å velge mellom som kan vedlikeholde min interesse. Knall!

Jeg vet jeg har startet et "nytt og bedre liv" ørtiførti ganger. Man gir da aldri opp!

Neste kapittel

2010-02-18T15:52:00.000+01:00

Velkommen til både gamle og nye lesere til neste episke kapittel av "Vero prøver å komme i form og gir seg ALDRI". Årets innsats vil nå finne sted i England, som jeg nylig har flyttet til.

I forrige uke meldte jeg meg altså inn i mitt lokale treningssenter. Det er fjongt, det er fænsi, det er rådyrt men det er verdt det. Bare ti minutter til fots unna hjemmet mitt, med alt jeg trenger av tilbud og aktiviteter, tror jeg dette kan være plassen som faktisk vil holde motivasjonen min gående. Tidligere gjennomgående problem angående trening for min del, har i stor grad bestått i at jeg enten har vært nødt til å gå/busse/sykle for langt til å gidde å dra (særlig i ruskvær), har hatt lyst til å svømme men ikke hatt muligheten (NTNUI) eller hatt lyst til å gjøre noe annet enn å bare svømme (Pirbadet). Nuffield Health Centre har løsningen. Med både svømmebasseng (inkludert sauna og badstue) og apparater og gruppetrening har jeg den variasjonen jeg trenger for å unngå å bli lei. Og med en så nærliggende plassering blir det verken strevsomt eller tidkrevende å komme seg av gårde. Jeg har derfor god tro på at dette vil bli året hvor jeg klarer å holde treningen ved like, og faktisk komme noen vei.

Jeg meldte meg inn i forrige uke, og var innom i går for fjerde gang allerede. Planen er å ta en tur til igjen i morgen, hvis jeg rekker det i forhold til andre planer. Livet i Bristol er travelt, men forhåpentligvis ikke så travelt at jeg ikke kan rekke å få valuta for de dyre pengene jeg betaler for å være medlem. Deri ligger forøvrig ytterligere en motivasjonsfaktor; jeg vil jo ikke at mine penger skal gå til spille. Når jeg betaler en liten formue for å kunne trene der, skal jeg jaggu sørge for å få valuta for pengene.

Jeg kan til og med få personlig trener hvis jeg vil, inkludert i prisen. Jeg tenker på det.

Wii Fit

2009-11-06T18:48:00.000+01:00

En god stund har gått siden sist jeg gjorde noe som kan kvalifisere som trening. Dessverre. Jeg skylder delvis på manglende økonomi (det er vanskelig å trene når man ikke har råd til treningssko eller medlemsskap til treningsbygget) og delvis på manglende tid (100% studier og 75% jobb kan tidvis bli smertefullt). Likevel føler jeg ikke at unnskyldningene/årsakene strekker helt til, og den dårlige samvittigheten vedvarer, uansett hvor mye jeg rettferdiggjør meg selv.

Derfor dro jeg denne uken fram min gamle Wii Fit. Etter å ha vært på utlån til søskenbarnet mitt siden i sommer, fikk jeg den tilbake i forrige uke, og denne uka syntes derfor å være et passende tidspunkt for å bryne meg på dette programmet igjen. Og bryne meg har jeg gjort. Jeg har utført aerobicøvelser, yogaøvelser og styrkeøvelser til den store bronsemedaljen (30 minutter 3 ganger i uka), og etter bare et par dager kjente jeg det. Og jeg kjente det vondt. Makan til støle og klagende benmuskler har jeg ikke hatt på lenge. Jeg våknet faktisk delvis av det natta etter den andre dagen, fordi uansett hvordan jeg vridde og vendte på meg så gjorde det vondt.

Dette synes jeg er veldig gode greier. Det blir også morsomt når jeg, etter bare tre økter, allerede slår mine tidligere rekorder på ting, og ser at jeg har blitt både mer balansert, mer smidig, mer kjapp og bittelitt mer sterk. Huhei! Det hadde jo vært veldig kult om jeg hadde klart å fortsatt med dette nå, fram til jeg får anledning til å bli med i NTNUI igjen.

Sesongavslutning?

2009-08-16T19:53:00.000+02:00

Syklet til og fra jobb igjen i går. Muligens for siste gang denne sesongen, ettersom jeg kun har én arbeidsuke igjen, og det ser ut til at høstregnet har erobret byen.

Trim Galore!

2009-08-11T22:55:00.001+02:00

Det ble sykling til og fra jobb i dag også.

I tillegg klarte et par klienter å faktisk lure meg med til å trene litt sammen med dem, i stedet for å bare ligge på blåmadrassen og se på. Jeg fikk til og med lært meg litt bordtennis. Kjempemorsomt! Jaggu klarte jeg å bli litt svett, også. Bra dag.

På nytt girnivå

2009-08-11T11:07:00.000+02:00

Jobbsyklingen vedvarer, og jeg klatrer stadig oppover i girnivåene. I løpet av turene til og fra jobb i går, var jeg faktisk oppe i det aller øverste giret i enkelte perioder. Det var riktignok i de periodene hvor veien var enten flat eller hellende nedover, men læll. Rom ble ikke bygd på en dag, og når jeg tenker på hvilke puslete gir jeg brukte den første dagen jeg syklet til sommerjobben for halvannen måned siden, blir jeg riktig så småstolt.

Med mindre det blir styrtregn i løpet av de neste tre timene, blir det sykling til og fra jobb i dag også.

... pluss

2009-08-09T23:09:00.000+02:00

Jeg vil gjerne legge til aktivitet på gårsdagen, nemlig et par timers heftig dansing på Storås/Familien. Lite gjør meg så svett som en lørdagskveld på det gulvet der.

I dag var jeg flink og syklet til jobb igjen. Sannelig syklet jeg hjem etterpå også. I regnet. Wow!

Til, på, og fra jobb

2009-08-08T21:37:00.000+02:00

Denne dagen ble mer aktiv enn planlagt. Hurra! Først syklet jeg til jobb. Så gikk jeg tur med noen klienter i nesten en time. Så gikk jeg en enda lengre tur med noen klienter, midt i den varmeste solsteika. Så sykla jeg hjem igjen. Det høres ikke mye ut, men all den turgåinga kjentes godt i varmen, og det var ikke et svettefritt tryne som smilende begravde seg i pleddet på gresset etter at vi kom tilbake.

Egentlig skulle jeg også til Lian for å bade etterpå, men så gikk det plutselig ingen trikker lenger. Isj.

Bærtur

2009-08-06T14:09:00.000+02:00

Gårsdagens trim ble en to og en halv times lang gåtur i skogen sammen med verdens flotteste Ingrid. Med oss hadde vi bøtte og bærplukker, og fangsten ble så stor at i etterpå ble sittende og rense bær i halvannen time.

I tillegg ble det ekstra trim på meg på tirsdag, etter at jeg hadde skrytt over pilates (som jeg fremdeles har vondt i magemusklene etter, bare for å nevne det). Etter å ha kommet til Melhus, ble det en lengre gåtur til butikken og tilbake. Totalt tok det litt over en time. Tilbaketuren bestod utelukkende av oppoverbakker.

Friskmeldt

2009-08-04T10:57:00.001+02:00

Etter halvannen uke med sykemelding og sykehusopphold, kunne jeg komme meg tilbake på jobb igjen for et par uker siden. Siden da har det vært noen dager med sykling til og fra jobb, og noen dager med buss/skyss av kollegaer. Er vel ikke helt på topp igjen ennå, men har heller ikke gitt opp.

I dag lastet jeg ned et 20-minutters pilatesprogram, som har fått gode omtaler rundt omkring på nettet, og prøvde meg på det. Det var mitt første møte med pilates, som jeg alltid har mistenkt for å være noe oppskrytt, men synes det gikk greit. Økten varte jo ikke akkurat kjempelenge, men jeg kjenner det i musklene allerede, og tenker at det må vel være et godt tegn.

Gjørmesprut

2009-07-08T22:05:00.000+02:00

Finværet er over. Det var deilig å sykle til jobb i dag, for det var overskyet og litt kjølig, så jeg ble ikke så veldig svett og varm i løpet av turen. Da jeg skulle hjem hadde det imidlertid begynt å regne, og sølepyttspruten stod høyt da jeg racet ned alle bakkene. Jeg var gjennomblaut og halvt dekket av gjørme da jeg kom hjem. Det var riktignok litt forfriskende, men det hadde ikke funka hvis det hadde skjedd i motsatt retning. Jeg håper været holder seg tørt nok til at jeg kan fortsette å sykle. Jeg liker det, egentlig.

Du store alpakka

2009-07-07T00:36:00.000+02:00

Syklet til og fra jobb i dag også. For å spare internettet for lagringsplass vurderer jeg nå å bare oppdatere ukentlig, siden jeg plutselig trener så vanvittig mye!

Sykkelfantomet

2009-07-05T21:08:00.000+02:00

Mer sykling til jobb, både i går og i dag. Her går det unna. Jeg får turen unnagjort på de tyngre girene nå. Og det går raskere. Kewlt! Gi meg en måned til, sier jeg bare.

Mest jobbsykling

2009-07-02T17:38:00.000+02:00

Sykkeltur til og fra Lade i dag også. Jeg tror jeg har økt hastigheten min litt. Jeg dro hjemmefra fem minutter senere enn jeg egentlig burde, og var overbevist om at jeg ville komme for sent, men det gjorde jeg altså ikke. Jeg klarer nå også å sykle hele distansen uten å måtte gå av og trille sykkelen litt i de verste motbakkene. Det er jo litt stas, da.

I tillegg tok jeg en liten sykkeltur langs Rotvollstien i lunsjpausen. Alle monner drar, sier de!

Sommeraktiviteter

2009-07-01T20:10:00.000+02:00

Her går det unna med så mye treningsrelatert aktivitet at jeg rekker ikke å oppdatere engang! Siden sist oppdatering har jeg hatt en lang og ekstremt svett gåtur opp verdens lengste og bratteste bakke (til Teisendammen) med tilhørende svømmetur i vannet, og sykling hjem igjen. Det var på bursdagssøndagen. Deretter var det sykling til og fra jobb på mandag. I går gikk det roligere for seg, mens i dag ble det enda en lang gåtur (mye i oppoverbakke) til Koppardammen, med tilhørende svømmetur der også.

Jeg sliter meg altså ikke ihjel på et treningslokale, men får da rørt meg bra læll.

Sommersykling- og bading

2009-06-28T10:17:00.000+02:00

Glemte å oppdatere gårsdagens trim! Oi oi oi. Det ble sykkelturen igjen, til Lade også denne gangen, oppfulgt av svømming i sjøen etter hvert, før det ble sykkeltur inn til byen igjen. Det er da noe.

Mer jobbsykling

2009-06-25T22:40:00.000+02:00

Sykla til og fra jobb i dag også. Og det var varmt. Begynner å føle meg litt sprekere allerede. Med mindre været føkker med meg fullstendig, ser jeg for meg en rimelig sprek og sykkeltrent Vero om et par måneder. Kryssede fingre!

Jobbsykling

2009-06-24T16:58:00.001+02:00

To dager på rad nå, med sykling til og fra jobb. Heimen er i sentrum, jobben er på Lade. Og ikke den nære delen av Lade, som grenser til Buran. Den fjerne delen av Lade, som grenser til Rotvoll. Siste halvdel av turen til jobb består dessuten nesten utelukkende av oppoverbakke. Slitsomme greier, altså. Særlig for en slappfisk for meg. Den turen tar meg 25 minutter om morgenen, hvis jeg står på litt, og litt kortere på vei hjem. Det synes jeg i grunn er helt saklig og dugelig trim, altså.

Husarbeid

2009-06-21T16:29:00.000+02:00

Jo, det regnes som trening. Prøv selv å skure og gnikke på et flekkete kjøkkengulv med en mopp i et kvarter, og ser hvor lite svett du klarer å bli.

Fornøyd nå.

Rusletrim

2009-06-17T16:47:00.000+02:00

Kanskje ikke akkurat den mest energiske treningsformen, men over en time med kontinuerlig fysisk aktivitet er da ikke dårlig, heller. Jeg var så flink at jeg gikk hjem fra jobben på Lade. Delvis fordi det var fint vær, delvis fordi det var sprekt, men egentlig mest fordi jeg var grådig på mine 30 busskroner. De ble heller brukt på is.

Treningsbloggen slår tilbake

2009-05-21T18:05:00.000+02:00

Etter tre måneder med påfallende lite fysisk aktivitet, prøver jeg meg igjen. Gi opp? Aldri! Jeg er strengt tatt tom for unnskyldninger. Siste økt var altså 24. februar, og hva har jeg hatt som unnskyldning siden da? Siste innspurt på praksis, arbeid med bacheloroppgave, påskeferie, og mer arbeid på bacheloroppgave. Kunne jeg skviset inn noen treningstimer innimellom dette? Selvfølgelig. De andre i gruppa klarte det. Jeg har egentlig ingen unnskyldning. Jeg var lat, og det hadde gått så mange uker siden sist at jeg følte jeg hadde tapt uansett.

Heldigvis har motet kommet tilbake nå, og jeg satser på en sommer med mye mer aktivitet enn jeg har hatt i løpet av våren. Mer jevnlig trening på Gløs, og mer andre sommerlige aktiviteter såsom sykling og bading og jogging (når NTNUI stenger for sommeren). Ikke minst skal jeg sykle til jobb. Sentrum - Lade er en fin sykkeldistanse.

Dagens trim, som markerer bloggens gjenoppstandelse, ble en lengre gåtur i skogen, mot Geitfjellet. Det var egentlig ment som en litt slapp rusletur, hvor jeg i utgangspunktet skulle ligge og steke meg i lyngen mesteparten av tiden. I stedet ble jeg grepet av pågangsmot og inspirasjon, og fortsatte oppover. Oppover og oppover bar det, i omtrent en time, før jeg til min store overraskelse innså at jeg hadde nådd toppen. Eller en slags topp, i alle fall. Det var benker, og en bok man kunne skrive i for å si at man hadde klart bragden å komme seg dit. Det var noen spreke turgåere der, i spreke turgåerklær, og jeg følte meg sprek, jeg og, mens jeg satt der og hev etter pusten i ti minutter. Med verdighet og eleganse. Om det fantes noen som helst tvil om at formen min har blitt komplett udugelig i det siste, er denne borte nå. Ingen tvil. Ingen betenkning. Jeg må trene masse for å komme i nærheten av normalkondisjon.

7.1.

2009-02-24T19:16:00.000+01:00

Uke 7, økt 1. Men hva med uke 6? tenker kanskje den engasjerte og oppmerksomme leser. Dette kan forklares på en enkel og skamfull måte: i uke 6 trente jeg ikke. I det hele tatt. Årets absolutt lateste uke så langt. Jeg må skjerpe meg.

Trening:
30 minutter ellipsemaskin
15 minutter intervall på tredemølle
15 minutter sykling
25 minutter styrketrening

Tanker:
Som straff for at jeg var så ubrukelig hele forrige uke, skulle jeg i dag ikke bare være fornøyd med å trene i en time, men gikk inn for å kjøre på til jeg ikke orket mer. Det holdt i 1 time og 25 minutter. Ikke guddommelig imponerende, jeg vet, men det var da litt? Kanskje? Jeg var i alle fall litt fornøyd med at jeg holdt ut lenger i raskere hastighet på tredemølla nå enn tidligere. At jeg i det hele tatt klarer å holde meg i bevegelse i så mye som ett minutt på hastighet 10, er nesten litt overveldende. En ekstra takk rettes til min medstudent i praksis, som motiverte meg til å ikke bare dra rett hjem og legge meg etter dagens tumling rundt på sykehuset.

5.3.

2009-02-16T08:42:00.000+01:00

Uke 5, økt 3.

Trening:
45 minutter kondisjonstrim på ellipsemaskin og tredemølle. Ny topphastighet: 10. Antall kverka kalorier: 520.

10 minutter styrketrening for bryst-og skuldermuskler. Økt vektmengde fra 15 til 20 kg.

Tanker:
Det holdt litt hardt, med påfallende mangel på motivasjon. Klarte likevel å komme meg avgårde, og var veldig fornøyd med meg selv etterpå. Jeg synes i grunn at trening tre dager i uken ikke er så dårlig. Særlig med tanke på at jeg mer eller mindre har klart å vedlikeholde denne rutinen i fem uker nå. Likevel burde jeg nok begrense snopinntaket mitt videre; det har vært litt vel mye tendens til å tenke at "nå har jeg vært flink og trent, så jeg kan unne meg noe ekstra." Det blir jo litt vinning som går opp i spinning, lizm.

5.2.

2009-02-13T19:54:00.000+01:00

Uke 5, økt 2. Dagens program: Kick-off.

Til tross for dalende motivasjon, kom jeg meg avgårde igjen i dag. På programmet (som nå muligens ligger an til å bli det faste fredagsprogrammet) stod kick-off, som jeg møtte opp til for første gang for en uke siden. Jeg tror ikke det var nevneverdig mindre slitsomt denne gangen, men jeg unngikk i alle fall å nesten besvime etterpå. Det velger jeg å ta som et godt tegn.

For de uinnvidde kan jeg kort nevne at en time med kick-off består av ca 45 minutter kondisjonstrening (aerobic-ish) med kampsportinspirerte slag og spark (sidesparkene er det verste; man må jo til og med ha balanse!) ispedd noen runder med armhevinger (for de som får til sånt). Deretter ca 10 minutter styrketrening (mage og rygg, for det meste) før det avsluttes med 5 minutters uttøyning.

5.1.

2009-02-09T23:44:00.001+01:00

Klarte jaggu å snike inn noe trim før aftenskiftet i praksis i dag. Det hele kokte ned til nesten 45 minutters kondisjonspesing på ellipsemaskinen, og nesten 20 minutter muskelterrorisme for mage, lår og brystparti. Total trimtid: 1 time.

Jeg vet ikke helt hva det kommer av, men jeg synes liksom trening er mer slitsomt nå enn det var for fire uker siden, da jeg først satte i gang for nyåret. Skal det ikke liksom gå i motsatt retning? Jeg merker at jeg blir fortere sliten i beina av f.eks. ellipsemaskinen, mens tungpusten lar vente på seg. Betyr det at jeg har fått bedre kondis, men må jobbe mer med musklene? Eller betyr det bare at kroppen min er veldig rar og jeg burde kanskje gi opp hele trimprosjektet før jeg våkner halvnaken og skalla i en grøftekant uten å huske hva som har skjedd? Greit nok at det kan gå noen uker før regelmessig trening begynner å gi resultater, men nå er jeg tross alt i femte uke, og klærne mine har ikke blitt merkbart romsligere, ei heller har vekta blitt mer vennlig innstilt. Tvert imot - jeg har gått opp. Jeg aksepterte for et par uker siden at den ville gjøre det sånn helt i starten, men nå begynner jeg ærlig talt å føle at jeg har passert "helt i starten"-perioden. Dette frustrerer, provoserer og irriterer meg. Møkkatrening.

4.3. (Søndagsturen)

2009-02-09T00:47:00.000+01:00

Dagens treningsøkt noteres ned under tvil. Jeg var ikke direkte på trening, slik jeg pleier å være på trening. Jeg hadde planer om det, men planene ble spolert av mangelen på søndagsåpne butikker. I stedet ble dagens trim rett og slett å gå en tur. En forholdsvis lang tur. Kanskje ikke så lang i kilometer, men lang i tid det tok å gå den. Å gå fra sentrum til Lerkendal mens snøen laver ned og allerede fallen snø klumper seg under skoene dine, er nemlig ikke helt uten strev og slit. Totalt sett var jeg på vandring i nesten tre kvarter, og kjente definitivt at pulsen tidvis gikk litt raskere. Så jeg applauderer meg selv for en viss fysisk aktivitet en søndag ettermiddag likevel, og satser på at jeg i neste uke vil klare å fullføre mine tre økter på en litt mer hardcore måte.